Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen

by Per Marius Weidner-Olsen

"Bærum har sine skyggesider, østvendte skråninger passende for overgrep, det kan være i terrenget ned mot en elv dypt i landskapet, neglisjerte steder med svekket sollys, ikke engang noe særlig søppel finner veien dit, ignorerte felter av urørt og intetsigende natur, ubrukelige steder i fukt og skygge". '

Nedenfor Vestre Haslum gård renner Øverlandselva, der finnes rester av en liten mølle som har tilhørt gården, på tunet står to villaer, den ene med mormorens prektige møbler fremdeles, det finnes en låve der og bak låven en skog, og på forsiden, opp mot kirken, en park.
Romanens hovedperson vokser opp her på 1970-tallet. Under en ganske alminnelig hverdag skjuler det seg en oppvekst preget av stjeling, overgrep og utenforskap. Det er fremmede, menn og kvinner, som lokker med chips, is eller annet som kan se ut som omsorg, det er penger i jakkene og veskene som tanter og onkler legger fra seg når det er selskap, og ikke minst er det alle sparepengene i skatollet inne hos snekkeren på låven. Gutten drives av spenning og nysgjerrighet, skam og ydmykelse, like mye som av rotløshet og savn etter tilhørighet. I dag er skogen og parken bebygd med eneboliger, låven er revet og villaene solgt, og det som hendte, slik det utspilte seg den gangen, er utilgjengelig. Men spørsmålet er det samme nå som da: Hvis oppvekstens skyggesider blir sett eller fortalt om, vil da befrielse finne sted?

227 pages, Hardcover

Published July 1, 2020

About the author

Per Marius Weidner-Olsen er født i Bærum i 1963 og bosatt i Færder kommune. Han debuterer som forfatter med romanen Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen høsten 2020.

Reviews

[Henrik · Rating 5 out of 5]

Ai, dette blir vanskelig, her er det mye å si.

Fikk jeg vondt i magen av å lese en bok som blant annet prøver å nyansere skyldspørsmålet i overgrep skrevet av en forfatter som har blitt dømt for seksuelt overgrep selv? Ja.
Synes jeg at boken sier noe viktig? Absolutt og dessverre drukner mye i debatten rundt overgrepsskildringene og nyanseringen av skyldspørsmålet, en interessant debatt, men som jeg på grunn av finnessen som kreves, ikke ønsker å si noe om her.
Synes jeg boken er godt skrevet, og passer form og tematikk sammen? Ja. Disse slyngende, repeterende, uendelig lange setningene blir til tankerekker observert fra innsiden av en bevissthet.
For, selv om boken tar opp temaer som Skyld/uskyld, Renhet/Urenhet, snakker den også om selvet som fiksjonskaper, om dannelsen av vår egen personlige biografi, forståelsen av oss selv - identiteten vår.

"Jeg forteller liksom på vegne av disse yngre versjonene av meg selv, men jeg gjør ikke det, jeg forteller på vegne av meg selv nå.", og i en stadig jakt etter å finne det faste som definerer ham er Wieder-Olsen dømt til forandring:

Det dukker opp en en fristende tanke preget av dilettantisk frekkhet og mangel på finesse, om det er jeg som er skapt av fortiden eller om det er fortiden som er skapt av meg. Jeg vil ta vare på noe, fastholde noe, min egen betydning eller min egen liksom dyrebare tragedie, eller mine egne strukturerav tilhørighet og trygghet, og av tapt tilhørighet og trygghet, slik at det faste ikke glipper, slik at det vedvarer som noe som liksom henger sammen, jeg går tilbake for å se hva jeg er skapt av eller hva jeg hadde da, jeg går tilbake som en besøkende, for liksom å se meg selv tydeligere, og jeg ser på ting, jeg ser på omstendigheter, ser at det er slik og slik, så ser jeg det på en annen måte etter som jeg beveger meg, jeg går tilbake gang etter gang til fortiden, og sp skaper jeg den fortiden, flere ganger gjør jeg det, i en sirkulerende strøm av foranderlighet, av endring, ingenting er fast, hverken jeg selv nå eller det jeg betrakter der bak, jeg betrakter noe der bak og blir endret av det, og jeg endres ubønnhørlig uansett, uten disse tilbakeblikkene, så jeg ser tilbake en gang til og er endret, slik at det jeg ser på også endres, og viser noe annet nå.

Er ikke dette en skrekkelig og oppløsende tanke? Boken blir dermed et krystallisert stillbilde av hans evig dynamiske bevissthet og fortåelse av seg selv, før og nå, i akkurat dette øyeblikket.

[Marit Frydenlund · Rating 3 out of 5]

Jeg synes først språket var særdeles godt. Minner om både Solstad og Knausgård. Etterhvert synes jeg boka blir litt vel ordrik og langtekkelig. Omdiskutert roman som nyanserer offerets skyld i overgrep, som blir vanskeligere å forholde seg til når man vet at forfatteren selv er dømt for overgrep.

[Albert]

Ja, har ikke vært her så mye i det siste, har blitt oppslukt i mediene film og PlayStation. Men velkommen tilbake, starter tjue tjueen med en bok som er interresant om hva i det hele tatt en fortelling er; hva kommer først, virkeligheten? fiksjonen? Hva aper etter hva? Er det så nøye a?? Likte, litt unødvendig tungt språk til tider, men slutten var jævla bra

[Thea Trøen Bjertnes · Rating 3 out of 5]

Denne romanen er godt skrevet. Jeg synes den flyter utover til tider. Det detaljerte blir nesten for detaljert.

[N · Rating 2 out of 5]

Stilistisk sikker roman som utforsker minner om en oppvekst litt på utsiden, hvor spenning søkes i erotiske opplevelser og stadige småtyverier. For meg ble romanen etterhvert for ordrik og lite engasjerende.

[Karoline Nerli Eng · Rating 4 out of 5]

En av de tyngste bøkene jeg noensinne har lest, vondt, åpnet. Tøft skrevet og veldig virkelighetsnært, anbefales til de som jobber daglig med overgrepsrelatert innhold.

[Pål · Rating 3 out of 5]

Han trekker ut to trekk ved sin personlighet som formet oppveksten og forteller noen historier rundt det. Det er ikke kronologisk, men tematisk bundet sammen. Der hvor K-O Knausgård legger inn historier fra nåtiden/nyere tid, diskuterer Weidner-Olsen hvorvidt minnene skaper ham eller omvendt. Bra i starten, kjedelig i lengden.

[David · Rating 3 out of 5]

En bok som på samme tid er fascinerende bra og irriterende langtekkelig. Undersøker forholdet mellom minnene våre og hva som faktisk hendte. I voksen alder ser vi tilbake på hendelser som vi mener formet oss, men i hvor stor grad kan vi stole på at minnene reflekterer "virkeligheten" - og er det egentlig noe som betyr noe? Til tider for ordrik og med en fortellerstemme som er så kåt og opptatt av både sine egne og andre kjønnsorganer at man nesten ikke orker lese videre, men dersom man gjør det blir man til slutt belønnet med en bok som er velskrevet og vel verdt å lese.

[Elida (elidaleser) · Rating 1 out of 5]

Denne romanen vart utav min komfortsone, og med den tettpakka teksten vart det ikkje betre. Det var ikkje få gonger hjernen min skreik etter teiknsettting, og spesielt punktum.

[Inga Rudi · Rating 3 out of 5]

Slutten trakk opp en stjerne for meg. Denne boka måtte jeg jobbe med. Vet ikke helt om jeg forstår alle de enormt gode anmeldelsene, men det et sikkert at dette nok ikke var en bok for meg. Jeg liker tanken med boka, men jeg liker nok bøker hvor diskusjonen rundt skyld, skam, utenforskap, søken etter spenning og refleksjonene og filosofering rundt minner er litt mer implisitt, og hvor det ikke er så mange omveier.

[Marija Cabuskina · Rating 1 out of 5]

Så pretensiøst og navlebeskuende... det føltes som å være på innsiden av en psykopat, fikk skikkelig klaustrofobi av fortellerens innadvendte blikk og mangel på nysgjerrighet og genuin empati/interesse ovenfor andre folk. Alle sammen var betraktet som objekter. Og den nitide beskrivelsen av hvordan enhver unødvendige detalj så ut... Dette var rett og slett pinlig. Du som har tenkt å lese denne boka: prøv å ikke miste tro på menneskeheten!

[Christine · Rating 5 out of 5]

Sterk oppvekstroman med intense, dvelende og reflekterende skildringer av det forbudte og hemmelige i livet. Lange setninger, men allikevel lett å lese. Drivende og spennende og vanskelig å legge fra seg. Modig om ambisiøs i form og innhold.

[Lone · Rating 2 out of 5]

DNF 50%.