What do you think?
Rate this book
Restless
A young man writes a letter to the woman who rejected him.
Driven by doubt and unbridled desire, he tries to write himself to a new understanding of his loneliness.
At the same time, he suspects literature is to blame for all of this.
He therefore dreams of literature that cures the need for literature, literature where life has precedence.
You ask whether I’m writing about you and the short answer is ‘yes’ and the rest of this fumbling letter can be the long one. You’d like to hear everything, I’m sure, conceited as you are: how I fell in love with you, how I still long for you – and then you’ll probably want me to find poetry in all this misery, and to pull some wisdom out of my ass, and admittedly I should be able to manage that.
Driven by doubt and unbridled desire, he tries to write himself to a new understanding of his loneliness.
At the same time, he suspects literature is to blame for all of this.
He therefore dreams of literature that cures the need for literature, literature where life has precedence.
You ask whether I’m writing about you and the short answer is ‘yes’ and the rest of this fumbling letter can be the long one. You’d like to hear everything, I’m sure, conceited as you are: how I fell in love with you, how I still long for you – and then you’ll probably want me to find poetry in all this misery, and to pull some wisdom out of my ass, and admittedly I should be able to manage that.
112 pages, Paperback
First published October 15, 2015
1 person is currently reading
97 people want to read
About the author
Kenneth Moe
8 books15 followersKenneth Moe debuterte på Pelikanen Forlag i 2015 med kortromanen «Rastløs» som han fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for.
Året etter fulgte romanen «Det åpenbare», og i 2017 kom essayet «Imot Sæterbakken» ut, Moes tredje utgivelse på Pelikanen forlag.
Moe er redaksjonsmedlem og fast bidragsyter i Bokvennen Litterær Avis og anmelder bøker i Aftenposten.
Året etter fulgte romanen «Det åpenbare», og i 2017 kom essayet «Imot Sæterbakken» ut, Moes tredje utgivelse på Pelikanen forlag.
Moe er redaksjonsmedlem og fast bidragsyter i Bokvennen Litterær Avis og anmelder bøker i Aftenposten.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 28 of 28 reviews
Read
March 1, 2016Jeg kan ikke sette en karakter på denne boken, fordi jeg har lest den i flere utgaver før den ble ferdig, og anmeldelser av typen "Men du klippet bort den delen jeg likte best!" er ikke så hjelpsomme for deg som skal lese et faktisk, ferdig verk.
May 14, 2020
The book of (horny) disquiet.
April 14, 2020
The prose of this translation is so smooth I managed to zip right through the novel. Really an exceptional translation. It read so quickly, however, I think I missed the text's larger significance. The narration certainly felt restless and towards the end there were some hints at a larger idea about identity but it was hard not to come away from this thinking I just read The Incel Diaries. Probably just bad timing.
April 14, 2020
I'll let the author sum up this piece - "...a sage-like sentence here, a stupid one there, a few witty ones, a whole lot of whinging and whining from beginning to end. "
Not to mention a bit of misogyny here and there as well. The problem with this book is that it is completely enamored with its own rather modest project, without really delving into anything new. It almost makes the case that anyone can produce literature if they just sit in a park and write. The author has confused journaling with novelistic or poetic rigor.
Not to mention a bit of misogyny here and there as well. The problem with this book is that it is completely enamored with its own rather modest project, without really delving into anything new. It almost makes the case that anyone can produce literature if they just sit in a park and write. The author has confused journaling with novelistic or poetic rigor.
April 9, 2016
Strindbergsk
December 23, 2015
En blanding av en bok jeg hater og den boken jeg kunne ha skrevet. Kunne ønske jeg likte den bedre.
May 31, 2017
Kortromanen Rastløs har gode øyeblikk som setter fingeren på hverdagens og livets finurligheter. Likevel kjenner jeg at den dessverre ikke helt treffer. Det blir mange ord som for meg framstår tomme, men det er også ganske åpenbart for meg at dette nok handler mer om meg en romanen.
"Hvert år blir jeg offer for vårfeilslutningen: Jeg tolker lengre dager, lyden av gressklippere, lukten av nyklipt gress og så videre, som tegn på at livet er i ferd med å bli ugjenkallelig bedre." s. 30
"- Kanskje alle bøker på et eller annet plan er et forsøk på å bryte forbindelsen mellom arbeidet og besettelsen som inspirerer arbeidet, slik at man er fri, en stakket stund, til å la nye besettelser vokse frem." s. 31
"Noen dager er den lengste distansen i universet meteren fra sengekanten til buksa, som ligger i en bylt på gulvet, og dette er en sånn dag." s. 38
"Jeg sitter visst på en peanøtt." s. 39
"N- lurer på hva jeg lever av, som ga opp retorikkstudiene for flere måneder siden, og ennå ikke har skaffet jobb. Jeg sier at jeg enn så lenge fortsatt mottar studielån. "Men..." Hun forstår ikke. "Er ikke det en skam?" Et sterkt ord, /skam/ - men hun er tross alt født og oppvokst i Colombia, og jeg konkluderer med at de nok har litt andre verdier der, mer konservative. Jeg smiler av ærligheten hennes, setter faktisk pris på den. "Jo", sier jeg, "kanskje er det skammelig. Det er bare så viktig for meg å få skrevet akkurat nå." Hun har nylig lært språket og forstår av reaksjonen min at hun har gjort en feil. Hun har forvekslet det norske ordet "skam" med det engelske "scam". "Er ikke det svindel?" hadde hun ment å spørre. Vi ler av misforståelsen. Men det er sant, tenker jeg, uansett: Jeg er en skamfull og skammelig svindler, uten jobb, uten penger, som bare sitter på ræva og tenker, fornemmer, /skriver/, på statens regning - som om maurtua Norge har bruk for en utvalgt maur til bare å pusse sine egne følehorn." s. 43
"Ifølge et familierykte ble morfaren min satt ut i snøen av moren sin som spedbarn. Det er ikke han som fortalte meg historien, han døde flere år før jeg ble født. Det er som om en del av meg kan huske snøen, har arvet den, selv om jeg kun har fått historien annenhånds av mamma, som jo aldri ville satt meg ut i snøen. Hvis det stemmer, som jeg nylig har lest, at traumer kan arves, så er det vel ikke så merkelig at dette minnet, som ikke egentlig er et minne, lever så sterkt i meg. Det første min morfar opplevde var å bli avvist, og avvisningen festet seg i cellene, slik at det vil ha epigenetiske ringvirkninger gjennom utallige generasjoner. Jeg har frostskadd blod i årene." s. 65
"Hva om litteratur er både symptom og medisin om hverandre? Hva om det skifter så umerkelig mellom de to, at man tror det er det ene, når det egentlig er det andre?" s. 70
"En kjøttbit var festet til sokken min nå nettopp. Jeg plukket først den ene sokken opp fra gulvet, deretter den andre, og fra den andre sokken falt en liten og brunrød, fettete klump, ned mellom føttene mine. Men jeg vet ikke om det er mat, eller noe betent og føflekkaktig som har fått vokse i fred et utilgjengelig sted der nede. Jeg undersøker begge føtter for blødende sår eller kratre, men finner ingenting utenom det vanlige. Jeg klemmer på biten og studerer den nøye. Lukter på den. Svinekjøtt? Nei? Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvor den kommer fra eller hva den har vært festet til før sokken. Den kan ha noe med kreften å gjøre, tenker jeg, helt oppriktig, men bare for et kort øyeblikk.
"Hvert år blir jeg offer for vårfeilslutningen: Jeg tolker lengre dager, lyden av gressklippere, lukten av nyklipt gress og så videre, som tegn på at livet er i ferd med å bli ugjenkallelig bedre." s. 30
"- Kanskje alle bøker på et eller annet plan er et forsøk på å bryte forbindelsen mellom arbeidet og besettelsen som inspirerer arbeidet, slik at man er fri, en stakket stund, til å la nye besettelser vokse frem." s. 31
"Noen dager er den lengste distansen i universet meteren fra sengekanten til buksa, som ligger i en bylt på gulvet, og dette er en sånn dag." s. 38
"Jeg sitter visst på en peanøtt." s. 39
"N- lurer på hva jeg lever av, som ga opp retorikkstudiene for flere måneder siden, og ennå ikke har skaffet jobb. Jeg sier at jeg enn så lenge fortsatt mottar studielån. "Men..." Hun forstår ikke. "Er ikke det en skam?" Et sterkt ord, /skam/ - men hun er tross alt født og oppvokst i Colombia, og jeg konkluderer med at de nok har litt andre verdier der, mer konservative. Jeg smiler av ærligheten hennes, setter faktisk pris på den. "Jo", sier jeg, "kanskje er det skammelig. Det er bare så viktig for meg å få skrevet akkurat nå." Hun har nylig lært språket og forstår av reaksjonen min at hun har gjort en feil. Hun har forvekslet det norske ordet "skam" med det engelske "scam". "Er ikke det svindel?" hadde hun ment å spørre. Vi ler av misforståelsen. Men det er sant, tenker jeg, uansett: Jeg er en skamfull og skammelig svindler, uten jobb, uten penger, som bare sitter på ræva og tenker, fornemmer, /skriver/, på statens regning - som om maurtua Norge har bruk for en utvalgt maur til bare å pusse sine egne følehorn." s. 43
"Ifølge et familierykte ble morfaren min satt ut i snøen av moren sin som spedbarn. Det er ikke han som fortalte meg historien, han døde flere år før jeg ble født. Det er som om en del av meg kan huske snøen, har arvet den, selv om jeg kun har fått historien annenhånds av mamma, som jo aldri ville satt meg ut i snøen. Hvis det stemmer, som jeg nylig har lest, at traumer kan arves, så er det vel ikke så merkelig at dette minnet, som ikke egentlig er et minne, lever så sterkt i meg. Det første min morfar opplevde var å bli avvist, og avvisningen festet seg i cellene, slik at det vil ha epigenetiske ringvirkninger gjennom utallige generasjoner. Jeg har frostskadd blod i årene." s. 65
"Hva om litteratur er både symptom og medisin om hverandre? Hva om det skifter så umerkelig mellom de to, at man tror det er det ene, når det egentlig er det andre?" s. 70
"En kjøttbit var festet til sokken min nå nettopp. Jeg plukket først den ene sokken opp fra gulvet, deretter den andre, og fra den andre sokken falt en liten og brunrød, fettete klump, ned mellom føttene mine. Men jeg vet ikke om det er mat, eller noe betent og føflekkaktig som har fått vokse i fred et utilgjengelig sted der nede. Jeg undersøker begge føtter for blødende sår eller kratre, men finner ingenting utenom det vanlige. Jeg klemmer på biten og studerer den nøye. Lukter på den. Svinekjøtt? Nei? Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvor den kommer fra eller hva den har vært festet til før sokken. Den kan ha noe med kreften å gjøre, tenker jeg, helt oppriktig, men bare for et kort øyeblikk.
May 31, 2020
The Narcissism of Youth
Review of the Nordisk Books english translation (2020) of the Norwegian language original Rastløs (2015)
The above quote summed up this book for me. The protagonist isn't so much interested in his lost love but rather about himself. It just all comes across as selfish, occasionally misogynistic and just plain narcissistic.
Still, the raw honesty of it does make me feel that it earns more than a "Did Not Like" 1 star rating, so a 3 star seems the best compromise. I can well see how that most Proustian of Norwegian writers Karl Ove Knausgård would be drawn to this book enough to be its original Norwegian editor and now the cover blurber on this English language edition. The frank, explicit, and sometimes cringey writing certainly made me think of Knausgård as well.
The book is a quick read, as many of the pages are single sentence statements such as the above excerpt. Those made me think of Gertrude Stein's dismissive line: "Hemingway, remarks are not literature." The translation by Alison McCullough read and flowed very well.
I read Restless as part of the Translated Fiction Online Book Club (TFOBC) which had been organized by Nordisk Books and 5 other UK independent publishers for an initial 6 week period (March 26 to April 30, 2020) during this current world pandemic situation. The Book Club will continue under the new name of the Borderless Book Club based on the enthusiastic response to the initial outing.
Trivia and Link
You can listen to the Translated Fiction Online Book Club audio interview and Q&A with Nordisk Press publisher Duncan J. Lewis and translator Alison McCullough on Soundcloud here.
Review of the Nordisk Books english translation (2020) of the Norwegian language original Rastløs (2015)
A beautiful woman might never make me happy, because what I long for most of all is to be beautiful myself. - pg. 80 from Restless
The above quote summed up this book for me. The protagonist isn't so much interested in his lost love but rather about himself. It just all comes across as selfish, occasionally misogynistic and just plain narcissistic.
Still, the raw honesty of it does make me feel that it earns more than a "Did Not Like" 1 star rating, so a 3 star seems the best compromise. I can well see how that most Proustian of Norwegian writers Karl Ove Knausgård would be drawn to this book enough to be its original Norwegian editor and now the cover blurber on this English language edition. The frank, explicit, and sometimes cringey writing certainly made me think of Knausgård as well.
The book is a quick read, as many of the pages are single sentence statements such as the above excerpt. Those made me think of Gertrude Stein's dismissive line: "Hemingway, remarks are not literature." The translation by Alison McCullough read and flowed very well.
I read Restless as part of the Translated Fiction Online Book Club (TFOBC) which had been organized by Nordisk Books and 5 other UK independent publishers for an initial 6 week period (March 26 to April 30, 2020) during this current world pandemic situation. The Book Club will continue under the new name of the Borderless Book Club based on the enthusiastic response to the initial outing.
Trivia and Link
You can listen to the Translated Fiction Online Book Club audio interview and Q&A with Nordisk Press publisher Duncan J. Lewis and translator Alison McCullough on Soundcloud here.
August 15, 2020
Very cleverly written... Reminiscent of that mid-19th century existential literary despair but with a contemporary philosophical tilt. Although portraying deep melancholy, depression, angst and unhappiness caused by being rejected by a woman he relentlessly and obsessively desires, the author manages to make this short novel (a letter to that woman) readable and intelligent. Rather than a woeful tirade of self-pity, this is more heartbreak, heartache, anger, loneliness and fragility with some irony and humour thrown in. The protagonist is just on the right side of pathetically desperate so we can empathise and pity rather than dismiss or belittle his feelings, despite him at times acting like a self-obsessed idiot or an immature misogynist. The short, fragmented paragraphs reflect a heart in inner turmoil and a mind broken by rejection. Love of literature is used to try to make sense of his self-loathing.
Not an easy read, but one that will be remembered and to me, that is always the sign of a good book. Interested to read more from Moe. Thank you to the publisher and Netgalley for the ARC.
Not an easy read, but one that will be remembered and to me, that is always the sign of a good book. Interested to read more from Moe. Thank you to the publisher and Netgalley for the ARC.
July 12, 2020
I wanted to like this, I really did, but I couldn’t. It’s not just that the author is a self-pitying yet self-important sap or that the whole thing makes me understand why ‘she’ didn’t want a relationship with him, it’s that the book is so badly written. Perhaps it’s the translation? It reads like a literature class assignment written by that serious kid who no-one wants to talk to because he’s so intense and full of himself yet radiates insecurity.
The typesetting leaves an awful lot of blank space on each page, meaning this already slight 111 pager could have easily fitted into 25 pages. Short books are fine, Edouard Louis’ work is often short and to the point, but his writing thrums with life and rage - ‘Restless’ just doesn’t.
The good? There are some moments where the sensation of romantic rejection is so clearly articulated it hurts your heart, but those instances are too few to rescue this glorified essay.
The typesetting leaves an awful lot of blank space on each page, meaning this already slight 111 pager could have easily fitted into 25 pages. Short books are fine, Edouard Louis’ work is often short and to the point, but his writing thrums with life and rage - ‘Restless’ just doesn’t.
The good? There are some moments where the sensation of romantic rejection is so clearly articulated it hurts your heart, but those instances are too few to rescue this glorified essay.
August 8, 2024
Más que una carta es un diario de 100 páginas relacionadas con el rompimiento de una relación. Es como leer día a día los pensamientos del autor. Los días buenos, los no tan buenos y los difíciles.
"Cuando uno se esfuerza, como me esfuerzo yo, para impresionar a otra persona, lo único que consigue es satisfacer las insesatas neurosis de esa otra persona, y entonces uno empieza a preguntarse lo que vale ella, lo que vale uno mismo, lo que valen los demás. Mi nostalgia y tu vanidad parecen haber estado unidas sin remedio desde el principio: que yo quiera mirarte, que tú quieras que te mire, un comienzo descompensado, por decirlo de forma suave"
No es una novela de amor. Es la realidad sobre los pensamientos que sucitan el dolor, la depresión, el aburrimiento, el amor, el día a día, los cambios...
"Cuando uno se esfuerza, como me esfuerzo yo, para impresionar a otra persona, lo único que consigue es satisfacer las insesatas neurosis de esa otra persona, y entonces uno empieza a preguntarse lo que vale ella, lo que vale uno mismo, lo que valen los demás. Mi nostalgia y tu vanidad parecen haber estado unidas sin remedio desde el principio: que yo quiera mirarte, que tú quieras que te mire, un comienzo descompensado, por decirlo de forma suave"
No es una novela de amor. Es la realidad sobre los pensamientos que sucitan el dolor, la depresión, el aburrimiento, el amor, el día a día, los cambios...
August 18, 2020
Restless is quite unlike anything I've read before. A short book written in the form of letters documenting a man's despair, his sense of futility and unrequited love. Self-loathing, but also searching for self-acceptance, it is poetical, heart-wrenching and something that connected with me on a deep level.
February 5, 2023
A quick read. Few witty, satisfying lines. Few worth remembering. It started well taking my breath away and making me question whether cancelling plans to finish the book was a good idea. It kind of drifted away to nowhere at the end though. It feels like the author has the skill to create a great book one day- this is not the one he might be remembered by.
April 12, 2020
This reads like the diary of a jilted lover who is feeling sorry for himself, albeit a jilted lover who writes well but still....
December 31, 2021
Excellent book, formally inventive, powerful minimalism. I’m going to seek out more by Moe.
April 4, 2023
Et ærlig og rått innblikk i et menneske sin ensome tilværelse. Den føles ekte og viktig i den forstand at det ikke er lagt et slør over hvordan ensomhet og isolasjon kan treffe dagens unge. Veldig kort og absolutt verdt å lese selv om den svir litt.
April 9, 2024
No era para mí y menos en este momento, pero es lectura rápida y lo tenía a la mano. Muy depresivo e incel.
Read
November 18, 2024Vet ikke hva jeg skal gi den av stjerner. hmm.
January 7, 2025
Kjenner igjen en ordsmed bak teksten, men blir litt for.. enkelt?
January 29, 2025
3.5 stars
July 5, 2025
male loneliness epidemic det litterære verk.
August 28, 2025
Tedious, self-pitying and exactly how I felt as a heartbroken teenager. I would have loved this ten years ago.
December 1, 2025
Interessant incel-litteratur for å forstå mer av fenomenet og et par virkelig gode øyeblikk.
April 6, 2020
It’s hard to categorise this book. It’s poetic essay style selves into the emotional turmoil of lost love but at the same time it’s hard to actually believe the speaker felt love it’s a quick read but also an unsettling one. It is very Norwegian as well. It feels spare and intense - a lot like living there actually
June 3, 2025
Noen veldig gode passasjer, og intenst selvutleverende nedrig
November 12, 2016
Denne mannen kan skrive, det er det ingen tvil om. Men, det alene er ikke nok, og for min del forsvant handlingen i et overflod av ord. Underholdene, tankevekkende, men litt for lite handling og spennibgskurve til at jeg leste lenge sammenhengende. Derfor en to (pluss), klarte rett og slett ikke å la meg engasjere. Ble rett og slett litt rastløs av Rastløs.
March 18, 2016
Fy fader, dette er gull!
February 8, 2017
En koselig liten bok, forfatteren skriver godt og brutalt.
Displaying 1 - 28 of 28 reviews