Alle fugler små er en spenningsroman med et skremmende perspektiv. To kvinner forenes i deres søken etter sannhet og de som gjemmer seg i skyggene. For ingen ting er som det skal være i Trondheim. Patolog Silje Andersen har nettopp flyttet fra en tung fortid til Trondheim. Under obduksjonen av en ung gutt oppdager hun en skjebnesvanger sammenheng. Dommer Ingeborg Witsøe Berg er fortsatt i sorg over datteren Maja som mistet livet i en ulykke. Mens hun forbereder en viktig rettssak, oppdager Ingeborg en kjøttmeis inne i huset. To spørsmål dukker opp: Hvordan kan datterens yndlingsfugl ha tatt seg inn i et lukket rom? Og hva hendte egentlig da Maja druknet i Nidelva?
Hanne Gelleins debutroman dreier seg rundt patologen Silje nye liv i Trondheim etter hun har flyttet fra en kontrollerende eks-kjæreste. Silje begynner å bli mistenksom når det dukker etter hvert dukker opp to døde gatebarn i 11-12-års alderen. På den andre siden av Midtbyen sørger dommer Ingeborg ennå sin døde datter, og en dag får hun en merkelig pakke på kontoret. I tillegg føler hun seg iaktatt når hun er hjemme. Noe er galt.
Alle fugler små inneholder sterke temaer som rasisme og overgrep, krydret med mystikk rundt frimurerlosjen, datahacking, høyreekstremisme og en rekke harde spark opp mot de som sitter på makta.
Fint med Trondheim som ramme, selv om det stort sett er mørkt og isete. Men det setter jo også stemninga i fortellingen mørkt og lite sympatisk. Det er mye symbolikk i boka, og jeg liker veldig godt mystikk rundt frimurere og okkulte grupper. Men jeg syns det kunne blitt brukt mer, hva med et par kapitler med synspukt innenfor murene (heh)? Det er en del overraskelser om hvem som er god eller slem, og det er alltid et pluss når jeg må gjette helt til slutten. Historien er full av brokete personlige og familiære forhold, men klisjéen om at alle radarpar ender til sengs er heldigvis ungått. Den sosiale kommentaren og omsorgen for de skjøre, og de som har minst i dagens samfunn sitter godt.
Hanne Geleins krimdebut «Alle fugler små» tar plass i Trondheim, og forfatteren har utvilsomt et veldig godt tak på skildringer fra byen. Den lokale koloritten er en av bokens største styrker. Noen steder skriver hun helt nydelig , sårt og vakkert om byen og menneskene.
Romanen er det jeg vil karakterisere som konspirasjonskrim, der hovedpersonene beveger seg i et maktspill hvor det er vanskelig å se hvem som er venn og hvem som er fiende. Aktørene konspirerer med hverandre, og det dannes bånd på tvers av yrkesgrupper som gjør både korrupsjon, svindel og drap til faktorer i plottet.
Mitt problem med denne krimromanen er todelt. For det første så er konspirasjonen alt for åpenbar. Svært tidlig i romanen skjønner leseren hvilke «mørke krefter» som har fått skurkerollen, og det er ikke akkurat nytenkende innen konspirasjonskrimsjangeren å legge antagonistene i den kurven. For det andre så virker karakterene litt oppkonstruerte i både handlingsmønster og i dialog. De får litt for åpenbare roller som de aldri viker fra. De virker litt påtatt redde, påtatt skumle, påtatt omvendt, påtatt korrupte osv.osv. Her burde forfatteren tatt seg tid til å gi dem flere falsetter.
Men, som debutroman så er dette så absolutt lovende. Hanne Gelein kan skrive. Det er det ingen tvil om.
Urealistisk og tidvis irriterende karakterer. Dessutan var det for mange tidspunkt der noko plutselig skjedde uten den rette oppbygginga. Greit språk og driv i boka, men eg tok meg i å skumme mykje av teksten, særlig når eg kjende det blei for søkt.
Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal bedømme denne romanen. Plottet er forsåvidt bra, men det er tidvis veldig vanskelig å følge de ulike handlingsforløpene, og noe av dialogen oppleves veldig banal. Frustrerende, rett og slett.