Jerv er en roman om dyret i mennesket, og mennesket i dyret. Romanen utforsker dyreparken som overskuddsfenomen. Hva skjer på et sånt sted når samfunnet utenfor bryter sammen? Jerv er en brutal, sår og drivende fortelling om kroppsvæsker, kjefter, tenner, gjørme og bitt, om natur og kultur. Og om kreftene som bor i oss alle - men som kanskje ikke kan stagges.
Ekkel. Fascinerende. Fæl. Tankevekkende. Provoserende. Dette er bare noen av adjektivene som kan brukes om Ida Fjeldbraatens debutroman, "Jerv". Den er til å bli uvel av. Hvor primitive og dyriske er egentlig vi mennesker? Hvor går skillet mellom mennesker og dyr?
Selvom denne dystopien er lite hyggelig lesning, er den utrolig godt skrevet. Den inneholder mange ekle beskrivelser av f.eks. kroppsvæsker, men også interessante filosofiske passasjer som denne: "Det er ikke alltid best å være menneske heller, det er så mye ved dyrene som jeg skulle ønske jeg kunne; å lukte seg frem til folks frykt, for eksempel, eller det å ikke være redd for ting som man ikke trenger å være redd for fordi det bare skjer oppe i hodet. Å ikke vite at man skal dø. Det leste jeg en gang at dyrene ikke vet, og jeg tenker at det må være ganske fint å ikke vite. Kanskje det er derfor de kan lukte frykten vår og at instinktene deres fungerer bedre enn våre: De roter ikke det sammen med masse andre bekymringer og tanker".
Hvis du har lyst til å lese noe annerledes og originalt, og tror du har mage til det, så gi denne en sjanse!
Hjelp, ekkel, men kul!! Brutalte skildringer, mye gørr. Men fint om å være annerledes. Ikke noe for meg egt, men vil nå anbefale den til mer hardføre ungdom enn meg selv.
Talk about books I never would have thought to read if it hadn’t been lying around the house waiting to be returned to the library by my better half who had only checked it out from the library because she forgot her own book and was desperate for something to read while waiting at the mall and this was the shortest book the library had on easy display.
Shortness is a device here. This is a book in which most of what another novel might have told you about the setting, i.e. the world in which these events take place, is left out. This is a page-turner, but the tension that drives the plot is, in the end, highly metaphorical.
The book is not perfect. There’s the question of wolverines running in a pack with mom, dad and pup along with assorted others, much like wolves. This could have been explained or left out, because it waylaid me into much googling about whether or not I knew what a “jerv” was. Yes, wolverine. Not a pack animal. That aside, my googling led me to an interview with the author, a “bokbad” by a journalist whose first question was stupidly: When she leaves home to go to the zoo does she walk in a straight or circuitous route? The interview could only get better from there, and it became in fact quite interesting. I highly recommend it, if for no other reason to see how much intelligent discussion there can be without spoilers for a book this size. The author, a young advertising executive who has written her first novel, struck me as somewhat of a poet. The language of this book is tight, and when she talked about the book it seemed she was surprised, as poets often are, by how much depth is inadvertently in the thing they wrote. It takes others to point it out, because the author was writing what she needed to write without an agenda about what it would mean.
This book means something. What it means is up for discussion, but I’d say this is an important book for the times we live in, which may or may not be the times the story takes place in. We don’t learn much about that time and place, which is a clever device in this novel. What the reader never learns is as poignant as what the reader does learn.
Denne var sjukt vanskeleg å vurdere etter berre éi gjennomlesing. Det er ein del spørsmål som ikkje vert besvart i boka som eg ikkje har lyst til å avskrive som dårleg handverk etter ei kjapp gjennomlesing. Eg ser for meg at det er mykje kult å lese inn i tomromma på slutten, til dømes.
Det er ei roman som er sett til ei dystopisk samtid, men det er ikkje nemneverdig fokus på det dystopiske. Eg tenkjer det heller er utforskinga av grensa mellom dyr og menneske + korleis vi skal ivareta dei svakaste i samfunnet som er mest sentralt. Begge delane blir skrive om på ein original måte og med eit passande (men grådig ubehageleg og kroppsleg) språk.
Det som trekk ned litt for meg er at delane om seksualitet verker litt påtvungne. Det er naturleg å snakke om sex i ei bok som utforsker det dyriske i mennesket, og eg skjønar kvifor det er med. I tillegg synest eg at Fjeldbraaten skriv friskt om destruktiv seksualitet. Innvendinga mi er at eg ikkje er sikker på om det bidreg til hovudtematikken i boka, og at det difor vert eit sidespor.
Alt i alt - veldig kul bok som var ubehageleg å lese, men som overraska meg positivt!
Jeg kan boka fem terninger eller én. Valgte tre. Boka er ekkel. Jeg blir fysisk uvel av den. Beskrivelsene er fæle. Forstår godt at ingen har hatt lyst til å gi meg handlingsreferat av boka. Huff. Vet ikke helt om jeg har forstått hva forfatteren prøver å kommunisere. Hørte bokbad der hun blir intervjuet av Kristopher Schau etter at jeg var ferdig med å lese boka. Anbefales!
Oi, for en bok! En slags dystopisk nåtid man aldri blir riktig klok på, da de to fortellerne ikke helt forstår sin samtid heller. Veldig spennende, og meget fascinerende i måten den hele tiden drar paralleller mellom mennesker og dyr.
Jeg lånte denne på biblioteket etter å ha sett at Kristopher Schau skrøyt så fælt av denne forfatteren. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt om henne før, men jeg er så glad for at jeg ble introdusert for henne nå. Jeg er glad i å lese norske forfattere så mye navn er alltid spennende. Dette er debutboka til Fjeldbraaten og jeg synes den bærer litt preg av dette, men jeg likte den veldig godt. Jeg vil ikke avsløre for mye av handlingen siden boka er kort og man forstår mer og mer etter hvert som man leser, men vi opplever verden gjennom to veldig forskjellige, men også like karakterer. Den ene er en ung dame som bor på institusjon og jobber med å vaske doene i en dyrepark. Den andre er en jerv som bor i den dyreparken. De har begge et overlevelsesinstinkt og en voldsomhet i seg, men samtidig så er de dyr og menneske med alt det innebærer. Denne boka er helt annerledes enn andre ting jeg har lest og jeg ble såpass dratt inn i historien at jeg måtte la være å lese på sengekanten av frykt for mareritt. Jeg har allerede låne hennes neste bok så skal lese den også den nærmeste tiden.
Intens leseopplevelse, historien går hurtig og marsjerende fram med bestemte skritt. Gjennom hele boka lurer jeg på hva som foregår, og også hva som er greia med hovedperson. Forfatter gir hele tiden svar nok til at jeg blar videre og får nye spørsmål og svar. Temaet i boka kan leses som det dyriske, instinktive, og primale i oss mennesker, og hva som skjer om vi får kontakt med det. Det er utrolig mange lag som forteller om dette temaet, og man forstår/tenker på det etter man har lest boken. Man må godta premisset som boken er, ja, en jerv kaller mennesker for mennesker, for det ordet har den lært. Men når man har skjønt at dette ikke er pur realisme, men mer "enn hvis"-realisme, kan man synke godt inn i en spennende og original leseopplevelse. Den er som sagt intens. Jeg likte den bedre dagen etter jeg var ferdiglest.
En av de mest forfriskende rollefigurene jeg har lest om på en stund! En uromantisk beskrivelse av en ung jente som ikke er som alle andre. Mye stemning i en liten pakke. Anbefaler å lese hele i ett glefs en mørk kveld eller natt.
Jeg er ikke sikker hva jeg skal føle om boka. Jeg ønsket å vite hva som skjedde med verden, men siden vi fikk et begrenset perspektiv så ble det aldrig helt klart. Protagonisten konsetrerte seg om helt andre ting. Ekkel var boka også. Det skal den ha.
Fantastisk bra skrevet! Jeg hadde ikke lyst til å legge fra meg boka da jeg lurte på hva jeg egentlig leste. Tankevekkende. Grusom, og samtidig veldig fin. Anbefales på det sterkeste.
slukte jeg boka, eller slukte boka meg? sitter igjen med en blanding av «hva har jeg nettopp lest» og «ok wow». ja, boka er grafisk, noe som kan være både forlokkende og frastøtende. noen ganger satt jeg med opplevelsen av at bokas hensikt kun var å være så «ekkel» som mulig, som når en ungdomsskoleelev tøffer seg for kameratene sine ved å skrive drøyest mulig norskstil. samtidig, i en verden med mye romantisering og forskjønning, er det gøy å lese det totalt motsatte.
du får servert mye til egen tolkning her, noe som tidvis kan virke frustrerende. likevel, jeg liker bokens tempo, liker at den er annerledes mye annet jeg har lest. karakterenes perspektiv gjør at en ikke får vite så mye som en kanskje ønsker å vite. lenge siden jeg har vært så forvirret når det kommer til hva jeg synes om en bok. konklusjon: les denne om du ønsker noe annerledes.
En ekkel ekkel bok. Ekkel fordi det går så nært på en sårbar hovedperson, og ekkel fordi det er masse kjøtt og blod og gørr. En bok man ikke glemmer, men den er veldig godt skrevet.