Lydbok fra biblioteket. Jeg valgte den på grunn av temaet: en bok om søsterskap appelerte til meg. I beskrivelser av verket leste at "jeget" i diktene savner en søster. Midt i blinken for meg som savner og er glad i mine søstre. Jeg så for meg å lese noe som kunne trøste og glede, og som jeg kunne sende utdrag fra til mine kjære på den andre siden av kloden og si "Jeg leste dette vakre diktet og tenkte på deg. Jeg er så glad i deg! Jeg savner deg så mye!"
Jeg forventet vel egentlig en hyllest til de viktige nære båndene mellom søster, men jeg var jo også åpen for at kanskje diktene også beskrev vanskeligheter i søsterforhold. Sånn er jo livet.
Diktsamlingen brøt dermed med mine forventninger. Ja, den virker til å utforske søsterskap og tilknytningsbånd, men fra perspektivet til et voksent enebarn.
Savnet etter tomrommet til en familierelasjon man ikke har - som man kanskje aldri kan få - oppleves sikkert reelt, og er noe jeg empatiserer med. Det finnes nok av mennesker som av ulike grunner lengter etter f.eks. en farsrelasjon som de aldri kan oppleve.
Denne diktsamlingen kan tyde på at for noen kan dette relasjonelle tomrommet stikke dypt. Det er kanskje dette som gjør diktverket ubehagelig lesing. Selv om jeg kjenner mye empati for problemstillingen så var det flere steder i dette verket der tankeeksperimentene virket ganske usympatiske og groteske. Tonen, og direkte beskrivelser flere ganger tydet på at "jeget" i diktene ønsker noe dypt vondt mot hennes (uskyldige) imaginære, hypotetiske søsterskikkelser. Diktsamlingen begynte med flere blomstrete, søte utbroderinger der feks en hund blir gitt rollen som erstatningssøster av "jeget". Jeg ser at flere her som har anmeldt boka beskriver den som utelukkende nydelig. Det er vel sammenstillingen (the juxtaposition) av sødme og ondsinnet besettelse som gjør verket ubehagelig å lese. Kanskje det å skildre/eksponere disse tabubelagte usunne tankene gir verket mer dybde.
(The juxtaposition against sweetness augments the gut feeling of unease awoken by her descripitions of punitive, spiteful acts carried out against a hypothetical sister. Even as a work of fiction, my take-away was alarm. So many poems centered on a "missing" sisterhood would seem to amount to an unhealthy obsession. Had someone divulged the content of these poems to me as their thoughts, I would be deeply concerned for their wellbeing and for that of those around them.)
Jeg har selv grublet (sikkert for mye) over muligheten for at kanskje mine fremtidige barn vil kunne kjenne på et savn etter å ha en far, når de vokser opp med to mødre. Jeg har fått tyn fra andre, for det er visst veldig "problematisk" å i det hele tatt erkjenne muligheten for at folk kan kjenne på en slik eksistensiell savn. At et enebarn kan lengte etter en søster er vel lettere for mine samtalepartnere å forholde seg til en å våge seg inn på tanken på at det går an å ønske seg en pappa. Et barn kan sikkert også kunne kjenne en viss skam over å ha en slik følelse, av frykt for at det kan oppleves som kritikk av sine mødre. Jeg synes det er foreldres rolle nettopp å tenke over disse tingene; Hvis ikke man skal bekymre seg for barna sine hvem skal gjøre det da?
Så hvordan unngår man at barn bærer på et vondt savn, som vokser og gnager helt til det kan bli beskrevet som i denne diktsamlingen?
Tenk realistisk og løsningsorientert over mulige utfordringer, men ikke overdriv! Gjør det du kan, så slå deg til ro med at det er bra nok.
Selvfølgelig gjør man alt man kan for å fylle foreldreomsorgsrollen slik at barna ikke lengter etter en annen foreldre pga. mangler der. Jeg tenker det er sunt å sette ord på at det er mulig å kjenne og tenke slik, for å avverge at barn sitter alene med vanskelige følelser og skam. Selv om man setter ord på og erkjenner følelser, må man ikke dra føleriet for langt. Man kan snakke om det uten å plante tristhet og lengsel der det kanskje ikke fantes. Nei, du har ikke en pappa, men du har to mammaer. Onkler, bestefedre, fettere og nære familievenner i livet kan være viktige mannlige omsorgsfigurer, selv om man ikke bor med én farsfigur.
Det blir ikke baby av to egg. To mammaer trenger hjelp å bli gravide. Å snakke sant, åpent og alderstilpasset kontinuerlig er viktig. Forklarer man realiteten, så vil ikke et usagt håp om at kanskje "pappa"-spermdonor er der ute og venter på å oppfylle alle mulige pappadrømmer ligge og bygge seg opp til skuffelse. Man må støtte barnet til å akseptere virkeligheten om det trenger hjelp. Men ikke dvele og grave seg ned i selvmedlidenhet. Mange folk i verden lever kjærlige, meningsfulle og gledesrike liv med ingen pappa; spesielt om man har ikke bare én men to mammaer)!
Likedan vil et enebarn kanskje kjenne på ekte savn etter søsken den ikke har og kanskje aldri kan få. Da er det viktig for foreldre å imøtekomme følelsen, erkjenne og empatisere, men også hjelpe barnet gå videre.
Uansett om man har ett eller flere barn bør man som foreldre gjøre det man kan for at barnet har trygge og nære relasjoner med andre barn - kusiner, fettere, venner. Barnet skal ikke lengte etter søsken som svar på mangel på dype og gode vennskap og tilknytninger.
Veldig mange mennesker i verden lever fulgode liv uten å noensinne ha en søster. Get over it. Denne diktsamlingen kan nesten leses som et advarsel - løs opp i slike lengsler hos barn, før det går galt!
Hadde forfatteren holdt seg til lyse skildringer av kjærlige søsterbånd og uskyldig savn så hadde det kanskje vært en diktsamling man leste, nøt, og kanskje kjøpte til en søster, for så å ikke tenke videre over verket lenger. Slik verket står så har jeg tenkt over den en uke senere og skrevet alt alt for mye. Jeg er nysgjerrig over hvordan andre tolker de to tonene i verket. Jeg ville gjerne finne en fin bok å dele med en søster, men dette verket blir ikke den.