What do you think?
Rate this book
Et liv forbi
Sigrid er lege, og bor i Oslo med mann og barn. Hun har et anstrengt forhold til foreldrene sine, og til en oppvekst i skyggen av sin syke far. Da moren Anne også blir alvorlig syk, og ber Sigrid om hjelp til å avslutte livet, reises spørsmål om tilknytning, forpliktelse og frihet.
Med sin sjette roman Et liv forbi viser Helga Flatland igjen hvorfor hun er en av sin generasjons beste forfattere, og hvorfor hun er elsket av lesere over hele landet. Med presis psykologisk innsikt og et sjeldent skarpt grep om hvordan det er å leve i vår samtid, maler hun presise og troverdige portretter av en familie, med alt av hva det innebærer av historier, liv - og død.
Med sin sjette roman Et liv forbi viser Helga Flatland igjen hvorfor hun er en av sin generasjons beste forfattere, og hvorfor hun er elsket av lesere over hele landet. Med presis psykologisk innsikt og et sjeldent skarpt grep om hvordan det er å leve i vår samtid, maler hun presise og troverdige portretter av en familie, med alt av hva det innebærer av historier, liv - og død.
263 pages, Hardcover
First published September 29, 2020
91 people are currently reading
2032 people want to read
About the author
Helga Flatland
15 books356 followersHelga Flatland har bachelorgrad i Nordisk språk og litteratur fra Universitetet i Oslo og har tatt treårig utdanning på tekstforfatterlinjen på Westerdals School of Communication. Hun debuterte med romanen "Bli hvis du kan. Reis hvis du må" (2010), som fikk overstrømmende kritikker. For denne ble hun tildelt Tarjei Vesaas' debutantpris, Ungdommens kritikerpris, Aschehougs debutantstipend, og hun ble nominert til P2-lytternes romanpris. Hun befestet sin posisjon med "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake" (2011). "Det finnes ingen helhet" (2013) avslutter trilogien.
Helga Flatland regnes blant de fremste av unge norske fremadstormende forfattere. Hun har fått et stort publikum for måten hun beskriver menneskelige prosesser som sorg, tilknytning og oppbrudd på.
Helga Flatland regnes blant de fremste av unge norske fremadstormende forfattere. Hun har fått et stort publikum for måten hun beskriver menneskelige prosesser som sorg, tilknytning og oppbrudd på.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 30 of 238 reviews
October 10, 2025
One Last Time - Helga Flatland
"أنا متعبة... متعبَة لدرجة أنَّ كل محادثة، وكل إيماءة، وكل خاطرة تستنزفُ قواي."
...
نظرة للعلاقات العائلية بعد تشخيص أحد أفراد العائلة بمرض السرطان في مراحله الأخيرة.
تشخص آن بالسرطان، نرى تأثير هذا على حياتها وأفراد عائلتها وخاصة على ابنتها سيغريد وحفيدتها ميا.
آن سيدة حاولت تربية طفلين والحفاظ على عائلة بعد إصابة زوجها بجلطة افقدته القدرة على الحركة وهو في عز شبابه، نرى هنا وجهات النظر المختلفة، سوء الفهم والمرارة الناتجة عن سنوات من عدم التواصل الكامل وإخفاء المشاعر.
سيغريد-ابنة آن، تعاني بدورها، تخلى عنها حبيبها قبل ولادة طفلتهما ميا ولكن الحظ حالفها بلفاء شريكها الحالي المحب والمتفهم لها ولميا ولابنهما ... لكنها بعد كل هذه السنوات تشعر أنها تخسر ابنتها البالغة الآن 19 عامًا لصالح والدها الذي عاد للبلاد مؤخرًا.الفصول الأولى التي تصف فيها مشاعرها كانت مذهلة . الحب الأول والانبهار الأول ثم الخيبة الأولى والآن ابنتها تخوض نفس التجربة وتضع ثقتها في من لا يستحق وليس بيد سيغريد شيء... نرى مشاعرها المتضاربة حول عودة حبيبها السابق ليس لأنها تحمل مشاعر له ولكن لأن عودته تخلط أمور حياتها وحياة شريكها الحالي، ونرى أيضًا ما تواجهه في عملها كطبيبة وعلاقاتها تحديدًا بمريضة معينة.
تساعد رحلة عفوية وسريعة إلى باريس لكل العائلة على تقاربهم أكثر.
ماذا ستقول لأمك إذا علمت أنها ستموت؟
...
تروى الرواية على لسان آن وسيغريد بالتناوب...
وكما ذكرت سابقًا تروي قصة عائلة وعمر كامل من العلاقات المعقدة والمرارات والإحباطات ومحاولات الفهم وأسئلة عن الموت والمرض .
عمل متوسط الحجم وجيد الكتابة، سرد سلس وفهم الكاتبة وتقديمها لمشاعر الشخصيات بهذه الحساسية كان مذهل.
أتطلع لترجمته للعربية... وأرجو أن تولي دور النشر العربية الروايات الاسكندنافية مزيد من الاهتمام وتحرص على ترجمتها .
"أنا متعبة... متعبَة لدرجة أنَّ كل محادثة، وكل إيماءة، وكل خاطرة تستنزفُ قواي."
...
نظرة للعلاقات العائلية بعد تشخيص أحد أفراد العائلة بمرض السرطان في مراحله الأخيرة.
تشخص آن بالسرطان، نرى تأثير هذا على حياتها وأفراد عائلتها وخاصة على ابنتها سيغريد وحفيدتها ميا.
آن سيدة حاولت تربية طفلين والحفاظ على عائلة بعد إصابة زوجها بجلطة افقدته القدرة على الحركة وهو في عز شبابه، نرى هنا وجهات النظر المختلفة، سوء الفهم والمرارة الناتجة عن سنوات من عدم التواصل الكامل وإخفاء المشاعر.
سيغريد-ابنة آن، تعاني بدورها، تخلى عنها حبيبها قبل ولادة طفلتهما ميا ولكن الحظ حالفها بلفاء شريكها الحالي المحب والمتفهم لها ولميا ولابنهما ... لكنها بعد كل هذه السنوات تشعر أنها تخسر ابنتها البالغة الآن 19 عامًا لصالح والدها الذي عاد للبلاد مؤخرًا.الفصول الأولى التي تصف فيها مشاعرها كانت مذهلة . الحب الأول والانبهار الأول ثم الخيبة الأولى والآن ابنتها تخوض نفس التجربة وتضع ثقتها في من لا يستحق وليس بيد سيغريد شيء... نرى مشاعرها المتضاربة حول عودة حبيبها السابق ليس لأنها تحمل مشاعر له ولكن لأن عودته تخلط أمور حياتها وحياة شريكها الحالي، ونرى أيضًا ما تواجهه في عملها كطبيبة وعلاقاتها تحديدًا بمريضة معينة.
تساعد رحلة عفوية وسريعة إلى باريس لكل العائلة على تقاربهم أكثر.
ماذا ستقول لأمك إذا علمت أنها ستموت؟
...
تروى الرواية على لسان آن وسيغريد بالتناوب...
وكما ذكرت سابقًا تروي قصة عائلة وعمر كامل من العلاقات المعقدة والمرارات والإحباطات ومحاولات الفهم وأسئلة عن الموت والمرض .
عمل متوسط الحجم وجيد الكتابة، سرد سلس وفهم الكاتبة وتقديمها لمشاعر الشخصيات بهذه الحساسية كان مذهل.
أتطلع لترجمته للعربية... وأرجو أن تولي دور النشر العربية الروايات الاسكندنافية مزيد من الاهتمام وتحرص على ترجمتها .
September 6, 2022
Jejku, ależ pięknie poprowadzona jest ta książka. Bardzo mi się podobała. Dużo cichsza i intymniejsza niż 'Współczesna rodzina', za to z dużo większym ładunkiem emocjonalnym.
March 26, 2024
“ci sono ancora tante cose da dirsi...”
Chi si prende cura di chi quando tutto cambia?
Una telefonata sconvolge la vita di Sigrid.
Sua madre Anne le dice che ha il cancro.
Dopo la diagnosi, Sigrid e suo fratello Magnus si prendono cura di lei tornando a casa regolarmente confrontandosi anche con il padre Gustav che vive in una casa di cura dopo diversi ictus.
Nel frattempo, Sigrid è combattuta: come medico, come madre e come figlia che si è sentita trascurata dai genitori durante l'infanzia.
A ciò si aggiunge il suo caos emotivo, perché la malattia della madre la riporta in contatto con il suo ex Jens, che l’ha lasciata quando era incinta della figlia Mia.
Mia ora è adulta, cerca il contatto con il suo padre biologico, che a sua volta ferisce il compagno di Sigrid, Aslak.
Inoltre Mia ha un legame stretto con Anne, e questo fa soffrire Sigrid.
Fino Alla Fine è un romanzo a due voci alternate (madre e figlia), che dà un forte senso di rappresentazione della gente comune, della vita ordinaria e tranquilla, delle relazioni complicate e dei sentimenti ambivalenti che ne derivano
“Non la voglio qui, qui non voglio nessuno, voglio solo che lei voglia essere qui, che senta la mia mancanza, che abbia bisogno di me, che pianga sulla mia spalla, che non sopporti il pensiero che io stia per morire.”
L'attenzione di Flatland sulla famiglia, il ritmo rilassato nel corso delle stagioni e i relativamente pochi luoghi in cui si svolge l'azione creano un quadro condensato e, anche quando sono in gioco forti emozioni, il tono del romanzo rimane calmo e sommesso.
Fino Alla Fine è un libro sulla cura e sul perdono.
Uno spaccato di un’intera famiglia, piena di ricordi, desideri ed emozioni contrastanti,
Helga Flatland scrive in modo schietto pacato e con piccoli tocchi di umorismo, di ferite, amarezza, rabbia, ma anche di comprensione e vicinanza.
Parla del silenzio che regna in molte famiglie, delle accuse inespresse e di come possiamo e dobbiamo riavvicinarci.
Abbiamo una vita sola ed è importante considerare, quando dobbiamo scegliere, come viverla.
Semplice e intenso, Fino Alla Fine è un viaggio nel coraggio e nel significato più profondo della malattia, che diventa interprete e cura di antiche ferite
Chi si prende cura di chi quando tutto cambia?
Una telefonata sconvolge la vita di Sigrid.
Sua madre Anne le dice che ha il cancro.
Dopo la diagnosi, Sigrid e suo fratello Magnus si prendono cura di lei tornando a casa regolarmente confrontandosi anche con il padre Gustav che vive in una casa di cura dopo diversi ictus.
Nel frattempo, Sigrid è combattuta: come medico, come madre e come figlia che si è sentita trascurata dai genitori durante l'infanzia.
A ciò si aggiunge il suo caos emotivo, perché la malattia della madre la riporta in contatto con il suo ex Jens, che l’ha lasciata quando era incinta della figlia Mia.
Mia ora è adulta, cerca il contatto con il suo padre biologico, che a sua volta ferisce il compagno di Sigrid, Aslak.
Inoltre Mia ha un legame stretto con Anne, e questo fa soffrire Sigrid.
Fino Alla Fine è un romanzo a due voci alternate (madre e figlia), che dà un forte senso di rappresentazione della gente comune, della vita ordinaria e tranquilla, delle relazioni complicate e dei sentimenti ambivalenti che ne derivano
“Non la voglio qui, qui non voglio nessuno, voglio solo che lei voglia essere qui, che senta la mia mancanza, che abbia bisogno di me, che pianga sulla mia spalla, che non sopporti il pensiero che io stia per morire.”
L'attenzione di Flatland sulla famiglia, il ritmo rilassato nel corso delle stagioni e i relativamente pochi luoghi in cui si svolge l'azione creano un quadro condensato e, anche quando sono in gioco forti emozioni, il tono del romanzo rimane calmo e sommesso.
Fino Alla Fine è un libro sulla cura e sul perdono.
Uno spaccato di un’intera famiglia, piena di ricordi, desideri ed emozioni contrastanti,
Helga Flatland scrive in modo schietto pacato e con piccoli tocchi di umorismo, di ferite, amarezza, rabbia, ma anche di comprensione e vicinanza.
Parla del silenzio che regna in molte famiglie, delle accuse inespresse e di come possiamo e dobbiamo riavvicinarci.
Abbiamo una vita sola ed è importante considerare, quando dobbiamo scegliere, come viverla.
Semplice e intenso, Fino Alla Fine è un viaggio nel coraggio e nel significato più profondo della malattia, che diventa interprete e cura di antiche ferite
December 1, 2020
Elsker alt Helga Flatland skriver.
May 5, 2024
Czym ja sobie zasłużyłam na tak cudowne książki w ostatnim czasie. Genialna. Surowa. Dramatycznie bolesna. Pełna goryczy, pełna żalu, żalu kumulowanego i niewyartykułowanego (a przynajmniej nie za pomocą słów)
Jedno wielkie 😓
Jedno wielkie 😓
October 3, 2022
W tej powieści wszystko jest jasne od początku: umierająca matka, dorosła córka, która się nią opiekuje i cały bagaż wspomnień, jaki noszą w sobie.
Dużo jest tu milczenia, niedopowiedzeń, słów utkniętych, zamkniętych, skotłowanych latami wzajemnych oskarżeń. Helga Flatland po raz kolejny ukazała skomplikowany związek, związek pogmatwany, związek naznaczony bólem, a wszystko to między matką a córką. Niedługie rozdziały przeplatają się, perspektywa przesuwa się między jedną postacią a drugą, każda dopowiada i kontynuuje historię, czasami zawracając do przeszłości, czasami posuwając się kawałek naprzód.
Nie ma w „Ostatnim razie” fajerwerków zdarzeń. Nie ma cudownych ozdrowień. Nie ma ostatniej przemowy, która tłumaczy wszystko i aktywuje moc przebaczenia. A jednak jest w tej powieści pewne oczyszczenie, swoiste katharsis, jak długi oddech, który pozwala się wyzwolić. Przy „Ostatnim razie” warto pozwolić sobie na łzy wzruszenia, na przemyślenia, na przetrawienie emocji, jakie mogą w nas uderzyć przy lekturze. Helga Flatland daje nam na to czas.
Lektura piękna i druzgocząca, kolejna perła w Serii Dzieł Pisarzy Skandynawskich.
Dużo jest tu milczenia, niedopowiedzeń, słów utkniętych, zamkniętych, skotłowanych latami wzajemnych oskarżeń. Helga Flatland po raz kolejny ukazała skomplikowany związek, związek pogmatwany, związek naznaczony bólem, a wszystko to między matką a córką. Niedługie rozdziały przeplatają się, perspektywa przesuwa się między jedną postacią a drugą, każda dopowiada i kontynuuje historię, czasami zawracając do przeszłości, czasami posuwając się kawałek naprzód.
Nie ma w „Ostatnim razie” fajerwerków zdarzeń. Nie ma cudownych ozdrowień. Nie ma ostatniej przemowy, która tłumaczy wszystko i aktywuje moc przebaczenia. A jednak jest w tej powieści pewne oczyszczenie, swoiste katharsis, jak długi oddech, który pozwala się wyzwolić. Przy „Ostatnim razie” warto pozwolić sobie na łzy wzruszenia, na przemyślenia, na przetrawienie emocji, jakie mogą w nas uderzyć przy lekturze. Helga Flatland daje nam na to czas.
Lektura piękna i druzgocząca, kolejna perła w Serii Dzieł Pisarzy Skandynawskich.
September 2, 2021
This is the moving story about a troubled mother-daughter relationship and their ultimate opportunity to mend old wounds when the mother discovers that she is in the last stage of cancer. It's emotional and often raw but also strangely comforting. It reminded me that every person has a unique perspective in life and that uncertainty and death and certain no matter how much we hope to be able to control or resist them.
April 3, 2021
What I really love about Helga Flatland's books is that she brings us a story which is both everything and nothing at the same time. She takes a situation that sadly far too many of us can identify with, and spins it into a story that is captivating, beautiful, evocative and emotional. One that leaves us feeling both sad and yet hopeful at the same time. With A Modern Family she took us through the emotional impacts of the breakdown of a marriage. With One Last Time we follow Anne and her daughter, Sigrid as they struggle to manage their difficult relationship after Anne is diagnosed with cancer.
I think that, no matter what our personal circumstances, there is something in this book that each of us can identify with. Whether it is that sense of loss happening right before your eyes, or even just the devastation of coming to terms with the cancer diagnosis, for both Anne and Sigrid, the book is so grounded in reality, so easy to understand and find empathy toward, that it simply draws you in without you even realising it. This is not a long book by any stretch, and yet it makes such an impact that it often feels much bigger than it is. And yet, despite the subject matter, this book is not maudlin, not entrenched ina. world of regret, and there are moments of light breaking through the clouds overhead.
I don't want to say too much about the story as I feel it is best left to unfold as you read, but this is a story of three generations, Anne, Sigrid and Sigrid's daughter, Mia, all of whom find increasing difficulty with communicating with each other, especially mother to daughter. It makes the potential loss all the more tragic and yet adds something special to the tale as well. It is almost like watching them all trying to learn something about each other all over again, as well as learning more about themselves. We learn of their pasts, of what brought about the kind of separation between Sigrid and Anne, and also what is driving an invisible wedge between Sigrid and Mia. About the challenges they have faced, and those they have yet to come, but most of all, of the unconditional love they feel for each other, even if not easily expressed.
Anne and Sigrid are two beautifully crafted characters. Whilst Sigrid can, at times seem cold, you know that deep down she is struggling, not only because of what Anne is going through but because of something from her past which has been forced to the fore. I didn't always like Sigrid, but I understood her and I wanted to see how she could overcome her own limitations. Anne was someone who I did like, even if her stoicism often bordered on stubbornness. She has a strength that was admirable, a great sense of humour, evn in her darkest hour, and an unwavering love for her family, even if she was not capable of showing it in the way Sigrid needed. The way in which Helga Flatland finally expressed it, through one simple, almost inconsequential scene was so powerful it brings tears to the eyes.
And then there is that ending. Simple, and yet so powerful. The scenes getting progressively shorter and yet packed with meaning and emotion. The narrative is so beautifully scripted, the point of view switching back and forth between Anne and Sigrid throughout the book, that we get such a clear and vivid of the characters, their lives and the worlds they inhabit. This is another stunning, simple and yet emotionally powerful read and I loved it, devouring it in one evening. Definitely recommended.
I think that, no matter what our personal circumstances, there is something in this book that each of us can identify with. Whether it is that sense of loss happening right before your eyes, or even just the devastation of coming to terms with the cancer diagnosis, for both Anne and Sigrid, the book is so grounded in reality, so easy to understand and find empathy toward, that it simply draws you in without you even realising it. This is not a long book by any stretch, and yet it makes such an impact that it often feels much bigger than it is. And yet, despite the subject matter, this book is not maudlin, not entrenched ina. world of regret, and there are moments of light breaking through the clouds overhead.
I don't want to say too much about the story as I feel it is best left to unfold as you read, but this is a story of three generations, Anne, Sigrid and Sigrid's daughter, Mia, all of whom find increasing difficulty with communicating with each other, especially mother to daughter. It makes the potential loss all the more tragic and yet adds something special to the tale as well. It is almost like watching them all trying to learn something about each other all over again, as well as learning more about themselves. We learn of their pasts, of what brought about the kind of separation between Sigrid and Anne, and also what is driving an invisible wedge between Sigrid and Mia. About the challenges they have faced, and those they have yet to come, but most of all, of the unconditional love they feel for each other, even if not easily expressed.
Anne and Sigrid are two beautifully crafted characters. Whilst Sigrid can, at times seem cold, you know that deep down she is struggling, not only because of what Anne is going through but because of something from her past which has been forced to the fore. I didn't always like Sigrid, but I understood her and I wanted to see how she could overcome her own limitations. Anne was someone who I did like, even if her stoicism often bordered on stubbornness. She has a strength that was admirable, a great sense of humour, evn in her darkest hour, and an unwavering love for her family, even if she was not capable of showing it in the way Sigrid needed. The way in which Helga Flatland finally expressed it, through one simple, almost inconsequential scene was so powerful it brings tears to the eyes.
And then there is that ending. Simple, and yet so powerful. The scenes getting progressively shorter and yet packed with meaning and emotion. The narrative is so beautifully scripted, the point of view switching back and forth between Anne and Sigrid throughout the book, that we get such a clear and vivid of the characters, their lives and the worlds they inhabit. This is another stunning, simple and yet emotionally powerful read and I loved it, devouring it in one evening. Definitely recommended.
February 10, 2025
„Ostatni raz” to tak naprawdę dialog pomiędzy tym, co umierające, a tym co chce puścić to w otchłań jednocześnie oddając wszystko, aby kurczowo trzymać i nigdy nie puścić. Chociaż brzmi to bezosobowo, co zupełnie nie pasuje do tej powieści, będącej człowiekiem przez duże “C”.
Mamy obraz córki i noszonego przez nią żalu, który wylewa się poza nią tworząc w jej życiu jezioro. Jezioro, które podtapia jej płuca, rodzinę i właściwie całe życie. Symboliczne jezioro, w którym kąpie się jej matka, znieczulona zdaniem córki na cały świat wokół niej. Dlatego bardzo podoba mi się okładka stworzona przed Wydawnictwo Poznańskie, która przedstawia pływające, wydłużone ludziki na niebieskim tle. Mogłabym gadać godzinami o tej książce, a następne kilka godzin mówić o autorce. Miałam przyjemność czytać obie jej książki, które ukazały się w polskim tłumaczeniu i mogę śmiało stwierdzić, że jest niesamowita. Tworzyć historię w ten sposób to dzieło, natomiast tworzyć postaci tak prawdziwe, tak kochające, a przede wszystkim tak złamane i pół-pełne… to arcydzieło. Nie ma tu zaskoczeń, nie ma tutaj happy endu. Jest człowiek, a obok niego drugi człowiek, a między nimi milion niewypowiedzianych słów i nieprzeżytych w pełni emocji.
Mamy obraz córki i noszonego przez nią żalu, który wylewa się poza nią tworząc w jej życiu jezioro. Jezioro, które podtapia jej płuca, rodzinę i właściwie całe życie. Symboliczne jezioro, w którym kąpie się jej matka, znieczulona zdaniem córki na cały świat wokół niej. Dlatego bardzo podoba mi się okładka stworzona przed Wydawnictwo Poznańskie, która przedstawia pływające, wydłużone ludziki na niebieskim tle. Mogłabym gadać godzinami o tej książce, a następne kilka godzin mówić o autorce. Miałam przyjemność czytać obie jej książki, które ukazały się w polskim tłumaczeniu i mogę śmiało stwierdzić, że jest niesamowita. Tworzyć historię w ten sposób to dzieło, natomiast tworzyć postaci tak prawdziwe, tak kochające, a przede wszystkim tak złamane i pół-pełne… to arcydzieło. Nie ma tu zaskoczeń, nie ma tutaj happy endu. Jest człowiek, a obok niego drugi człowiek, a między nimi milion niewypowiedzianych słów i nieprzeżytych w pełni emocji.
August 21, 2024
8+
Sono rimasta veramente colpita da questo romanzo che racconta un dramma familiare intenso, una storia tra madre e figlia in cui si percepisce la verità di entrambe. Ho trovato le descrizioni fatte dall'autrice davvero realistiche, vivide, drammatiche e profonde. È una trama che potrebbe toccare particolarmente, forse fin troppo, chi ha vissuto delle malattie in famiglia, quindi ciascuno valuti se sia il caso di leggerlo o meno. Secondo me, è una lettura che merita.
Ho apprezzato la struttura con i capitoli a due voci alternate, che fa comprendere perfettamente i punti di vista di entrambe le protagoniste. Il personaggio della madre mi ha particolarmente colpito e mi ha fatto affezionare parecchio. In generale, questo è un bel libro che mi ha sorpreso ed è risultato al di sopra delle mie aspettative.
Sono rimasta veramente colpita da questo romanzo che racconta un dramma familiare intenso, una storia tra madre e figlia in cui si percepisce la verità di entrambe. Ho trovato le descrizioni fatte dall'autrice davvero realistiche, vivide, drammatiche e profonde. È una trama che potrebbe toccare particolarmente, forse fin troppo, chi ha vissuto delle malattie in famiglia, quindi ciascuno valuti se sia il caso di leggerlo o meno. Secondo me, è una lettura che merita.
Ho apprezzato la struttura con i capitoli a due voci alternate, che fa comprendere perfettamente i punti di vista di entrambe le protagoniste. Il personaggio della madre mi ha particolarmente colpito e mi ha fatto affezionare parecchio. In generale, questo è un bel libro che mi ha sorpreso ed è risultato al di sopra delle mie aspettative.
September 24, 2023
Zaczęłam ją czytać w zasadzie przypadkowo, a stała się jedną z lepszych książek przeczytanych w tym roku. Naprawdę niesamowita
November 13, 2023
Il nuovo romanzo di Helga Flatland sviluppa i temi cari all’autrice, come nel precedente romanzo Una famiglia moderna: il difficile equilibrio nelle relazioni familiari, genitoriali e affettive, i conflitti irrisolti, la difficoltà a comunicare, il doloroso rapporto con la malattia e la morte. Poggiato sulla solida impalcatura del romanzo psicologico di tradizione letteraria, il racconto si dipana sapientemente tra le asperità dei sentimenti che tengono insieme un gruppo di persone, anche quando quei sentimenti definiscono un perimetro spinoso.
In questo nuovo lavoro emergono molte lacerazioni che hanno segnato l’infanzia e l’adolescenza della protagonista, tali da provocare una catena di ribellioni e di conflitti che ancora oggi, Sigrid ormai quarantenne, e sua madre Anne, non sono riuscite a ricomporre. Un rapporto che Sigrid ha vissuto come una continua esclusione dall’affetto della madre, che lei ha sentito distante, poco attenta alle sue necessità, totalmente impegnata a gestire il padre, Gustav, e la fattoria. Proprio a questa relazione tesa Sigrid attribuisce la colpa di avere condizionato la sua vita, spingendola a commettere errori che hanno influito sulle sue scelte e sulle relazioni che ha costruito da adulta con gli uomini e con i figli.
Sigrid è una ginecologa e lavora in ospedale, ha due figli, Mia e Viljar. La prima, una adolescente ribelle, come forse lo era lei stessa, è figlia di Jens, il suo primo marito, che però l’aveva abbandonata appena era rimasta incinta ed è sparito dalla sua vita per anni. Il secondo è il bambino che Sigrid ha avuto da Aslak.
Aslak era entrato nella sua vita appena era nata la piccola Mia e ne è diventato il padre di fatto; l’ha cresciuta con Sigrid, le vuole bene come al figlio che hanno avuto dopo. Aslak si è preso cura di madre e figlia, consentendo a Sigrid di riprendere gli studi e portarli a compimento, sostenendola anche economicamente. Soprattutto, Aslak è stato in tutti quegli anni il suo compagno e punto fermo, ha assorbito e attutito i malesseri di Sigrid e i contrasti con la madre, compresi i non detti, le ripicche che le due donne hanno continuato a creare nella loro fallimentare relazione. Anche Magnus, il fratello di Sigrid, ha sempre cercato di mediare tra le due donne, ma con scarso successo.
Ora i due genitori sono anziani e malati. Lui, colpito da diversi ictus, è ormai in preda alla demenza senile, è ricoverato in una casa di riposo e Anne, sua moglie, cerca di prendersene cura come meglio può, finché non le viene diagnosticato un carcinoma al colon. Colta alla sprovvista dalla notizia, Anne deve ora affrontare anche la sua malattia, deve ripensare alla sua stessa routine di vita, a come affrontare le cure, a come rimanere auto-sufficiente, senza dovere chiedere aiuto ai figli, e a come potere continuare a prendersi cura del marito.
La malattia della madre acuisce le difficoltà relazionali tra Sigrid e Anne. Sigrid vorrebbe che sua madre ammettesse di avere sbagliato con lei, che le chiedesse scusa e che chiedesse aiuto in questo tragico momento della sua vita. Dal canto suo, Anne non si sente in difetto verso la figlia, ritiene di essere stata una buona madre e dunque non crede di dovere fare alcuna ammenda. Né, tantomeno, vuole chiedere aiuto ai figli per sostenerla nella malattia. Il suo carattere forte non ammette debolezze né intrusioni. Dunque nessuna delle due è disposta a fare un passo avanti, a tentare la via della riconciliazione.
Sigrid ha vissuto male l’infanzia e l’adolescenza in paese, ancora adesse che è una donna matura, si porta dietro i malesseri: “quella stessa angoscia che provavo a quindici anni, la sensazione di non essere presa sul serio, di non essere vista per quella che sono“. Ha vissuto male il rapporto con la madre: “sono rimasta segnata dalla mia infanzia e da due genitori assenti, i quali mi hanno lasciato traumi psicologici che nessuno, vedendomi in camice bianco, mi attribuirebbe“. Ma ora, resasi conto che la malattia di sua madre è terminale, riuscirà a riconciliarsi con lei?
Il tradimento e l’abbandono da parte di Jens l’ha spinta ad impegnarsi per diventare medico, e se ce l’ha fatta, lo deve anche ad Aslak, che l’ha sostenuta, moralmente ed economicamente, e che l’ha aiutata con Mia, che ha considerato da subito come figlia sua. Ora però, a distanza di anni, Jens è tornato nella sua vita: si è trasferito a Oslo e ha allacciato un rapporto con la figlia Mia. Vuole fare parte della sua vita, tardivamente, ma in modo determinato. Questo crea un ulteriore polo di tensione per Sigrid che è arrabbiata sia con Jens che la sta allontanando dalla figlia, sia con Mia stessa che è decisa a costruire un rapporto col padre, a costo di scontrarsi con la madre. Nemmeno Aslak vive serenamente la situazione, sentendosi escluso da Sigrid nella gestione della figlia.
La nuova serenità che Sigrid ha conquistato a fatica è solo apparente: è infatti segretamente gelosa del rapporto che la figlia maggiore sta instaurando con il padre, il suo primo amore forse mai dimenticato, da cui si sente destabilizzata.
In mezzo a tutto ciò, ci sono il progredire della malattia della madre, la difficile convivenza nei giorni della chemio, la repulsione di Sigrid per la fattoria, e il desiderio di Anne, quando ormai è chiaro che è alla fine, di interrompere per qualche giorno le cure: vuole andare da sola tre giorni a Parigi. Per lei la capitale francese ha un significato particolare, segreto, che i suoi figli non conoscono. Dopo varie e accese discussioni, le viene concesso: si reca a Parigi, prima di raggiungere il resto della famiglia a Nizza, per un’ultima vacanza tutti insieme.
Sigrid sente sulle spalle un carico di ricordi e di conflitti difficile da sostenere; una riconciliazione sembra impossibile, anche ora, di fronte alla malattia terminale. Sono due donne orgogliose e cocciute, nessuna è disposta a venirsi incontro. Sarà così anche quando la morte sarà ad un passo dal sopraggiungere? Riusciranno a varcare insieme il confine della separazione?
Helga Flatland compone il quadro familiare con grande empatia e sensibilità, riuscendo a cogliere i più intimi e reconditi pensieri che definiscono il dramma e la poesia di vite ordinarie, come ce ne sono tante. Emergono desideri repressi e vecchi segreti di famiglia, che come onde impetuose rischiano di travolgere gli affetti e gli equilibri.
In questo nuovo lavoro emergono molte lacerazioni che hanno segnato l’infanzia e l’adolescenza della protagonista, tali da provocare una catena di ribellioni e di conflitti che ancora oggi, Sigrid ormai quarantenne, e sua madre Anne, non sono riuscite a ricomporre. Un rapporto che Sigrid ha vissuto come una continua esclusione dall’affetto della madre, che lei ha sentito distante, poco attenta alle sue necessità, totalmente impegnata a gestire il padre, Gustav, e la fattoria. Proprio a questa relazione tesa Sigrid attribuisce la colpa di avere condizionato la sua vita, spingendola a commettere errori che hanno influito sulle sue scelte e sulle relazioni che ha costruito da adulta con gli uomini e con i figli.
Sigrid è una ginecologa e lavora in ospedale, ha due figli, Mia e Viljar. La prima, una adolescente ribelle, come forse lo era lei stessa, è figlia di Jens, il suo primo marito, che però l’aveva abbandonata appena era rimasta incinta ed è sparito dalla sua vita per anni. Il secondo è il bambino che Sigrid ha avuto da Aslak.
Aslak era entrato nella sua vita appena era nata la piccola Mia e ne è diventato il padre di fatto; l’ha cresciuta con Sigrid, le vuole bene come al figlio che hanno avuto dopo. Aslak si è preso cura di madre e figlia, consentendo a Sigrid di riprendere gli studi e portarli a compimento, sostenendola anche economicamente. Soprattutto, Aslak è stato in tutti quegli anni il suo compagno e punto fermo, ha assorbito e attutito i malesseri di Sigrid e i contrasti con la madre, compresi i non detti, le ripicche che le due donne hanno continuato a creare nella loro fallimentare relazione. Anche Magnus, il fratello di Sigrid, ha sempre cercato di mediare tra le due donne, ma con scarso successo.
Ora i due genitori sono anziani e malati. Lui, colpito da diversi ictus, è ormai in preda alla demenza senile, è ricoverato in una casa di riposo e Anne, sua moglie, cerca di prendersene cura come meglio può, finché non le viene diagnosticato un carcinoma al colon. Colta alla sprovvista dalla notizia, Anne deve ora affrontare anche la sua malattia, deve ripensare alla sua stessa routine di vita, a come affrontare le cure, a come rimanere auto-sufficiente, senza dovere chiedere aiuto ai figli, e a come potere continuare a prendersi cura del marito.
La malattia della madre acuisce le difficoltà relazionali tra Sigrid e Anne. Sigrid vorrebbe che sua madre ammettesse di avere sbagliato con lei, che le chiedesse scusa e che chiedesse aiuto in questo tragico momento della sua vita. Dal canto suo, Anne non si sente in difetto verso la figlia, ritiene di essere stata una buona madre e dunque non crede di dovere fare alcuna ammenda. Né, tantomeno, vuole chiedere aiuto ai figli per sostenerla nella malattia. Il suo carattere forte non ammette debolezze né intrusioni. Dunque nessuna delle due è disposta a fare un passo avanti, a tentare la via della riconciliazione.
Sigrid ha vissuto male l’infanzia e l’adolescenza in paese, ancora adesse che è una donna matura, si porta dietro i malesseri: “quella stessa angoscia che provavo a quindici anni, la sensazione di non essere presa sul serio, di non essere vista per quella che sono“. Ha vissuto male il rapporto con la madre: “sono rimasta segnata dalla mia infanzia e da due genitori assenti, i quali mi hanno lasciato traumi psicologici che nessuno, vedendomi in camice bianco, mi attribuirebbe“. Ma ora, resasi conto che la malattia di sua madre è terminale, riuscirà a riconciliarsi con lei?
Il tradimento e l’abbandono da parte di Jens l’ha spinta ad impegnarsi per diventare medico, e se ce l’ha fatta, lo deve anche ad Aslak, che l’ha sostenuta, moralmente ed economicamente, e che l’ha aiutata con Mia, che ha considerato da subito come figlia sua. Ora però, a distanza di anni, Jens è tornato nella sua vita: si è trasferito a Oslo e ha allacciato un rapporto con la figlia Mia. Vuole fare parte della sua vita, tardivamente, ma in modo determinato. Questo crea un ulteriore polo di tensione per Sigrid che è arrabbiata sia con Jens che la sta allontanando dalla figlia, sia con Mia stessa che è decisa a costruire un rapporto col padre, a costo di scontrarsi con la madre. Nemmeno Aslak vive serenamente la situazione, sentendosi escluso da Sigrid nella gestione della figlia.
La nuova serenità che Sigrid ha conquistato a fatica è solo apparente: è infatti segretamente gelosa del rapporto che la figlia maggiore sta instaurando con il padre, il suo primo amore forse mai dimenticato, da cui si sente destabilizzata.
In mezzo a tutto ciò, ci sono il progredire della malattia della madre, la difficile convivenza nei giorni della chemio, la repulsione di Sigrid per la fattoria, e il desiderio di Anne, quando ormai è chiaro che è alla fine, di interrompere per qualche giorno le cure: vuole andare da sola tre giorni a Parigi. Per lei la capitale francese ha un significato particolare, segreto, che i suoi figli non conoscono. Dopo varie e accese discussioni, le viene concesso: si reca a Parigi, prima di raggiungere il resto della famiglia a Nizza, per un’ultima vacanza tutti insieme.
Sigrid sente sulle spalle un carico di ricordi e di conflitti difficile da sostenere; una riconciliazione sembra impossibile, anche ora, di fronte alla malattia terminale. Sono due donne orgogliose e cocciute, nessuna è disposta a venirsi incontro. Sarà così anche quando la morte sarà ad un passo dal sopraggiungere? Riusciranno a varcare insieme il confine della separazione?
Helga Flatland compone il quadro familiare con grande empatia e sensibilità, riuscendo a cogliere i più intimi e reconditi pensieri che definiscono il dramma e la poesia di vite ordinarie, come ce ne sono tante. Emergono desideri repressi e vecchi segreti di famiglia, che come onde impetuose rischiano di travolgere gli affetti e gli equilibri.
August 16, 2025
Ingen skildrer vanskelige familieforhold og mellommenneskelige relasjoner på en så god måte som Helga Flatland etter min mening. Umulig å ikke sluke.
December 26, 2025
Så bra skreve at e ikkje villa bli ferdig
July 21, 2021
Families are such a complex unit, aren’t they? Helga Flatland is adept at capturing the nuanced communications between family members, the subtleties of body language and barbs, the love that underpins it all and the frustrations of living within a homogenous group where people are all different yet need to conform to the family structure.
In this novel she brings together grandmother Anne who has just been diagnosed with terminal colon cancer; daughter Sigrid, who is a GP and 19 year old granddaughter Mia. There are other players too, family members who are part of the fabric as it adjusts to the changing circumstances, as Anne’s condition worsens.
Given her job, Sigrid feels she has the responsibility to manage the medical drama as it unfolds, but she is also trying to reconcile the lack of mothering she felt she experienced herself from Anne. She is the lynchpin in the evolving dynamic as Anne looks towards her end of life and her efforts to keep control over how it might happen. How long can Anne continue to swim in the lake at the bottom of her garden in the mountains? It has been a daily ritual that is extreme as the seasons but is something she has relished for herself.
This is a beautifully layered novel where you can feel the full range of emotions that manifest at such a traumatic time. The tug of heartstrings between the family members, the scratchy frustrations and the longing for something different are all counter balanced at some level by a profound contentment within the status quo.
Helga Flatland has the moniker of the ‘Norwegian Anne Tyler” and indeed that is well deserved. This is an affecting, relatable and subtly observed story of one family at a point of building crisis. Excellently translated by Rosie Hedger.
July 5, 2023
Relacja córki i matki. Chyba nikt by się nie streścił w dwóch zdaniach opowiadając o swojej. Autorka opowiada o jednej z nich. Tylko jest bardziej skomplikowana, dotknięta wydarzeniami, których nie życzę nikomu, a nawet myśl takiej perspektywy jest przerażająca.
“Ostatni raz” to książka, która wywołuje emocje. Nie jest przesiąknięta tragicznymi opisami, kompletnie nie jest wstrząsająca. Co najważniejsze jest napisana tak, że nie jest sztuczna. Jakby autorka chciała przedstawić sytuację w bardzo naturalny i prawidłowy sposób. Od pierwszych stron wiadomo do czego to zmierza, a i tak ma się odrobinę nadziei, że może jednak będzie inaczej. Przecież to jest książka, to nie jest życie, w książkach happy endy zdarzają się częściej. Bardzo mnie ta historia dotknęła, zmusiła się zastanowić, pomyśleć, a co by było gdyby. Takie gdybanie może i nie ma większego sensu, jednak dla siebie kilka odpowiedzi znalazłam i za to tej lekturze jestem wdzięczna.
“Ostatni raz” to książka, która wywołuje emocje. Nie jest przesiąknięta tragicznymi opisami, kompletnie nie jest wstrząsająca. Co najważniejsze jest napisana tak, że nie jest sztuczna. Jakby autorka chciała przedstawić sytuację w bardzo naturalny i prawidłowy sposób. Od pierwszych stron wiadomo do czego to zmierza, a i tak ma się odrobinę nadziei, że może jednak będzie inaczej. Przecież to jest książka, to nie jest życie, w książkach happy endy zdarzają się częściej. Bardzo mnie ta historia dotknęła, zmusiła się zastanowić, pomyśleć, a co by było gdyby. Takie gdybanie może i nie ma większego sensu, jednak dla siebie kilka odpowiedzi znalazłam i za to tej lekturze jestem wdzięczna.
July 30, 2023
Denne typen bok er nok ikke for meg. Jeg har tidligere forsøkt på meg Flatlands «En moderne familie», som jeg ikke klarte å fullføre. Det virker som at dette er bøker som er skrevet for en middelklasse som ønsker å lese om seg selv. Det at bøker er virkelighetsnære og mulig å kjenne seg igjen i er for meg ikke synonymt med god litteratur.
Temaene i boka har så stort potensiale - sykdom og død, relasjoner, anger - og selv om jeg noen ganger leser skildringer og refleksjoner som treffer meg (spesielt i siste del av boka) så føler jeg at mye av potensialet går tapt. Jeg synes rett og slett at boka er kjedelig, og til tider barnslig. Jeg er generelt ikke interessert i å lese om bilder som sendes via Snapchat eller tolkninger av emojier i en skjønnlitterær bok for voksne. Språket synes jeg heller ikke er noe spennende.
Temaene i boka har så stort potensiale - sykdom og død, relasjoner, anger - og selv om jeg noen ganger leser skildringer og refleksjoner som treffer meg (spesielt i siste del av boka) så føler jeg at mye av potensialet går tapt. Jeg synes rett og slett at boka er kjedelig, og til tider barnslig. Jeg er generelt ikke interessert i å lese om bilder som sendes via Snapchat eller tolkninger av emojier i en skjønnlitterær bok for voksne. Språket synes jeg heller ikke er noe spennende.
January 24, 2021
Sterkt om relasjonen mellom mor og datter i møtet med morens uhelbredelige kreft. Relasjonen er preget av forventninger som ikke er blitt møtt og anklager og sårede følelser som henger i lufta. I møtet med døden haster det med å reparere og forsone, men det er vanskelig å finne anledning og ord. I tillegg strever datteren med relasjoner til mann, eks-mann og egen datter.
Boka blir ekstra interessant fordi den er skrevet med både mor og datter som "jeg"-forteller, som i "En moderne familie" av samme forfatter.
Boka blir ekstra interessant fordi den er skrevet med både mor og datter som "jeg"-forteller, som i "En moderne familie" av samme forfatter.
February 11, 2023
«Et liv forbi» er en vakker, sår og stillferdig roman om livet og døden. Jeg klarer nesten ikke å sette ord på hvor bra denne romanen var, og slutten var jo skikkelig rørende. Romanen handler om avstand mellom mor og datter, familie, sorg og kreftsykdom i nær familie. Romanen stiller spørsmål ved hvordan dette påvirker de pårørende rundt den syke, det å skulle dø og det å miste en mor.
Det er et godt språk i romanen, og historien veksler mellom å fortelle fra datteren Sigrids perspektiv og moren Annes perspektiv. Jeg synes det var litt vanskelig å skille mellom de to stemmene, og visste ikke helt hvem som fortalte når noen ganger. Det kunne kanskje vært lurt å bruke forskjellige dialekter i den fysiske boka, det gjør de jo i lydbokversjonen. Men det kan jo også hende at det var meningen at de skulle være litt like, hva vet jeg?
Helga Flatland løfter frem det hverdagslige, mellommenneskelige relasjoner, og setter ord på hvordan det er å leve med alvorlig sykdom. Jeg tror ikke jeg klarer å glemme denne på en stund!
Det er et godt språk i romanen, og historien veksler mellom å fortelle fra datteren Sigrids perspektiv og moren Annes perspektiv. Jeg synes det var litt vanskelig å skille mellom de to stemmene, og visste ikke helt hvem som fortalte når noen ganger. Det kunne kanskje vært lurt å bruke forskjellige dialekter i den fysiske boka, det gjør de jo i lydbokversjonen. Men det kan jo også hende at det var meningen at de skulle være litt like, hva vet jeg?
Helga Flatland løfter frem det hverdagslige, mellommenneskelige relasjoner, og setter ord på hvordan det er å leve med alvorlig sykdom. Jeg tror ikke jeg klarer å glemme denne på en stund!
September 22, 2022
niezwykle subtelna, ale z ogromnym ładunkiem emocjonalnym. Świetnie poprowadzona historia, bardzo wnikliwa i inteligentna kreacja bohaterek 💙
September 20, 2022
4.5
Denne var vidunderlig og fin og trist og sår og rørende. Hun skriver så solid den godeste Flatland. Ingen skriver familier som henne.
Denne var vidunderlig og fin og trist og sår og rørende. Hun skriver så solid den godeste Flatland. Ingen skriver familier som henne.
August 19, 2022
ta książka była dla mnie ciężka. ta książka może być ciężka.
ta książka w perfekcyjny sposób oddaje TĄ relacje którą miała pokazać. wśród dialogów doskonale maluje milczeniem.
ta książka jest bolesna.
ta książka w piękny i bolesny sposób pokazuje paradoks miłości i nienawiści. i jest to niesamowite, że te silne uczucia muszą współgrać (i współgrają) w okropnie dotkliwy sposób.
ta książka jest wartościowa, bo z boku pokazuje nam, ze takie relacje są, istnieją, i skłania do przemyślenia „czy ja tez chce taką być?”
ta istota błędnego koła które powtarza się z pokolenia na pokolenie, ta przechodząca między bohaterkami nienawiść jest zajebiście realna, i cieszę się, że została pokazana. bo zobaczoną można rozumieć.
dla autorki brawa za tak dobrze zbudowane portrety psychologiczne bohaterów
mamo, ja nie będę przekazywać nienawiści.
nie chce krzywdzić innych
nie chcę krzywdzić siebie
ta książka w perfekcyjny sposób oddaje TĄ relacje którą miała pokazać. wśród dialogów doskonale maluje milczeniem.
ta książka jest bolesna.
ta książka w piękny i bolesny sposób pokazuje paradoks miłości i nienawiści. i jest to niesamowite, że te silne uczucia muszą współgrać (i współgrają) w okropnie dotkliwy sposób.
ta książka jest wartościowa, bo z boku pokazuje nam, ze takie relacje są, istnieją, i skłania do przemyślenia „czy ja tez chce taką być?”
ta istota błędnego koła które powtarza się z pokolenia na pokolenie, ta przechodząca między bohaterkami nienawiść jest zajebiście realna, i cieszę się, że została pokazana. bo zobaczoną można rozumieć.
dla autorki brawa za tak dobrze zbudowane portrety psychologiczne bohaterów
mamo, ja nie będę przekazywać nienawiści.
nie chce krzywdzić innych
nie chcę krzywdzić siebie
October 16, 2025
Perfekt imo <3
June 24, 2021
I enjoyed Helga Flatland’s previous book, A Modern Family, for its perceptive examination of the impact on the various members of one family of an unexpected announcement. The author returns to similar territory in this book using Anne’s cancer diagnosis as the starting point for an insightful exploration of how this affects her relationships with her daughter, Sigrid, her granddaughter, Mia, and other members of her family.
In fact, the strained relationships in the family go well beyond Anne. For example, Sigrid and her daughter Mia find it difficult to communicate, principally because of the breakdown many years before of Sigrid’s relationship with Mia’s biological father, Jens. Sigrid’s relationship with her current partner, Aslak, with whom she has a young son, is also showing signs of strain.
Having praised the author’s ‘spare, precise prose’ in my review of A Modern Family, I was surprised to find the writing style quite different in this book. I confess some of the long sentences made up of multiple clauses separated by commas left me craving a full stop or semi-colon. I can only assume this was a deliberate style choice by the author intended to convey the undisciplined nature of the thoughts running through the minds of the main characters. Although it did affect my reading experience a little, it didn’t prevent me being drawn into the story which unfolds in chapters alternating between the points of view of Anne and Sigrid.
A particularly touching element of the book is Anne’s relationship with her husband Gustav, incapacitated following a series of strokes, the first of which occurred when Sigrid was young. Gustav is now in a nursing home needing round the clock care. It was also interesting to see Anne reflect on the way her diagnosis has changed her role within the family. It seems to her a curious role reversal that Sigrid and Magnus (Anne’s son) are now organizing between themselves who will look after her following her operation and treatment.
The fact that Sigrid is a doctor (a General Practitioner) provides another fascinating angle to the story. Being more aware than most of the likely outcome of her mother’s illness only seems to increase Sigrid’s sense of powerlessness. At the same time, it brings to the surface memories of her childhood when her mother’s attention was on her father not her. Whether justified or not, the forgotten birthdays, unprepared packed lunches and unlaundered school uniforms have left Sigrid with a lifelong feeling of abandonment, betrayal even. This is possibly why Sigrid invests so much of her professional time in one of her patients, a troubled young woman named Frida.
As her illness progresses, Anne’s focus becomes all about leaving behind good memories for others, things that will make her family remember her with affection. It’s partly this that provokes the trip to France, a place Anne had always planned to visit with Gustav, although I didn’t find it quite the pivotal event the blurb suggests.
One Last Time explores the unexpected events that can bring chaos and confusion to a family, exposing pre-existing strains but also potentially providing the opportunity for the healing of old wounds. It’s a powerful and emotional story told with a deft touch.
In fact, the strained relationships in the family go well beyond Anne. For example, Sigrid and her daughter Mia find it difficult to communicate, principally because of the breakdown many years before of Sigrid’s relationship with Mia’s biological father, Jens. Sigrid’s relationship with her current partner, Aslak, with whom she has a young son, is also showing signs of strain.
Having praised the author’s ‘spare, precise prose’ in my review of A Modern Family, I was surprised to find the writing style quite different in this book. I confess some of the long sentences made up of multiple clauses separated by commas left me craving a full stop or semi-colon. I can only assume this was a deliberate style choice by the author intended to convey the undisciplined nature of the thoughts running through the minds of the main characters. Although it did affect my reading experience a little, it didn’t prevent me being drawn into the story which unfolds in chapters alternating between the points of view of Anne and Sigrid.
A particularly touching element of the book is Anne’s relationship with her husband Gustav, incapacitated following a series of strokes, the first of which occurred when Sigrid was young. Gustav is now in a nursing home needing round the clock care. It was also interesting to see Anne reflect on the way her diagnosis has changed her role within the family. It seems to her a curious role reversal that Sigrid and Magnus (Anne’s son) are now organizing between themselves who will look after her following her operation and treatment.
The fact that Sigrid is a doctor (a General Practitioner) provides another fascinating angle to the story. Being more aware than most of the likely outcome of her mother’s illness only seems to increase Sigrid’s sense of powerlessness. At the same time, it brings to the surface memories of her childhood when her mother’s attention was on her father not her. Whether justified or not, the forgotten birthdays, unprepared packed lunches and unlaundered school uniforms have left Sigrid with a lifelong feeling of abandonment, betrayal even. This is possibly why Sigrid invests so much of her professional time in one of her patients, a troubled young woman named Frida.
As her illness progresses, Anne’s focus becomes all about leaving behind good memories for others, things that will make her family remember her with affection. It’s partly this that provokes the trip to France, a place Anne had always planned to visit with Gustav, although I didn’t find it quite the pivotal event the blurb suggests.
One Last Time explores the unexpected events that can bring chaos and confusion to a family, exposing pre-existing strains but also potentially providing the opportunity for the healing of old wounds. It’s a powerful and emotional story told with a deft touch.
May 18, 2021
Det jeg liker aller best ved Helga Flatland er hvordan hun klarer å formidle menneskers følelsesliv.
Her får vi møte en mor, Anne, og voksen datter, Sigrid, med et anstrengt forhold. Boken veksler, fra kapittel til kapittel, mellom deres perspektiver, og handlingen dreier seg rundt deres forhold. Deres forhold og dynamikk blir satt ytterligere på prøve idet mor blir diagnostisert med kreft.
Noe av det fineste med denne boken er hvordan den presenterer én karakters perspektiv, og så blir leserens møte med dette perspektivet endret og utfordret når man får innsikt i den andre karakterens følelsesliv.
Likevel klarte jeg ikke å bli ordentlig engasjert i denne boken, fordi jeg rett og slett ikke er spesielt begeistret for noen av karakterene. Både Anne og Sigrid fremstår ofte som ekstremt selvopptatte, og der det i starten virker som om deres kommunikasjonsproblemer i all hovedsak skyldes at de mistolker hverandre, blir det etter hvert mer snakk om å la være å snakke. Ofte vet den ene tydelig hva den andre trenger å høre, men de lar bare være å snakke sammen.
Dette grepet er et jeg synes veldig lite om, og kanskje er det nettopp fordi jeg ikke kjenner meg igjen i det. Det å være taus når å snakke sammen kan løse problemer fremstår for meg som totalt ulogisk, spesielt hvis man faktisk vet hva man trenger å snakke om.
Hvis det, slik som i starten av denne boken, dreier seg om feilkommunikasjon, signaler som ikke oppfattes, perspektiver og tolkninger som butter mot hverandre, o.s.v., er kommunikasjonssvikt naturlig.
I "Et liv forbi" føler jeg, etter hvert som boken går sin gang, at karakterene ikke kommuniserer rett og slett fordi de ikke kan det hvis Flatland skal ha mer å skrive om dem. Kommuniserer de, tar boken slutt.
I tillegg, og jeg ser at bl.a. anmelderen fra Dagbladet skrev noe lignende, er det flere bikarakterer som rett og slett ikke får nok plass. Anmelderen trakk frem Jens, Sigrids eks, og at han ble en relativt unyansert karakter, og det er jeg enig i, men jeg synes i grunn det samme er sant både om Sigrids datter Mia og henne kjæreste, Aksel.
Kommunikasjon og relasjoner er hovedtemaer i denne boken, og noe av poenget er jo nettopp hvordan disse kan svikte. Det er et spennende tema, men boken trekker inn litt for mange tråder. Disse nøstes ikke opp tilstrekkelig, og boken føles uferdig. Karakterer fremstår også som lite sympatiske, noe som gjør at jeg sliter med å bry meg om dem.
Det var som sagt mye fint i denne boken. Språket er enkelt, men det flyter godt og trenger ikke store ord eller svulstige beskrivelser for å fenge. Likevel må jeg dessverre si at dette er den Flatland-boka jeg har likt dårligst så langt.
Her får vi møte en mor, Anne, og voksen datter, Sigrid, med et anstrengt forhold. Boken veksler, fra kapittel til kapittel, mellom deres perspektiver, og handlingen dreier seg rundt deres forhold. Deres forhold og dynamikk blir satt ytterligere på prøve idet mor blir diagnostisert med kreft.
Noe av det fineste med denne boken er hvordan den presenterer én karakters perspektiv, og så blir leserens møte med dette perspektivet endret og utfordret når man får innsikt i den andre karakterens følelsesliv.
Likevel klarte jeg ikke å bli ordentlig engasjert i denne boken, fordi jeg rett og slett ikke er spesielt begeistret for noen av karakterene. Både Anne og Sigrid fremstår ofte som ekstremt selvopptatte, og der det i starten virker som om deres kommunikasjonsproblemer i all hovedsak skyldes at de mistolker hverandre, blir det etter hvert mer snakk om å la være å snakke. Ofte vet den ene tydelig hva den andre trenger å høre, men de lar bare være å snakke sammen.
Dette grepet er et jeg synes veldig lite om, og kanskje er det nettopp fordi jeg ikke kjenner meg igjen i det. Det å være taus når å snakke sammen kan løse problemer fremstår for meg som totalt ulogisk, spesielt hvis man faktisk vet hva man trenger å snakke om.
Hvis det, slik som i starten av denne boken, dreier seg om feilkommunikasjon, signaler som ikke oppfattes, perspektiver og tolkninger som butter mot hverandre, o.s.v., er kommunikasjonssvikt naturlig.
I "Et liv forbi" føler jeg, etter hvert som boken går sin gang, at karakterene ikke kommuniserer rett og slett fordi de ikke kan det hvis Flatland skal ha mer å skrive om dem. Kommuniserer de, tar boken slutt.
I tillegg, og jeg ser at bl.a. anmelderen fra Dagbladet skrev noe lignende, er det flere bikarakterer som rett og slett ikke får nok plass. Anmelderen trakk frem Jens, Sigrids eks, og at han ble en relativt unyansert karakter, og det er jeg enig i, men jeg synes i grunn det samme er sant både om Sigrids datter Mia og henne kjæreste, Aksel.
Kommunikasjon og relasjoner er hovedtemaer i denne boken, og noe av poenget er jo nettopp hvordan disse kan svikte. Det er et spennende tema, men boken trekker inn litt for mange tråder. Disse nøstes ikke opp tilstrekkelig, og boken føles uferdig. Karakterer fremstår også som lite sympatiske, noe som gjør at jeg sliter med å bry meg om dem.
Det var som sagt mye fint i denne boken. Språket er enkelt, men det flyter godt og trenger ikke store ord eller svulstige beskrivelser for å fenge. Likevel må jeg dessverre si at dette er den Flatland-boka jeg har likt dårligst så langt.
November 18, 2023
Kolejny dowód na to, że współczesna proza skandynawska jest najlepsza.
October 9, 2025
Sigrid ułożyła sobie życie i wraz z partnerem oraz dziećmi mieszka w Oslo. Jej matka, Anne, żyje w niewielkiej miejscowości, w zachodniej Norwegii, którą rzadko odwiedza. Kobiety nie utrzymują ze sobą dobrych relacji, a milczenie zdaje się rozwiązaniem całego problemu. Wszystko się zmienia, kiedy Anne dostaje informację, że ma zmiany nowotworowe. Kobieta zwraca się z prośbą do córki, żeby do niej przyjechała.
To moje drugie spotkanie z autorką i po raz drugi dostałam książkę o relacjach bliskich sobie osób. Tutaj poznamy powiązania pomiędzy matką i córką. Nie była to relacja ciepła oraz pełna uczuć. Naznaczona jest ona milczeniem, tłumionym żalem, niewyjaśnionymi urazami oraz zgromadzonymi przez lata innymi negatywnymi emocjami. W obliczu nieuchronnie zbliżającej się śmierci przychodzi pora na przemyślenia oraz próbę zrozumienia dlaczego tak się to wszystko poplątało. Raz obserwujemy świat oczami umierającej matki, a raz możemy uczuć się w to co myśli córka. Podczas czytania tej książki niejednokrotnie przypominało mi się, że miłość oraz nienawiść dzieli bardzo cienka granica i niestety bardzo łatwo jest przeskoczyć z jednego do drugiego. Wystarczy chwila nieuwagi. Oprócz relacji na poziomie matka-córka na kartach tej książki oczywiście pojawia się temat przemijania, rozliczenia z życiem doczesnym i próbą pogodzenia się z nieuniknionym.
To był dobrze spędzony czas.
To moje drugie spotkanie z autorką i po raz drugi dostałam książkę o relacjach bliskich sobie osób. Tutaj poznamy powiązania pomiędzy matką i córką. Nie była to relacja ciepła oraz pełna uczuć. Naznaczona jest ona milczeniem, tłumionym żalem, niewyjaśnionymi urazami oraz zgromadzonymi przez lata innymi negatywnymi emocjami. W obliczu nieuchronnie zbliżającej się śmierci przychodzi pora na przemyślenia oraz próbę zrozumienia dlaczego tak się to wszystko poplątało. Raz obserwujemy świat oczami umierającej matki, a raz możemy uczuć się w to co myśli córka. Podczas czytania tej książki niejednokrotnie przypominało mi się, że miłość oraz nienawiść dzieli bardzo cienka granica i niestety bardzo łatwo jest przeskoczyć z jednego do drugiego. Wystarczy chwila nieuwagi. Oprócz relacji na poziomie matka-córka na kartach tej książki oczywiście pojawia się temat przemijania, rozliczenia z życiem doczesnym i próbą pogodzenia się z nieuniknionym.
To był dobrze spędzony czas.
June 21, 2023
Intrygująca rzecz.
Książka ta jest pięknie napisana, jednak jest w niej coś niewygodnego, uwierającego. Kolejny raz spotykam się z czymś takim w literaturze skandynawskiej - tak, jakbyśmy wkroczyli w czyjeś życie, ale nie na zaproszenie, jakbysmy podglądali ich życie w bardzo intymnych i osobistych momentach.
W tej książce mamy ukazane relacje rodzinne, przede wszystkim matki i córki. Nie ma tu zbędnej dramaturgii, a mimo to książka jest poruszająca i bardzo emocjonalna.
Podobało mi się też że książka ukazywała uczucia obu stron. I to, jak różne spojrzenie można mieć na te same sprawy.
Książka ta jest pięknie napisana, jednak jest w niej coś niewygodnego, uwierającego. Kolejny raz spotykam się z czymś takim w literaturze skandynawskiej - tak, jakbyśmy wkroczyli w czyjeś życie, ale nie na zaproszenie, jakbysmy podglądali ich życie w bardzo intymnych i osobistych momentach.
W tej książce mamy ukazane relacje rodzinne, przede wszystkim matki i córki. Nie ma tu zbędnej dramaturgii, a mimo to książka jest poruszająca i bardzo emocjonalna.
Podobało mi się też że książka ukazywała uczucia obu stron. I to, jak różne spojrzenie można mieć na te same sprawy.
Displaying 1 - 30 of 238 reviews