Dette er dikt til å holde tett inntil seg. Til å hente håp fra og trøst, ja for all del - trøst, og en stor dose skjønnhet. En liljes skjønnhet. Bruksdikt å hente styrke fra. Til å finne seg et hjem i. I denne samlingen skriver Helge Torvund dikt om hva livet gjør med oss, hvordan det kan veksle mellom lys og mørke fra en dag til den neste. Fra et øyeblikk til et annet. Om morgenhimmel og kveldshimmel. Den hvite liljen på kisten, og den gule påskeliljen om våren som roper om liv og lys. Livet byr på det alt sammen - også død. Har vi godt nok vingespenn til å tåle det, mon tro? I Liljevilje skriver Helge Torvund dikt om å høre til, om å finne fram alene - eller sammen. Torvund fyller diktlandskapene med musikk og farger, med trær, blomster, fugler, hav og kunst. Denne samlingen åpner sansene våre. Gjør oss rustet. Finner frem til håpet.
Nå er jeg ingen ekspert på poesi, men inntrykket jeg sitter igjen med er ganske blandet. Et fåtall av diktene var virkelig vakre og følelsesladde. Et par var banale og uinteressante, mens brorparten var fine, men forglemmelige.
Det språklige slo meg ikke som noe eksepsjonelt. Den tydeligvis tematiske bruken av liljer endte opp med å irritere meg, men kanskje kom det av at jeg ikke brukte lang nok tid på disse diktene.
En gjenganger i samlingen er det jeg vil kalle hverdagsdikt. Noen kunne jeg kjenne meg igjen i, mens andre beskriver en hverdag som er meg ukjent og ærlig talt uinteressant.
Anmeldelsen her er nødvendigvis veldig personlig, og det kan godt være at andre får langt større glede ut av disse diktene. Kanskje må jeg bare åpne sinnet mer og vie mer tid hver til hver linje.