Det absolutt minst innsiktsfulle jeg har lest på lengre tid. Jeg sliter med å trekke ut en eneste original tanke eller å forstå hva man som leser skal sitte igjen med. Les heller Storr sin Solitude for en god bok om dette temaet.
En samling essays mer eller mindre løst knyttet til temaer som ensomhet og det å være alene. Det bemerkes flere ganger i bokas løp at disse to tingene ikke nødvendigvis trenger å være det samme. Det nevnes også med jevne mellomrom at ensomhet er et tabu (attpåtil «det siste tabu»!), og det er det kanskje også. I så måte er det mye her som er både opplysende og beroligende å lese om, selv om det også selvsagt dukker opp en del selvfølgeligheter underveis. Stilen i boka er kanskje litt «schizofren», da den blander utdrag fra samtaler med klienter, anekdoter om historiske personer og mer personlige erfaringer. Jeg sitter med en følelse av at disse elementene kunne vært knyttet litt bedre sammen, eller at de hadde hatt godt av noen supplerende og kontekstualiserende vinklinger og refleksjoner - dette gjelder særlig samtalene med klientene, som i all hovedsak virker notert ned in extenso. Som en relativt lettlest samling betraktninger å pløye gjennom på et par ettermiddagsstunder gjør denne boka likevel nytten, og kanskje får du også et par nye aforismer til notatboka (I know I did).
Jeg var veldig optimistisk, men det ble liksom ikke helt det store. Fikk noen nye tanker, men irriterte meg over noen av kapitlene (blant annet litt stereotypier om kristendom). Alt i alt en grei bok med noen perspektiver jeg skal ta med meg videre.
Lettlest bok om et veldig interessant tema. Personlig foretrekker jeg de personlige historiene fremfor analysene av bøker (eventuelt Ensomhetens Århundre).