Natt til torsdag 9. februar 2017 rammes Tove Irene Langsveen av sitt livs mareritt: Sønnen Sivert tar sitt eget liv på studenthybelen i Trondheim. Sivert blir bare 20 år gammel. I en grønn, stoffkledd notatbok skriver han: "Mor og far. Det er ikke lett å oppgi ALT man har: JEG ELSKER DERE."
Men Sivert har skrevet langt mer. Hans drøm var å bli forfatter, og på pc-en finner Tove et ferdig skrevet manus. Det handler om ensomhet, om å komme ut av skapet og om en som heter Tomas.
Tove bestemmer seg for å utgi Siverts tekster. Og for å skrive sine egne. Savnet etter sønnen er bunnløst. De var nære, diskuterte litteratur og gikk turer sammen. Nå sitter hun igjen med alle spørsmålene. Ett av dem er: "Du visste dette var siste gang vi snakka sammen på chat - Gråt du?"
Gausdal er stort nok til at eg aldri kjende Sivert, men lite nok til at eg visste kven han var og fekk med meg det som skjedde med han. No er tekstene han skreiv samla mellom to permar, saman med tekster mora hans har skrive til og om han. Tekstene til Sivert og Tove er båe forteljingar om ein ung mann, ei kunstnarsjel, som ikkje fann seg til rette, i bygda, i byen, i studenttilværet, i livet. Om ein som ikkje fann det rette utløpet for evnene sine. Om einsemd og sjølvmord.
Om tekstene til båe forfattarane handlar om same mann, eller om manuset til Sivert berre er fiksjon, er det berre han som kunne ha svara på. Tekstene hans står seg uansett godt åleine, sjølv om dei reint litterært ikkje er heilt min kopp te. Spesielt inntrykk gjer dei likevel når dei vert ramma inn av det Tove skriv, og av Sivert sine eigne essayistiske kontemplasjonar.
"Hvor er lyset om vinteren?" er forteljinga om eit liv, eit kort liv, og eg er ikkje i stand til å vurdere den med stjerner. Kor mange stjerner er dette livet verdt, liksom? Det at eg var fullstendig oppløyst i tårer etter å ha fullført boka, får vere vurdering nok.