Jeg har elsket TegneHanne siden bloggens dager, og for meg er det ingen i Norge som lager like morsomme, dønn ærlige og snappy observasjoner om hverdagsabsurditeter og følelsen av at alle andre har livet i orden. Men akkurat denne boken ga meg bismak.
Veldig morsomt, men går det bra med deg, TegneHanne? Får du hjelp?
Jeg er glad for at prosjektene hun har publisert etter denne boka tyder på en mer stabil og fornøyd tilværelse, for selv om deler er hysterisk morsomme (jeg skogglo av skalaen for "fittevondt"), virker dette som et mørkt kapittel. Jeg får inntrykk av at dagbokformen skulle være en lur fremgangsmåte i forhold til deadlines og idetørke, men inntrykket blir et halvår med nesten konstant engstelse, katastrofetanker, konfliktsskyhet, skam og selvforakt, der det en gang i blant skjer noe hyggelig som skyver det andre unna en stund. Selvfølgelig fokuserer en forfatter på de voldsomste tingene når de skriver dagbok som skal publiseres, men dette virker ikke helt... bra.
Jeg begynner å lure på om det er sunt for noen som selv sier hun har et irrasjonelt behov for at alle liker henne og at hun baserer sin egenverdi på hvor produktiv hun er, å jobbe i et format der hun konstant må produsere nytt materiale basert på selvutlevering. Eller er det terapeutisk? Jeg kan ikke unngå å lure på om dette her virkelig bare var en tøff periode på grunn av jobb og forhold, eller om dette var den ene gangen hun ikke helt fikk til å vinkle det negative så det virket morsomt og blasé. Jeg lurer på hva som har gjort at hun ufrivillig responderer på negativ oppmerksomhet med selvutsletting -- at hun automatisk underkaster og innsmigrer seg for folk som er avvisende eller vanskelige å lese, at hun hele tiden sier ja når hun vet hun ikke vil. I en anekdote der hun igjen har problemer fordi hun ikke klarte si nei og gå når hun absolutt ville, er det en kjapp aside om at i tenårene endte hun mange ganger opp i "ubehagelige situasjoner" med gutter fordi hun ikke klarte si nei. Tegningen viser tenårings-Hanne på et møkkete gutterom, hvor hun nølende motsetter seg mens han presser hodet hennes ned mot skrittet for å tvinge henne til oralsex. Tegningen og den ene setningen blir hengende i luften som et omriss av noe som føles mer alvorlig enn en #DenFølelsen-avslutning på et kapittel.
Jeg skal ikke være psykoanalytiker, og det jeg beundrer med TegneHanne er hvordan hun mer og mer har brukt vitseformatet til å ta opp seriøse ting på en uformell og reflekterende måte -- med evne til å se det absurde i triste ting også. Men denne boka ble litt for ubearbeidet for meg, og gjorde meg egentlig litt mer bekymret enn underholdt.