Flere tusen unge er samlet til russetreff i Kongeparken. På en høyde over parken ligger en kvinne. Hun har på seg en gammel russedress fra 1990 med et hvitt kors teipet på buksebeinet. Mens ungdommene fester starter jakten på kvinnens morder. Krimjournalist Ira Torgrimsson er blitt mor, og vil hjem til datteren i Oslo, men russedrapet fører henne til Jæren. Hun nøster opp historien om Kristine, og hennes oppvekst som var preget av streng tro, skam og foreldres forventninger.
Eg er frå Jæren og kjenner godt til det kristne miljøet i dette området. Difor ville eg lese denne boka for å sjå korleis området og dei kristne forsamlingane vart skildra.
Eg syntest forsåvidt at måten kyrkjelydane og forsamlingane vart framstilte på var treffsikre. Holterman klarer å få fram skilnaden mellom kyrkje og bedehus og dei som går dei ulike stadene, men særleg på 90-talet var det nok ikkje så vasstette skott mellom dei to som blir skildra her.
Det problematiske er at ho skildrar det som skjer o desse miljøa som negativ sosial kontroll. Det førekjem, men akkurat det som skjer i denne boka handlar meir om ei kjærleikshistorie og om å bli svikta. Utfallet på denne er lite logisk. Bortsett frå det fekk eg eit sympatisk inntrykk av det kristne miljøet som er skildra og lurer difor på kor lågt lista for «negativ sosial kontroll» ligg for Holterman.
Berre for å vere tydeleg: eg trur mange har negative opplevingar med kristne miljø og opplever å bli påførte skam eller for store forventningar. Eg synest berre ikkje denne boka skildra det på ein måte som gjorde at ein kan kategorisere det som sosial kontroll.
Når det gjelder sjølve krimplottet, vart det litt vel tynt. Det var ikkje overraskande, og motivet for drapet vart rett og slett ikkje truverdig. Historia elles hadde ikkje like mykje driv som eg hadde forventa, og sjølv om eg er glad i Jæren er det ikkje spennande med ein hovudperson som reiser fram og tilbake mellom Jæren og Stavanger for å snakke med folk. Men mykje av dette kan òg kome av at eg er meir glad i politikrim enn av journalistkrim.
I det store og heile levde ikkje boka opp til forventningane, men ho er forbilledleg kort og har med lite som ikkje er relevant for plottet. Fleire romanar burde vere like straumlinjeforma som denne.
This entire review has been hidden because of spoilers.
Sonja Holtermans tredje kriminalroman har vært en etterlengtet utgivelse. Etter to kjappe bøker om journalisten Ira Torgriimsson, tok det plutselig flere år før forfatteren var klar med denne. «Gå med meg». Da er det desto mer gledelig å melde at forfatteren har lykkes svært bra med å skrive en godt fortalt, stramt komponert og spennende historie. Helt klart hennes beste krimroman så langt. Både «Presteskapet» og «Frostgraven» var underholdende og spennende, men jeg slet med å kjøpe historiene som ble fortalt. I «Gå med meg» står derimot troverdigheten i høysetet.
Et 25 års jubileum for russ i Kongeparken ender med at en av kvinnene blir funnet drept utenfor parken. Journalisten Iras jakt på nyhetsstoff rundt drapet blant lokalbefolkningen på Jæren er heftig, temposterkt og virkelighetsnært.
Du kødder ikke med bønder og kristenfolk på Jæren. Det er et gammelt jungelord her i Rogaland. Utsagnet har dobbelt bunn ... Da er det herlig å se at Sonja Holtermann har klart å fange akkurat dette. Hun tegner et bilde av Jæren som jeg tror til og med folk på Time, Bryne og Hå vil humre gjenkjennende til. Her står bedehusene tettere enn frukttrærne i Hardanger. Det finnes skikkelige kristne (bedehusfolket) og de litt uskikkelige (de som går i kirka), og jeg må si jeg fikk meg en god latter da forfatteren satte spørsmålstegn ved om de faktisk hadde gjødslet kunstgressbanen med kumøkk.
Den følelsen når en forfatter skriver tre krimbøker, og bruker nøyaktig samme motiv og plot devices i to av dem... Boka er også rimelig rensa for bipersonene vi har blitt glade i, Lars nevnes ikke i det hele tatt, og Ira blir stadig galere.