Etter å ha lest innledningen, tenkte jeg at dette var noe pretensiøst vås. Men siden alle homiletikere forholder seg til McClure, syntes jeg det var best å fortsette. Og det angrer jeg ikke på. For etter hvert som man får tak i hva McClure holder på med, blir det veldig tydelig at dette er en svært nyttig bok.
Svært kort og noe upresist oppsummert identifiserer han fire "koder" som gjør seg gjeldende i prekensituasjonen:
a) Hvordan vi forholder oss til Bibelen og bruker den overfor våre tilhørere. (Scriptural Code)
b) Måten vi framfører poengene/sannhetene på. Noen antyder, noen drøfter, noen slår fast, noen forsvarer. (Semantic Code)
c) Hvilket verdensbilde/gud-og-verden-bilde vi direkte eller indirekte utfolder. Noen fokuserer på mangelen som må overvinnes, noen på konfrontasjonen med det onde, noen på at det onde er overvunnet, noen på at det onde er overvunnet og derfor kan vi få så uendelig mye mer enn vi noensinne våget å drømme om (Theosymbolic Code)
d) Hvordan vi forholder oss til kulturen. Noen er helt åpne, noen forholder seg dialektisk, noen dualistisk og noen avviser kulturen fullstendig og vil etablere en helt egen subkultur atskilt fra den omliggende.
Dersom man aktivt skal bruke de fire kodene og analysere egen forkynnelse ut fra dem, kreves det en hel mengde arbeid for virkelig å komme på innsiden av dem og helt ut forstå tankegangen. Jeg gjør ikke det etter en rask gjennomlesning av boken. Men selv på det nivået setter den i gang mange tanker og gir god hjelp til å sortere.
Alt i alt var dette svært nyttig, selv om det var krevende lesning, og jeg synes kanskje at McClure gjør seg litt i overkant lekker til tider.