Jeg foreslår at vi våkner er et nytt hovedverk i Beate Grimsruds forfatterskap. I romanen dirrer en naken nerve og en vill håpfullhet, kombinert med forfatterens egensindige energi og særegne humor.
En hvit konvolutt flyr gjennom lufta og inn i brevsprekken hos Vilde Berg. Hun står midt i livet. Hun har alt hun behøver. I konvolutten ligger beskjeden som skal snu opp-ned på tilværelsen – hun er blitt alvorlig syk. Livsglade og nysgjerrige Vilde har alltid stilt spørsmål til seg selv og verden, og hun har aldri tatt svarene for gitt. Når noe så selvsagt som ens eget liv kan opphøre, hvilke spørsmål stiller man seg da?
Nå erfarer hun tiden som både knapp og utstrakt – hvor lenge må hun vente på svar, håp og bedring? Må hun skynde seg og bruke tiden godt?
Parallelt med fortellingen om Vilde som vil leve, fins alle historiene om henne som barn, da hun vokste opp under de sagnomsuste Dovrefjellene og da hun stjal en gullpenn fra farfar. Ut av gullpennen sprang fortellingene om den lengselsfulle og lekne rotta som håper å bli sett og elsket av reven med den vakre halen.
Beate Grimsrud was a Norwegian author, playwright and director, who has lived in Stockholm, Sweden since 1984.
Grimsrud made her literary debute in 1990 with the short story collection Det fins grenser for hva jeg ikke forstår. Since then she has published several novels. She has also directed for film and radio, and written plays for theater, radio, TV and feature films.
I dag på ettårsdagen av Beates död så tänkte jag att jag skulle hedra henne genom att börja på det som blev hennes sista bok.
Och hur betygsätter en sedan en sån bok... Den borde väl ha varit något kortare. Men eftersom jag förstår precis hur och varför hon inte kunde stryka något så tänker jag inte heller klaga på något.
Jag har länge tyckt om Grimsruds romaner och hennes speciella sätt att skriva på. För mig var denna bok väldigt efterlängtad, speciellt eftersom publiceringsdatumet skjutits fram så många gånger.
I en berättelse mellan verklighet, metaforer och djur som symboliserar olika delar av jaget (så tolkar jag det åtminstone) lyckas Grimsrud ge karaktären Vilde ett stort djup. Vilde drabbas i boken av bröstcancer och något jag tyckte framkom på ett bra sätt i boken var hur de runtomkring liksom inte tog det på allvar. Knappt ens läkarna, för att det är så många som överlever (de pratade inte ens om spridning till en början). Att hon var tvungen att operera sig och genomgå en massa behandlingar verkade knappt som att det skulle vara en "big deal" för henne pga att det var bröstcancer och inte annan cancer. Fin bok som tar ett tag att läsa igenom, men skulle absolut rekommendera.
Leste 100 sider, men der gav jeg meg. For selv om jeg liker Grimsrud måte å skrive på (har latt meg rive med før!), så gikk denne trått. Jeg falt av i avbrekkene/fabler, synes det ble tungt og oppstykket. Jeg hadde håp om denne boka, for jeg tenkte tema var godt. Beklageligvis traff ikke denne meg.
Kom til side 99, da valgte jeg å takke for meg. Ble for vanskelig å holde tråden, og særlig irriterende synes jeg det ble med den rotta og reven... Er nok hat eller elsk bok dette....😊 (Livet er for kort til å tvinge seg gjennom bøker som ikke fenger)
«I skrift finnes grammatikken, betydningen av et ord, en viss praksis for hvordan språket beveger seg fremover.» Er det noe Grimsrud bryr seg lite om er det hva som er vanlig praksis i litteratur. Visst skriver hun til tider fantastisk vakkert med flotte bilder og nydelige setninger, men størsteparten av tida blir det så sært, uforståelig, eksperimentelt og merkelig at jeg mister interessen. Denne boka er nærmere moderne lyrikk enn en roman.
Grimsrud har en helt særegen måte å skrive på, som involverer eksperimenterende lek med ord, tanker og konsepter. Hver gang du tror at hun har skrevet seg helt bort, syr hun det imidlertid elegant sammen med en oppsummerende setning eller avsnitt, en imponerende evne. Det tok en stund, kanskje 100 sider, før jeg hadde vent meg til skrivestilen, men da jeg først hadde vent meg til den, ble jeg særdeles glad i bokas hovedperson og hennes univers. Historien som fortelles føles viktig og dypt alvorlig, tross den lekne, barnlige (men ikke barnslige) måten å fortelle på. Dette vil nok ikke være en bok for alle, og de som foretrekker lettlest og overfladisk vil ikke orke denne. De som gir seg i kast vil dog få en leseropplevelse som ikke ligner noe annet. Tatt i betraktning at forfatteren selv nylig døde av brystkreft, er dette en svært lesverdig bok for de som har ansvar for helsevesenet og hvordan det fungerer i dag.
En sterk leseropplevelse! Var det lurt av en kronisk hypokonder å lese en bok om en kreftpasient? Kanskje ikke.
Det som trekker ned, og grunnen til at det ikke blir full pott, er bihistorien om rotta og reven. Ikke forstod jeg helt greia og ikke syns jeg det var vittig. Det ble et irritasjonsmoment under hele lesingen og jeg syns det forstyrret hovedhistorien. Utenom dette - kjempebra. Det er dog en krevende bok å lese. Hun fabler mye, drømmer seg bort, skriver eksperimentelt, lyrisk, poetisk, barnslig. Litt slitsomt i starten, men etter å ha kommet meg litt inn i boka ble jeg hekta.
"Gi meg håp! Taushet. Gi meg håp! Taushet. Gi meg håp! Kan vi gå videre? Hopp ikke over meg, kjære håp. Kom igjen, alle medmennesker, roper hun, min lille jævla sykdom kan dere vel råde bot på? Strangulere. Kvele, viske ut, glemme." Jeg er mørbanka, gjennomrista, skvist. For en bok, for en forfatter. Beate Grimsrud (1963-2020) har klart å skrive om det uutholdelige smertefulle, nådeløse og grensesprengende livet og det å få en livstruende sykdom. Hun har slengt seg selv og meg som leser rundt i en runddans av uendelig vakre betraktninger med hjerteskjærende paradokser og florlette pust av fortvilelse og glede om hverandre. Grimsrud døde av den sykdommen hun skriver om, og vi er mange som har vært innom den og også kjent på døden skygge over livet. Det er opprivende gjenkjennbart og skremmende fjernt. Og til syvende og sist handler det om å leve. Og å være redd. Om å være syk og ikke frisk. Og om å elske livet. Dette er en av de beste bøkene jeg har lest. Fordi hun har klart å sette ord på og beskrive det jeg selv ikke har funnet ordene for. Og @mmirakel ❤️, jeg har tenkt på deg gjennom hele boken. På alt du skapte i ditt veldige og nære liv, all din kreative kraft som nå gir gjenklang i så mange av oss som fortsatt er her på jorden. Vi glemmer deg aldri.
Denne boka var litt krevende å lese. Men jeg tror det var min egen feil? Kanskje fordi jeg prøvde å se for meg sammenhenger- hvordan knyttes den noe parallelle historien om reven og rotta, og denne gullpennen, seg sammen med historien om Vildes liv og hennes sykdom? Når skal jeg få litt mer håndfast informasjon om hva som skjer? Hva er det som hører til i Vildes fantasi, hennes opplevelse, og hva er det som faktisk skjer? Sa en lege faktisk dette nå(?!), eller handler det mer om at det var sånn Vilde hørte det? Det var vanskelig å ville forstå. Hva som skjer og ikke skjer, haha. Jeg mistenker at det var der som en del av fornektelsen i historien, som egentlig var et godt knep, hvis det var intensjonen. Jeg skulle ønske jeg kunne lagt bort det behovet litt tidligere i lesingen, for å bare være med på det som skjer. Gi litt blaffen i hva som er hva og bare ta inn det som står. Hvordan dette oppleves. For den var virkelig godt skrevet! Så denne blir jeg nødt til å lese igjen.
Vi har lest og diskuter «Jeg foreslår at vi våkner» av Beate Grimsrud i lesesirkelen på Litteraturhuset i Bergen. Noen elsket den, andre synes den var krevende, for lang osv. Romanen handler om kreftsykdom, angsten for å dø, viljen til å leve. Det er lett å kjenne på uroen og panikken som hovedpersonen, Vilde, føler. Boken har altså et svært alvorlig tema, men Beate Grimsrud har et lekende og originalt språk, ingen tvil om det. Her får vi vakre minner fra oppveksten til Vilde, om forholdet til moren, samboer og venner. Forfatteren fletter også inn fantasihistorier om Reven og Rotta som kommenterer Vildes liv. Disse parallellfortellingene var det delte meninger om. Jeg for min del ble noe distrahert av de innslagene, i hvert fall i begynnelsen. En krevende, men god roman.
Tung bok. Mest trolig er P2s lyttere mer oppegående enn meg, som premierer denne med pris, men jeg finner den for lang, for uinteressant og fullstendig uforståelig i sekvens etter sekvens. Forfatteren er derimot strålende i det å komme inn i tankegodset til et alvorlig sykt menneske (jeg går ut i fra at dette er relevant fra eget liv), og lager levende beskrivelser. Totalpakka blir likevel ikke spesielt god.
Jeg orket å lese 55 sider i denne boken. Etter flere forsøk på å fortsette ga jeg bare opp til slutt. For meg var det nok avbruddene med fablene som gjorde det. Enten liker du nok boka eller så gjør du absolutt ikke det. Dette var ingen bok for meg.
Jeg gledet meg stort til å lese denne boka og trodde oppriktig at den skulle treffe meg midt i hjerterota. For meg ble den en ganske rotete og fragmentarisk affære som ikke klarte å engasjere meg. Egentlig lettlest, men allikevel seig å komme seg gjennom.
Jag har läst grimsrud förut men detta var omöjligt ännu bättre. Den är fantastisk vackert skriven och stundtals känns det mer som lyrik än en roman. Den är både morsom och tragisk, historien føles viktig, djup och allvarlig men samtidigt har den en nästan "lekande" sida. Att både följa Vilde och hennes resa med bröstcancer som sprider sig och hennes starka livsvilja. Samtidigt följer man fantasin, eller kanske en annan del av vilde?, Rotta och Rev som en parallell historia, en fin kärleks historia. Gör att både döden och livet är ständigt närvarande. Detta vil nog inte vara en bok för alla, men när man väll kommit in i den går det inte att släppa. Boken har verkligen allt och när man tänker på att Beate själv nyss dött blir den så mycket sorgligare. Kommer ha svårt att läsa andra böcker efter den här. Svårt att beskriva den så här men rekomenderer sterkt. Finaste jag läst på länge, svår att lägga ifrån sig.
Synes denne var vanskelig å komme meg gjennom, fordi historien blir fortalt gjennom flere munner. Det er kanskje det andre liker, men jeg synes det var veldig utfordrende. Og har lest mye Grimsrud, så nå tenker jeg tider kommet til å ta for seg en annen forfatter som skriver litt mer for meg. Jeg tror på at dette er vakkert for dere som tar skrivestilen.
Spinnvill bok med elleville metaforer som ikke kjenner sin make. Sterkt fabulerende, springende og leken til tross for et alvorlig tema som ligger i bunn. Slutten kommer litt brått på så heller mot 4.5 stjerner. Kommer til å lese mer av denne forfatteren!
Brystkreft med spredning og sterk livsvilje. Samtidig poetiske partier og en parallellhistorie om er rev og ei rotte. Legg til oppveksthistorie og politisk raljering. Boka virket så fysiskpå meg at jeg måtte ta den i porsjoner.
Huvudstoryn var intressant och grep tag emellanåt. Cancer gör det. Men grejen med räven o råttan gillade jag inte, i alla fall inte blandat med det andra. Det fanns något vackert och stort där i dialogen men kombinationen föll mig inte i smaken alls.
God bok om tungt tema. Veldig godt skrevet, både sår og morsom, og man blir sugd inn i oppturer og nedturer. likte ikke rotta og reven noe særlig, som jeg synes sporet litt av.