En psykologisk thriller om en drapsgåte og dens ringvirkninger.
Den 23. oktober 2012 blir femten år gamle Liv Hassel drept i et skogholt i fredelige Horten, mens foreldrene hennes er i Mexico. Den tre år eldre Vegar Johnsen blir dømt for drapet. Åtte år senere møter Livs søster, Mia Hassel, uventet et tidligere vitne i saken. Dette møtet reiser foruroligende spørsmål. Er Johnsen den skyldige? Kan Mia stole på forklaringene til sine aller nærmeste? Mia kontakter Helene Paus, en anerkjent forfatter av True Crime-bøker. Paus har selv mistet en datter i krybbedød, og har bestemt seg for å slutte å skrive om drapssaker. Men hun klarer ikke å la saken ligge, det er for mye som skurrer i den. Makter Paus å skrive seg ut av sin egen sorg, eller vil arbeidet med boken om det tragiske drapet bare føre henne dypere ned i det mørket hun befinner seg i?
Jørgen Brekke har et udiskutabelt fortellertalent. Han har et skarpt øye for gode karakterer, og han vet hvilke grep som skal til for å fange leseren. Han dykker tilstrekkelig ned i menneskers irrganger til at vi som lesere lar oss lokke med på reisen som historien inviterer til. Alt ligger med andre ord til rette for at denne mannen har det som skal til for å skrive en psykologisk thriller som fenger oss.
«Nå har natten alt» er hans første bok innen denne subsjangeren, og jeg skulle ønske jeg kunne si at han nailet det på første forsøk. Slik er det dessverre ikke. Jeg vet ikke hvem det er på forlaget vårt som har satt merkelappen «psykologisk thriller» på boka, men jeg undrer på hva de har tenkt ...? En thriller skiller seg fra en krim ved at det gjerne er en hektisk og nervepirrende kamp for å unngå en katastrofe mer enn etterforskningen av en handling som står i sentrum. Denne boka har ikke noe slikt. Det er etterforskningen av en Cold case, drapet på 15 år gamle Liv Hassel, som er navet i denne historien. Dessuten er den ganske stillferdig, rolig, behersket, og ikke i det hele tatt en bok du kommer til å bite neglene ned til neglebåndene av å lese. Det er ingen trussel eller fare som lurer bak mørke vinduer her. Heller ingen indre demoner som truer med å spille seg ut på nytt. Da er det rart at den har fått en slik label fra forlaget.
Når det er sagt, så er boka en strålende godt skrevet krimbok. Et fint Cold case- mysterium med gode karakterer og rikelig med krydder til deg som liker å pusle sammen svar på krimgåter. Jørgen Brekke har skrevet en av sine beste krimbøker, men en spennende psykologisk thriller er det ikke.
En stillferdig, saktegående og litt kjedelig cold-case-krim med en interessant hovedkarakter.
Hovedproblemet for meg med denne krimen var at den aldri engasjerte. Jeg blei presentert for altfor mange karakterer som var anonyme, ikke alltid veldig spennende, for like og dermed lette å blande sammen. Den kanskje-ikke-løste-allikevel-kriminalsaken nøstes opp på uengasjerende og sakte vis. Jeg likte Helene Paus og bakgrunnshistorien hennes, men det var langtfra nok til å løfte boka mange hakk.
Språket er helt ok og er uten klisjeer, men det er nokså enkelt og uengasjerende. Så det passer på en måte til historien.
Det er Nina Woxholtt som leser. Hun leser greit, uten å tilføre boka sårt tiltrengt nerve.