Diktene i Alexander Fallos debutsamling, du fucker med hjertet mitt nå, kretser rundt et parforhold som tar slutt, tapet av en far og tomheten som oppstår når man for første gang i livet står helt alene. Jeget i diktene tegnes gradvis opp ved hjelp av ubesvarte setninger og tidvis patetiske, stille rop.
Alexander Fallo er for tiden en av Norges mest populære poeter. I over seks år har han publisert dikt på Instagram, hvor han når ut til 20.000 følgere. Fallo har vært innom Forfatterstudiet i Tromsø og Westerdals School of Communication. Han har publisert dikt og tekster i flere antologier gjennom det siste tiåret, men dette er hans debut.
Jeg er ikke like begeistret for boken som mange andre er, jeg har ikke hørt noe annet enn skryt om poesien, så jeg tenkte jeg burde sjekke den ut selv for å henge med. Som boken jeg nettopp skrev en review om skrevet av Trygve Skaug, jeg tror at hvis manuset til denne boken hadde blitt sendt inn til forlag uten at personen hadde tusenvis av følgere på instagram, så vet jeg ikke om de hadde valgt å publisere det fordi det er såpass enkelt og så mange gjentagelser. På side 88 av denne boken står det:
«jeg liker enkle ting men jeg orker ikke sånn middelmådig drit»
Det er jeg helt enig med. Det var flere ganger hvor jeg måtte lese ting to eller tre ganger fordi jeg faktisk ikke forstod hva jeg leste. Jeg begynte alvorlig å lure på om jeg bare hadde lagt norsk kunnskapene mine igjen et sted, for alt jeg leste var bare ord satt sammen til ingenting. Korte setninger som ikke ga mening sammen i et forsøk på å virke dypt, litt som alle memesene om Billie Eilish og fjortenåringer. Oh my god that’s so deep, og så er det egentlig ikke noe særlig tankevekkende. Eksempler på dette:
«chablis chanel kjønn det er denne leiligheten du ligger på sofaen flaskene står oppstilt under bordet leppestiften som er kartgrense rundt leppene bare litt til»
«er du en fartsbot jeg har glemt å betale eller et vepsebol blant søppelsekkene med klær i bagasjerommet»
«eller jeg skjønner deg skjønner du men det har du aldri skjønt»
«vet du ha du er du er vanndråpene på bringebærbladene vet du hva du også er klukk klukk klukk bølgene mot baugen som dysser meg i søvn glipene av lys gjennom vinduet som vekker meg»
«dikt emark»
«hva spiser du til middag nå»
?????????????
Alt dette får meg bare til å tenke at ting ikke blir poesi bare fordi du skriver med små bokstaver, trykker enter på pcen ti ganger i en setning med litt mellomrom mellom ordene og kaster inn litt store ord.
Og jeg vet ikke hvorfor samme diktene ble skrevet flere ganger, som for eksempel diktet på side 64 hvor det stod «vi ventet så lenge at det ikke lenger var noe å vente på» og på side 121 står det «vi bare ventet så lenge at det ikke lenger var noe å vente på». Et ord forandrer ingenting, diktet blir ikke om til noe nytt.
Et annet eksempel på dette er på side 40 hvor det står «så spiste vi hverandre opp, og ble bare tynnere og tynnere» og på side 123 hvor det står «det var ikke det at vi, var så sultne, tror jeg, men vi spiste, hverandre opp, samtidig som vi, bare ble tynnere og tynnere». It’s the same thing. Samme diktene om og om igjen, bare omformulert.
Enda et eksempel, side 37 står det «jeg fant meg i deg, du fant deg noe annet» og på side «jeg fant meg i deg, du fant deg, noe annet»
Det føltes bare som at han gikk tom for ideer men gjorde alt for å skrive et visst antall sider. Jeg skjønner poenget med gjentakelser, men det blir meningsløst i mine øyne å skrive akkurat det samme flere ganger i boken. Det var veldig mye «åå baby jeg er så kald og du er så varm og jeg savner deg og jeg vil bare ha en drit lang mobil lader som kan lede meg tilbake til deg og jeg fant meg i deg og du fant deg i en annen og du glemte meg og jeg savner deg og hvis du leser dette er det for sent eller for tidlig og du stryker meg på fingrene». Beklager, men hjelpes jeg likte ikke denne boken i det hele tatt. Mot slutten begynte jeg bare å skumlese for å bli fortest mulig ferdig.
Grei flyt gjennom samlingen, men de fleste diktene var veldig skuffende. Ikke verdt å ha boken, forfatteren har allerede publisert sine beste dikt på instagram.
Jeg er nok enklere enn jeg liker å innrømme, det her er de type diktene æ vil si meg for god for, men æ likte det. Æ ska prøv å innrømme oftere når æ like ting. Det kan ikke skade.