Du

by Håvard J. Nilsen

Sigurd er førsteårsstudent i Trondheim. Han er vokst opp i ei pinsemenighet, men den kristendommen som før var alt for ham, er blitt klam og kvelende. Han vil bli fri, men hvordan river man seg løs fra noe som er altomsluttende?

277 pages, Hardcover

First published April 30, 2020

Reviews

[Lena · Rating 3 out of 5]

Surprisingly interesting psychological novel on the search for god or rather oneself and how faith deeply entwined in identity.

[Madelén · Rating 5 out of 5]

Veldig bra skrevet og lett å lese. For noen som har gått gjennom samme prosess som Sigurd, hovedpersonen i boka, var det en følelsesmessig krevende bok å lese, men samtidig var det fint å lese noe som så godt representerte opplevelsen.

[Camilla Hagen · Rating 5 out of 5]

Veldig godt skrevet om tro og tvil, og å finne seg selv og sin egen vei. Både vondt og vakkert.

[Jon Salte · Rating 4 out of 5]

Ein brytekamp med Gud, som Jakobs ved Betel. I apokalyotiske vendingar kviknar ein ung pinsevenn til live i storbyen.

Tidvis eit språk som slår gneistar!

[Nina · Rating 5 out of 5]

For en leseropplevelse! Kan det være årets beste?!
En knakende god skildring om å plutselig tvile på alt man vet og har lært, og hvor man mister grepet om identitet og tilhørighet. En bok som gir innblikk i "en annen verden". Interessant layout!

[MartaSofieee · Rating 4 out of 5]

En enkelt skrevet bok men med mange fine skildringer og momenter. Tar opp temaet om tro og skepsis på en organisk og hverdagslig måte. Verdt å lese.

[motheranarkist · Rating 5 out of 5]

En bok som fikk meg til å gråte. Masse. Jeg sliter alltid når noen spør meg om jeg er kristen, men nå kan jeg si: "Les Du. Jeg er Sigurd. Tolk det som du vil."

Anbefales på det sterkeste

[Halvdan Orning · Rating 4 out of 5]

Pink Floyd og Bjørneboe er noen sjarlataner

[Henrik · Rating 3 out of 5]

En roman i fragmenter, som viser en ung manns brytning med troen og menigheten han har vært med i siden tenårene.

Menigheta blir hetende Betel, "Guds hus". Det er der jeg møter deg, en fredagskveld som trettenåring. Jeg bøyer kne under etter-matet, på en av de bakerste radene, for jeg vet at tida er inne. Så lenge jeg kan huske har du vært en del av livet mitt. Noe stort som jeg vet er der, men ser på avstand. Som fjell mot horisonten, som et stormsystem over vidt hav. Nå blir du sann for meg. Jeg nikker svakt, sier at jeg vil, og du trenger inn i meg, gjennom munnen. Du fyller meg, gjør det vanskelig å puste. Senere gråter og ler jeg om hverandre. Rakel klapper meg på ryggen der vi går mot busstoppet, han roer meg ned, sier at jeg ikke har noe å bevise. Han har deg nå, sier hun, du er hans.

Boken er nok mest rettet mot de som kan kjenne seg igjen i fortellingen, men gjør og en god jobb i å differensiere mellom de ulike menighetene, fra den norske statskirken til frikirke-menigheten. En får og en god innsikt i mentaliteten til de troende.

Vi nekter å være en kirke i tradisjonell forstand, vi tror ikke på strukturer. Vi skal være fri, skal dyrke deg spontant og inderlig slík viser for oss at de første kristne gjorde det. Pastor Noel snakker om at ritualer har bundet den opprinnelige kristendommen og gjort den til død religion. Men vi skal ikke være døde! roper han og slår i talerstolen, vi skal tilbake til pinsedag! Vi tror jo ikke på en Gud som trenger ritualer, sier han, men en som kom for å fri oss fra alt som binder! Vi vil ikke være søndagskristne, slik de er det i stats-kirka. Vi skal ikke være som foreldregenerasjonen, som har valgt ni til fire, trygghet og hytte på fjellet i stedet for livet ved fronten.

Hele sider består kun av korte paragrafer, og kronologien er vekslende, og vi får gradvis en fortelling om hovedpersonen Sigurd, som oftest jeg-fortellerstemmen, og om hvordan han har strevet med troen. I møte med vitenskap og sekulære mennesker brister gradvis overbevistheten, og han får et mer kritisk syn på den troen han har levd i.

Hvordan ble det slik? Vi var jo så nær, du og jeg, jeg visste alltid hvor jeg hadde deg. Eller var det bare noe jeg trodde? Er dette den egentlige guden, bak staffasjen, hinsides lovsangen? All viraken på Betel, var den bare en front som beskytta meg mot den egentlig deg, han jeg ser når jeg blar i Det gamle testamentet. Jeg leser om Job og Jakob, leser profetene. Jeg kjenner jo fortellingene godt, men jeg ser dem med nye øyne nå. Det brenner her nå, noe er satt i bevegelse og kan ikke stanses. Jeg har vært så glad i den poplov-sangen til Delirious?, den vi pleide å synge sammen etter møtene. Den beskriver deg som en kjær gammel venn, nærere enn en bror, mer intim enn en elsker, men det er jo bare fjas, bare noe barnslig juggel fra et eller annet åndelig smykkeskrin. Du er ingen venn, du fins ikke fredelig. Du er stor, stygg og komplett uforståelig. Du er vold og blod, ei ild som herjer over jorda og legger byer øde og gir folk arr på hjertet. Pensum blir liggende mens jeg leser om den egentlig deg, og jeg kan ikke fatte hvorfor jeg ikke har sett dette tidligere. Hvordan har jeg kunnet se fortellingen om Noah som ei oppbyggelig fortelling om håp og nye begynnelser, når den egent-lighandler om at du drukner nesten hele menneskeheten? Alle de ungene som fikk lungene fylt med vann og prøvde å skrike, men brast i stedet. Og hva med Job, som du lot være brikke i en åndelig pissekonkurranse mellom deg og Satan? Ja, du var sterkest, selvføl-gelig var du sterkest, og Job gikk til sist ned på kne, men hva så? Du var bølla i den kosmiske skolegården, og selv din egen Sønn lot du spikre opp på et tre, og lot treet vri seg rundt den arme kroppen til den ble brutt i stykker, treet slo dype røtter og mørket slukte ham. Og han sprengte mørket, tok kontroll over hjertene, var din forlenga arm. Han bandt oss til deg, gjorde oss avhengige av deg. Det handler ikke om kjærlighet, men dominans. Du er ikke ei strålende sol, men en skrekk som kommer mot oss fra skyggene og tar bolig foss. Du besetter oss med din And. Det finnes ingen veier du ikke har gått på, det er ingen natt du ikke tåler, og vi vet aldri hvem du vil la brenne og hvem du lar stå igjen.

Troskonflikten består da både i å streve med troen på den kristne Gud generelt, men og å bryte ut av en karismatisk menighet. For mitt tilfelle hadde den vært mer interessant om den kvernet rundt mysteriene og det litt dypere i kristendommen, i stedet for at så mye viktighet ble gitt til den ateistiske kjæresten som befriende faktor. Men ingen av karakterene er vel filosofer.