What do you think?
Rate this book
Mamma er trygda
Vi snakker om de trygda hele tida. Hver uke på statskanalen sitter et begeistret publikum og roper «Stay trygda!» i kor. De har til og med fått sitt eget verb. Å nave, jeg naver, han navet, hun har navet.
318.244 mennesker hever uføretrygd i Norge. En av dem er Marit Wilhelmsen. Hun er et trygdebeist, en udetonert bombe under velferdsstaten, en trussel mot alt det vi har kjært. I denne boka forteller sønnen, den profilerte forfatteren, politikeren og samfunnsdebattanten Mimir Kristjansson, den rørende historien om sin mor. Det er en fortelling om tiår med en alvorlig kreftsyk mamma, om drømmer som brast, en familie som går i oppløsning, om å foreta en klassereise bratt nedover. Det er en fortelling om å leve med en mor som har så store smerter at tenåringssønnen ikke ser noen annen mulighet enn å kjøpe hasj til henne i skolegården.
Varmt, inderlig og ofte humoristisk - samtidig med den hardtslående politiske retorikken som kjennetegner forfatteren - gir "Mamma er trygda" både en rystende familiehistorie og en innsideskildring av en samfunnsgruppe som ofte omtales, men som sjelden kommer til orde selv.
318.244 mennesker hever uføretrygd i Norge. En av dem er Marit Wilhelmsen. Hun er et trygdebeist, en udetonert bombe under velferdsstaten, en trussel mot alt det vi har kjært. I denne boka forteller sønnen, den profilerte forfatteren, politikeren og samfunnsdebattanten Mimir Kristjansson, den rørende historien om sin mor. Det er en fortelling om tiår med en alvorlig kreftsyk mamma, om drømmer som brast, en familie som går i oppløsning, om å foreta en klassereise bratt nedover. Det er en fortelling om å leve med en mor som har så store smerter at tenåringssønnen ikke ser noen annen mulighet enn å kjøpe hasj til henne i skolegården.
Varmt, inderlig og ofte humoristisk - samtidig med den hardtslående politiske retorikken som kjennetegner forfatteren - gir "Mamma er trygda" både en rystende familiehistorie og en innsideskildring av en samfunnsgruppe som ofte omtales, men som sjelden kommer til orde selv.
189 pages, Hardcover
First published January 1, 2019
22 people are currently reading
950 people want to read
About the author
Mímir Kristjánsson
19 books100 followersMímir Kristjánsson er samfunnsdebattant, forfatter og politiker. Han har vært nyhetssjef i Klassekampen, og har i tillegg til Jon Michelet. En Folkets helt (2021) gitt ut bøkene Mamma er trygda (2019), De superrike (2011), Frihet, likhet, Island (2015) og Hva ville Gerhardsen gjort? (2018).
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 30 of 141 reviews
January 30, 2022
De som ikke kommer til å plukke opp denne burde lese den.
September 18, 2019
Det er ikke mye å utsette på denne boka. Den blander personlige erfaringer med samfunnsmessige betraktninger på en svært god måte. Dersom du fortsatt sitter med ideer om trygdede som latsabber som først og fremst trenger et spark i baken etter denne boka, har du vel knappest verken hjerte eller hjerne.
Om noe i det hele tatt er å utsette er det at Kristjansson har en tendens til å skrive svært korte bøker. Det må sikkert til for at ungdommen nå til dags skal få lest dem, men lell da.
Om noe i det hele tatt er å utsette er det at Kristjansson har en tendens til å skrive svært korte bøker. Det må sikkert til for at ungdommen nå til dags skal få lest dem, men lell da.
October 24, 2019
Fin bok som setter ord på hvor vanskelig en enkeltskjebne kan være og hvor tøft det kan gå ut over familie og venner. Beundringsverdig av forfatteren å skrive om sin mor på en så nær og inderlig måte.
September 25, 2020
Eit meisterverk av ei sakprosabok. Du ler så du griner, og griner så du ler, og samstundes lærer du veldig mykje. Perspektivet er skarpt, språket presist og leikent. Ei boktilråding av dei sjeldne.
July 16, 2024
for at de som har minst skal komme seg tilbake i jobb, er det kutting i uføretrygden, et mer komplisert nav system, og minsking av gratis tilbud som skal til. de skal få det verre økonomisk og dermed også psykisk, da vil de plutselig bli frisk, og begynne å jobbe igjen🕺🏼 de som har mest derimot, skal få skattekutt, pengebonuser, og alt annet enn en rettferdig skatteøkning.
det er rart hvordan høyresiden klarer å komme unna med slik ulogisk poltikk, jo fordi det å være ufør er skambelagt, og de blir sett på som en trussel mot velferdsstaten. når det er akkurat derfor velferdsstaten eksisterer, så vi kan ta vare på folk som er i en tilstand som gjør at de ikke kan jobbe.
det er rart hvordan høyresiden klarer å komme unna med slik ulogisk poltikk, jo fordi det å være ufør er skambelagt, og de blir sett på som en trussel mot velferdsstaten. når det er akkurat derfor velferdsstaten eksisterer, så vi kan ta vare på folk som er i en tilstand som gjør at de ikke kan jobbe.
April 4, 2021
Flott og innsiktsfull lesing.
April 9, 2024
En trist fortelling med en politisk slagside.
!!Syke og trygda bør ikke skamme seg.
Verdighet er et grunnleggende behov!!
!!Syke og trygda bør ikke skamme seg.
Verdighet er et grunnleggende behov!!
March 24, 2024
traff meg veldig!
July 8, 2024
Nærmeste en kommer en norsk Edouard Louis?
December 22, 2022
Nydelig liten bok som får deg til å både le og felle noen tårer, anbefales til alle!
September 22, 2022
Det er helt sant som forfatteren selv sier om boken, den er ikke et kommunistisk manifest. Langt ifra. Boken er en menneskeliggjøring av en av samfunnets største grupper, NAVere. Mimir tar oss med på en reise gjennom sitt eget liv, men også gjennom et kronglete NAV-system. Rørende og provoserende på samme tid.
Mimir, forfatteren selv, er kanskje hovedpersonen i fortellingen, men det er fortsatt en fortelling om hans mor, Marit. Ingen av dem er perfekte, og forholdet mellom dem er ikke så bra som de kanskje skulle ønske. Boken er ingen rosemaling, verken av velferdsstaten eller kampen mot sykdom og kreft. Den trekker heller frem begge sider.
Likevel er det ikke en av mine favoritter. Kapitlene er for korte, de kommer sjeldent skikkelig i gang før vi beveger oss over til en ny innfallsvinkel. I forsøket mellom å skrive noe personlig, samtidig som noe opplysende, så lyktes ikke boken helt på noen punkter. Den er ikke så personlig som jeg skulle ønsket, og faktaene blir også tidvis overfladiske.
Mimir, forfatteren selv, er kanskje hovedpersonen i fortellingen, men det er fortsatt en fortelling om hans mor, Marit. Ingen av dem er perfekte, og forholdet mellom dem er ikke så bra som de kanskje skulle ønske. Boken er ingen rosemaling, verken av velferdsstaten eller kampen mot sykdom og kreft. Den trekker heller frem begge sider.
Likevel er det ikke en av mine favoritter. Kapitlene er for korte, de kommer sjeldent skikkelig i gang før vi beveger oss over til en ny innfallsvinkel. I forsøket mellom å skrive noe personlig, samtidig som noe opplysende, så lyktes ikke boken helt på noen punkter. Den er ikke så personlig som jeg skulle ønsket, og faktaene blir også tidvis overfladiske.
December 4, 2020
Ikke ett overflødig ord i en bok som gir stemme til de som sjelden blir hørt.
September 29, 2021
Jeg har hatt den her boken i hylla lenge. Nå, rett etter valget jeg ikke fikk stemme i fordi Grenland politi på grunn av Corona ikke ville gi meg audiens til å få dobbelt statsborgerskap, så jeg på boken igjen. Da var forfatterens navn plutselig kjent.
Mimir skriver rørende om sin langtids kreftsyke mor, om et system for velferd basert på mistillit, i et land hvor tilliten ellers står høyt i kurs. Men det er bare så lenge du ikke blir syk. Så lenge du er på toppen så kan du bare motiveres med penger, er du på bunn - syk, redd og engstelig for fremtiden, da er det pisken som gjelder. For det virker som om folk flest tror at "navere" sluntrar unna og hele systemet blir bygget på de få som kanskje gjør det.
Anbefalt lesing for alle som bor i Norge.
Mimir skriver rørende om sin langtids kreftsyke mor, om et system for velferd basert på mistillit, i et land hvor tilliten ellers står høyt i kurs. Men det er bare så lenge du ikke blir syk. Så lenge du er på toppen så kan du bare motiveres med penger, er du på bunn - syk, redd og engstelig for fremtiden, da er det pisken som gjelder. For det virker som om folk flest tror at "navere" sluntrar unna og hele systemet blir bygget på de få som kanskje gjør det.
Anbefalt lesing for alle som bor i Norge.
August 20, 2025
Jeg fryktet boken skulle ha en sterk politisk slagside, eller at den skulle spille for mye på følelser og stakkarslighet. Det gjorde den ikke.
Boken er en menneskeliggjøring av et menneske som omverdenen ville sett på som en "naver". Mimir beskriver ikke sin mor kun basert på sine sterkeste egenskaper, men også de mer usympatiske sidene. Spesielt delene om at kjedsomheten er langt sterkere enn fattigdom eller smertene tilknyttet sykdommen er gode.
Jeg synes også Mimir gjør en god jobb med å gjøre det klart at dette er en høyst subjektiv bok om en enkeltskjebne, og ikke en argumentasjon som underbygger hans politikk. Alt i alt var denne en positiv overraskelse.
Boken er en menneskeliggjøring av et menneske som omverdenen ville sett på som en "naver". Mimir beskriver ikke sin mor kun basert på sine sterkeste egenskaper, men også de mer usympatiske sidene. Spesielt delene om at kjedsomheten er langt sterkere enn fattigdom eller smertene tilknyttet sykdommen er gode.
Jeg synes også Mimir gjør en god jobb med å gjøre det klart at dette er en høyst subjektiv bok om en enkeltskjebne, og ikke en argumentasjon som underbygger hans politikk. Alt i alt var denne en positiv overraskelse.
May 13, 2021
Når det kommer til politikk, synes jeg vanlivis Mimir er en relativt fornuftig talsmann for Rødt. Han fremstår som både jordnær og lett å like. Jeg har respekt for han som har skrevet denne boka, han forteller og drøfter om et tema som er svært personlig, men jeg tror kanskje jeg liker han mindre nå enn før jeg leste den.
Jeg tror Mimir, dessverre, ikke har tatt det riktig innover seg at å leve, fundamentalt sett, best karakteriseres av lidelse. Det er en befriende tanke. Fra den tanken kan man hvile, vitende om at min lidelse ikke skyldes meg og mine individuelle utilstrekkeligheter, men en universell tilstand som rammer oss alle. Akkurat det føler jeg er typisk for dem som stemmer Rødt. Den naive troen på at et samfunn helt uten noen form for klasseskille, et samfunn som er trygt og uten lidelse. Noe slikt kan ikke, vil ikke og bør ikke eksistere. Det stritter omtrent mot en naturlov, det er et håpløst uendelighetsprosjekt.
Samtidig er det viktige skildringer i denne boken, om umuligheten av å penetrere NAV systemet, av de triste skjebner som finnes i Norge, på grunn av relativ fattigdom og et system som ofte kan være firkantet. Sett innenfra, sett kun fra et norskt perspektiv, skulle dette være noe en empatiserer med. Dessverre finnes ikke et slikt isolert, hel-norskt perspektiv, Norge og vår tilværelse her må ses i lys av resten av verden og deres omstendigheter. I det lyset fremstår Mimir som en litt utakknemlig fyr.
Det ga meg noe å tenke på, jeg kan identifisere meg med en del av det han sier, jeg har selv hatt en kreftsyk mor i flere år, dog ikke i samme grad som Mimir har opplevd. Det har definitivt preget han, og sannsynligvis farget hans politiske syn - det kan ikke ha vært lett å måtte kjøpe hasj som 10-åring til sin mor som lider. Samtidig er han nesten - og bare nesten - bevisst sin egen posisjon, han forklarer hvor mye det koster, han beretter om høyresiden sin kritikk mot velferdsystemet, men det er som om det ikke går innover han. Det eksisterer en tydelig misnøye hos han, eller sterkere, det finnes en tydelig harme hos han, mot hans mor. Det kan jeg ikke identifisere meg med. Om sant skal sies, fikk jeg vondt av henne, grunnet oppførselen hans. På den annen side, han har vært veldig alene med sin mors sykdom, jeg har hatt masse familie rundt meg, det spiller en stor forskjell. Det kan nesten virke som, og det blir i overkant psykoanalytisk, at Mimir ønsker en slags statlig erstatning for den familien han selv ikke lenger har, den familien han hadde, den familien som har gått i oppløsning. Men det er ikke NAV eller velferdssystemet som bør, eller som kan, fikse de dyptsittende problemene som eksisterer i det norske samfunn. Det ligger langt dypere, det i ligger i våre relasjonelle strukturer, vår voldsomme egoisme, vår individualisme. Samtidig som vi er besatt av denne individualismen (kontra familie-kollektivisme), har vi en ekstrem stakkarslighet, en barnslighet, en ikke-evne til å reise oss opp uavhengig av staten, vi har de facto, i våre persepsjoner, erstattet familien O store stat.
Høyresiden sine politiske løsninger bommer blinken på helt andre måter, det er ikke slik at de fattige svarer best til pisken, de trenger faktisk en gulrot. Og mye av Mimir sin kritikk mot systemet er on-point, det er en asymmetri, det er rart at det brukes mer ressurser på å oppdage avvik blant de fattige på NAV, enn det gjøres på white collar crime - som en sum - det er mer av totalt sett.
Jeg har ikke svarene, men jeg fikk gradvis mer avsmak av retorikken til Mimir. Jeg er enig at vi trenger en sterk velferdssat, jeg er enig at det ikke bør ses ned på å gå trygd, jeg er enig at vi bør ta vare på de fattige, men har man ikke først og fremst en personlig ansvar for sin egen familie? At både far og sønn etterlop sin mor alene i Stavanger, kan noen velferdsstat noensinne erstatte det? Hadde en hvilken som helst månedlig sum noen gang kunne erstattet det? Det tror jeg ikke. Slik jeg leser det, og jeg kjenner naturligvis ikke historien i noen form for dybde, var det ikke trygden som var Mimir sin mor sitt store sorg, det var ensomheten.
Personlig hater jeg NAV systemet, dets unødvendige byråkratiske kompleksitet er til å spy av, det er en skam hva det er blitt. Jeg er ikke økonom, jeg forstår ikke kompleksiteten av regnestykkene som ligger bak her, men snart (gitt at en økende prosentandel er involvert med NAV uansett) burde vel hele dette byråkratiske helvette skrotes, til fordel for borgerlønnen? Jeg nekter å tro at prisen kan være særlig mye dyrere. Da kommer man seg unna problematikken med skam, da slipper man alle utgiftene med byråkrati og systemer, samtidig incentiverer det folk til å ta gjøre det de selv vil, heller enn å bruke all tid og energi på et system som er skapt nettopp for å være vanskelig.
Mimir bør anerkjenne at livet er lidelse, at urettferdighet aldri vil forsvinne, at relativ fattighet ikke er det samme som absolutt fattighet. Også bør han lese Nietzsche og håpe at hans datter blir han nærmere.
Jeg tror Mimir, dessverre, ikke har tatt det riktig innover seg at å leve, fundamentalt sett, best karakteriseres av lidelse. Det er en befriende tanke. Fra den tanken kan man hvile, vitende om at min lidelse ikke skyldes meg og mine individuelle utilstrekkeligheter, men en universell tilstand som rammer oss alle. Akkurat det føler jeg er typisk for dem som stemmer Rødt. Den naive troen på at et samfunn helt uten noen form for klasseskille, et samfunn som er trygt og uten lidelse. Noe slikt kan ikke, vil ikke og bør ikke eksistere. Det stritter omtrent mot en naturlov, det er et håpløst uendelighetsprosjekt.
Samtidig er det viktige skildringer i denne boken, om umuligheten av å penetrere NAV systemet, av de triste skjebner som finnes i Norge, på grunn av relativ fattigdom og et system som ofte kan være firkantet. Sett innenfra, sett kun fra et norskt perspektiv, skulle dette være noe en empatiserer med. Dessverre finnes ikke et slikt isolert, hel-norskt perspektiv, Norge og vår tilværelse her må ses i lys av resten av verden og deres omstendigheter. I det lyset fremstår Mimir som en litt utakknemlig fyr.
Det ga meg noe å tenke på, jeg kan identifisere meg med en del av det han sier, jeg har selv hatt en kreftsyk mor i flere år, dog ikke i samme grad som Mimir har opplevd. Det har definitivt preget han, og sannsynligvis farget hans politiske syn - det kan ikke ha vært lett å måtte kjøpe hasj som 10-åring til sin mor som lider. Samtidig er han nesten - og bare nesten - bevisst sin egen posisjon, han forklarer hvor mye det koster, han beretter om høyresiden sin kritikk mot velferdsystemet, men det er som om det ikke går innover han. Det eksisterer en tydelig misnøye hos han, eller sterkere, det finnes en tydelig harme hos han, mot hans mor. Det kan jeg ikke identifisere meg med. Om sant skal sies, fikk jeg vondt av henne, grunnet oppførselen hans. På den annen side, han har vært veldig alene med sin mors sykdom, jeg har hatt masse familie rundt meg, det spiller en stor forskjell. Det kan nesten virke som, og det blir i overkant psykoanalytisk, at Mimir ønsker en slags statlig erstatning for den familien han selv ikke lenger har, den familien han hadde, den familien som har gått i oppløsning. Men det er ikke NAV eller velferdssystemet som bør, eller som kan, fikse de dyptsittende problemene som eksisterer i det norske samfunn. Det ligger langt dypere, det i ligger i våre relasjonelle strukturer, vår voldsomme egoisme, vår individualisme. Samtidig som vi er besatt av denne individualismen (kontra familie-kollektivisme), har vi en ekstrem stakkarslighet, en barnslighet, en ikke-evne til å reise oss opp uavhengig av staten, vi har de facto, i våre persepsjoner, erstattet familien O store stat.
Høyresiden sine politiske løsninger bommer blinken på helt andre måter, det er ikke slik at de fattige svarer best til pisken, de trenger faktisk en gulrot. Og mye av Mimir sin kritikk mot systemet er on-point, det er en asymmetri, det er rart at det brukes mer ressurser på å oppdage avvik blant de fattige på NAV, enn det gjøres på white collar crime - som en sum - det er mer av totalt sett.
Jeg har ikke svarene, men jeg fikk gradvis mer avsmak av retorikken til Mimir. Jeg er enig at vi trenger en sterk velferdssat, jeg er enig at det ikke bør ses ned på å gå trygd, jeg er enig at vi bør ta vare på de fattige, men har man ikke først og fremst en personlig ansvar for sin egen familie? At både far og sønn etterlop sin mor alene i Stavanger, kan noen velferdsstat noensinne erstatte det? Hadde en hvilken som helst månedlig sum noen gang kunne erstattet det? Det tror jeg ikke. Slik jeg leser det, og jeg kjenner naturligvis ikke historien i noen form for dybde, var det ikke trygden som var Mimir sin mor sitt store sorg, det var ensomheten.
Personlig hater jeg NAV systemet, dets unødvendige byråkratiske kompleksitet er til å spy av, det er en skam hva det er blitt. Jeg er ikke økonom, jeg forstår ikke kompleksiteten av regnestykkene som ligger bak her, men snart (gitt at en økende prosentandel er involvert med NAV uansett) burde vel hele dette byråkratiske helvette skrotes, til fordel for borgerlønnen? Jeg nekter å tro at prisen kan være særlig mye dyrere. Da kommer man seg unna problematikken med skam, da slipper man alle utgiftene med byråkrati og systemer, samtidig incentiverer det folk til å ta gjøre det de selv vil, heller enn å bruke all tid og energi på et system som er skapt nettopp for å være vanskelig.
Mimir bør anerkjenne at livet er lidelse, at urettferdighet aldri vil forsvinne, at relativ fattighet ikke er det samme som absolutt fattighet. Også bør han lese Nietzsche og håpe at hans datter blir han nærmere.
January 4, 2025
Min andre (og sannsynligvis korteste) bok i 2025. Lest på en solseng i Thailand, som gir ekstra kontrast til bokens tema. En rørende og tankevekkende bok, Mimir skriver godt. Denne burde flere lese.
November 25, 2024
Anbefales til alle!
I morgen skal jeg ringe mamma.
I morgen skal jeg ringe mamma.
February 19, 2025
Fin og viktig
April 2, 2025
Utrolig god bok! Boken tar opp viktige poenger om trygdesystemet, samtidig som den ikke er for politisk. Det er gode skildringer av en mor, og av en mor-sønn-relasjon, og var bok som jeg slet med å legge fra meg. Kan virkelig anbefales!
December 26, 2020
Denne boka ga meg det de beste bøkene gir, følelsen av å ha levd et slags ekstra bonusliv. Jeg lo og jeg gråt.
January 12, 2021
Rødtpolitiker Mimir minner sin mor Marit, og tar oss gjennom hennes livslange sykdomshistorie og kampen mot kreften. Oppvokst med en mamma som har vært inn og ut av sykehuser så lenge han kan huske. Stadige cellegiftbehandlinger og dialyser, for å forlenge livet. Skrevet ut av sykehus men på ingen måte frisk.
Han har forsøkt å forberede seg.. til dagen når hun ikke lengre vil være hos han og sine kjære lengre.. Alles største frykt.
Samfunnskritikeren i Mimir forblir og hans politiske engasjement skinner gjennom teksten. Han skriver ikke bare om sin mor, men når ut til alle og ethvert medmenneske.
Boka skildrer et klassefall heller enn en klassereise... En endring i menneskesynet, dehumanisering der navere er synonymt med underklasse, bunnen. En utgiftspost for staten og resten av samfunnet.
Mimir tydeliggjør viktigheten av velferdsstaten, godene den bringer med seg; fellesskapet og tryggheten. Men problematiserer også flere sider ved den... og gir et nyansert bilde av trygdesystemet. Nav, de økonomiske og psykiske belasningene som følger av å være uføre. Alt det praktiske. Det tomme huset, forfallet av gravhold, dødsanonser.
Moren er betalt av staten for å ikke jobbe. Det som vellkjent heter uføretryga. Statsministeren snakker om det på samme måte som klimakrisen - bærekraftig utvikling over tid. Men har vi råd til denne fremtiden?
Mirmir setter det hele i et større perspektiv. Trekker linjer til omverdenen, Trump og nåtidens uheldige utvikling i USA. Stiller seg kritisk til høyre populismen som sparker de svakeste nedover.
Han får virkelig frem det menneskelige, emosjonelle og relasjonelle ved livet i boken sin. Skammen. Følelsen av å være til bry og en belastning for de rundt seg og samfunnet. Når fasaden og illusjonen brister.
Men han belyser dette på sin forståelsesfulle måte. Glemmer ikke menneskene, de som faktisk står og er i situasjonen. Han ser dem.
De som i mediebildet blir beskrevet som "navere" og snyltere. Et ufortjent stempel og myte som han rettgjør og knuser. Det er ikke et valg å bli syk, trenge pleie og hjelp og ikke kunne jobbe.
Når andre barn i sin fremtid drømte om å bli sjørøvere, drømte Mimir om å finne kuren mot kreft. Hvor fint samtidig sårt er ikke det? Mimir altså, for en fin mann! Følelsesladd lesning som virkelig treffer en, gir håp og tro på en bedre fremtid!
Han har forsøkt å forberede seg.. til dagen når hun ikke lengre vil være hos han og sine kjære lengre.. Alles største frykt.
Samfunnskritikeren i Mimir forblir og hans politiske engasjement skinner gjennom teksten. Han skriver ikke bare om sin mor, men når ut til alle og ethvert medmenneske.
Boka skildrer et klassefall heller enn en klassereise... En endring i menneskesynet, dehumanisering der navere er synonymt med underklasse, bunnen. En utgiftspost for staten og resten av samfunnet.
Mimir tydeliggjør viktigheten av velferdsstaten, godene den bringer med seg; fellesskapet og tryggheten. Men problematiserer også flere sider ved den... og gir et nyansert bilde av trygdesystemet. Nav, de økonomiske og psykiske belasningene som følger av å være uføre. Alt det praktiske. Det tomme huset, forfallet av gravhold, dødsanonser.
Moren er betalt av staten for å ikke jobbe. Det som vellkjent heter uføretryga. Statsministeren snakker om det på samme måte som klimakrisen - bærekraftig utvikling over tid. Men har vi råd til denne fremtiden?
Mirmir setter det hele i et større perspektiv. Trekker linjer til omverdenen, Trump og nåtidens uheldige utvikling i USA. Stiller seg kritisk til høyre populismen som sparker de svakeste nedover.
Han får virkelig frem det menneskelige, emosjonelle og relasjonelle ved livet i boken sin. Skammen. Følelsen av å være til bry og en belastning for de rundt seg og samfunnet. Når fasaden og illusjonen brister.
Men han belyser dette på sin forståelsesfulle måte. Glemmer ikke menneskene, de som faktisk står og er i situasjonen. Han ser dem.
De som i mediebildet blir beskrevet som "navere" og snyltere. Et ufortjent stempel og myte som han rettgjør og knuser. Det er ikke et valg å bli syk, trenge pleie og hjelp og ikke kunne jobbe.
Når andre barn i sin fremtid drømte om å bli sjørøvere, drømte Mimir om å finne kuren mot kreft. Hvor fint samtidig sårt er ikke det? Mimir altså, for en fin mann! Følelsesladd lesning som virkelig treffer en, gir håp og tro på en bedre fremtid!
This entire review has been hidden because of spoilers.
December 22, 2019
Veldig fin og rørende bok.
June 3, 2020
Bring giljotinen tilbake
July 27, 2024
En bok som de fleste barn med en kreftsyk forelder kan relatere seg til. Beskrivelsene av livet med kreften, NAV og passive spørsmål om hvordan det «går».
Sinne, fortvilelse og anspenthet for oss som følger med på sidelinjen av våre kreftsyke foreldre, og varig sitter igjen med opplevelser man kunne ønske seg foruten.
Ønsket om hva som kunne vært hvis kreften aldri hadde kommet, og et håp om at velferdsstaten skal passe på oss når vi trenger det mest.
Sinne, fortvilelse og anspenthet for oss som følger med på sidelinjen av våre kreftsyke foreldre, og varig sitter igjen med opplevelser man kunne ønske seg foruten.
Ønsket om hva som kunne vært hvis kreften aldri hadde kommet, og et håp om at velferdsstaten skal passe på oss når vi trenger det mest.
August 26, 2025
Nydelig bok, igjen - Mímir Kristjánsson skriver med en ærlig og personlig tvist. Lettlest og drivende skrevet om forholdet til mamma og mammas (og andre som henne) plass i velferdsstaten.
Hvor vil vi?
Hvor vil vi?
July 13, 2021
Burde vært pensum på vgs
October 17, 2022
Fin bok. Ekstra aktuell for meg som jobber i denne institusjonen som mottar en tredjedel av statsbudsjettet hvert år. Mímir får kanskje julekort av meg i år.
March 29, 2023
Veldig bra og viktig!
“Hva om hun blir naver? Hva om det er en liten bombe under velferdsstaten vi nærer ved vårt bryst, klar til å sprenge når som helst? Er det en framtidig utgiftspost for staten jeg hver dag kler opp i cherrox, lue og utedress og sender lykkelig av gårde til barnehagen?”æ
“Hva om hun blir naver? Hva om det er en liten bombe under velferdsstaten vi nærer ved vårt bryst, klar til å sprenge når som helst? Er det en framtidig utgiftspost for staten jeg hver dag kler opp i cherrox, lue og utedress og sender lykkelig av gårde til barnehagen?”æ
September 18, 2023
Sterk beretning som setter lys på noen av de svakeste i samfunnet!
May 17, 2020
E-bok. Biblioteket. BookBites. Norsk, bokmål. Mimir sin bok om mamma, sterk,
personlig, viktig bok!
E-book. Library. Book Bites. Norwegian Bokmål. Mimir's book about his mom, strong,
personal, important book!
personlig, viktig bok!
E-book. Library. Book Bites. Norwegian Bokmål. Mimir's book about his mom, strong,
personal, important book!
Displaying 1 - 30 of 141 reviews