What do you think?
Rate this book
Og så kom regnet
Anniken Jørgensen romandebuterer!
Jeg husker jeg likte hvordan madrassen sank idet han satte seg på sengekanten og sa at jeg var vakker mens jeg plasserte en kaffekapsel i Nespresso-maskinen. Han lurte på hvorfor jeg ikke kjøpte kapsler som faktisk var ment for min maskin, men da sa jeg bare at ingen er ment for noen. Han forsto ikke hva jeg mente med det. Ikke jeg heller. Da han reiste seg, fløt madrassen opp igjen, i en seig, men jevn bevegelse, som om den ikke husket han lenger.Jeg skulle ønske jeg var sånn, jeg også.
Og så kom regnet er en roman om lengsel og ensomhet, om poengsummen på en depresjonstest, og om hvor usannsynlig vakre gutter er når de har kjærlighetssorg.Om å snakke om seg selv, selv om man ikke vet hvem man er, og om å huske å puste når kroppen har glemt hvordan.
Jeg husker jeg likte hvordan madrassen sank idet han satte seg på sengekanten og sa at jeg var vakker mens jeg plasserte en kaffekapsel i Nespresso-maskinen. Han lurte på hvorfor jeg ikke kjøpte kapsler som faktisk var ment for min maskin, men da sa jeg bare at ingen er ment for noen. Han forsto ikke hva jeg mente med det. Ikke jeg heller. Da han reiste seg, fløt madrassen opp igjen, i en seig, men jevn bevegelse, som om den ikke husket han lenger.Jeg skulle ønske jeg var sånn, jeg også.
Og så kom regnet er en roman om lengsel og ensomhet, om poengsummen på en depresjonstest, og om hvor usannsynlig vakre gutter er når de har kjærlighetssorg.Om å snakke om seg selv, selv om man ikke vet hvem man er, og om å huske å puste når kroppen har glemt hvordan.
121 pages, Hardcover
Published August 1, 2020
5 people are currently reading
91 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 20 of 20 reviews
October 22, 2020
Anmelderen i Stavanger Aftenblad skreiv 20. oktober-20 at ho følte seg skuffa og irritert, og ikkje minst fornærma. Interessen var lagt for eg har ikkje mykje til overs for rosa-bloggere, men her måtte det leses for å vite kva som ligger i anmeldelsen.
To dager seinare, og eg er enig med anmelderen. Dette er ingen voksenroman, og det burde faktisk forlaget ha gitt beskjed om til forfatteren. Kva tenker Gyldendal om sine lesere og litterære kvaliteter for voksne? Eg er skuffa!
Anmeldelse i Stavanger Aftenblad: https://www.aftenbladet.no/kultur/i/o...
To dager seinare, og eg er enig med anmelderen. Dette er ingen voksenroman, og det burde faktisk forlaget ha gitt beskjed om til forfatteren. Kva tenker Gyldendal om sine lesere og litterære kvaliteter for voksne? Eg er skuffa!
Anmeldelse i Stavanger Aftenblad: https://www.aftenbladet.no/kultur/i/o...
November 6, 2020
hvor. er. redaktøren.????
September 27, 2020
Another shit book by ‘blogger and author’ annijor
January 5, 2021
Tja, hva syns jeg egentlig om denne da? Hadde lave forventinger i utgangspunktet etter å ha lest denne første selvbiografiske debuten til Jørgensen.. som ikke falt helt i smak. Jenta har hvertfall fått på plass riktig referering og kildereferanser denne gang! Det skal hun ha.
Romanendebuten hennes handler om angst, vennskap og kjærlighet. Hovedpersonen Narhalie har mistet moren og har en fraværende far. Hun er arbeidsløs og bor i en leilighet i Oslo kjøpt og betalt av pappa. Nathalie oppsøker psykolog når angsten tar over livet, hun gjør det slutt med typen Michel og depresjonen blir mer alvorlig. Venninnene blir uttrykker sin bekymring og hun bestemmer seg for å oppsøke psykolog for å få hjelp til å kontrollere sitt indre kaos. Der kommer hun vell egentlig ingen vei, før hun møter en ny fyr, Tobias.
Avslutningsvis faller hun likevel tilbake til tanken om å få det til å fungere med eksen, som hun fortsatt elsker og savner. Skriver til i fylla og ikke klarer gi slipp på.
Det skal visstnok være en roman. Men da jeg leste slet jeg med å ikke tenke at denne Michel og hovedperosnen baserer seg på hennes eget liv og ekskjæresten.
Språket er tidvis bra, når hun beskriver angsten og kjærlighetssorg hun står i. Men det er noe pretansisøst og jeg opplever det ikke helt ektefølt.
Alt i alt syns jeg denne var helt midt på treet. Ikke en roman jeg nødvendigvis mener man sitter igjen med mye i etterkant og gjør særlig inntrykk. Er i det rause hjørnet og gir den en stjerne mer enn den forrige!
Romanendebuten hennes handler om angst, vennskap og kjærlighet. Hovedpersonen Narhalie har mistet moren og har en fraværende far. Hun er arbeidsløs og bor i en leilighet i Oslo kjøpt og betalt av pappa. Nathalie oppsøker psykolog når angsten tar over livet, hun gjør det slutt med typen Michel og depresjonen blir mer alvorlig. Venninnene blir uttrykker sin bekymring og hun bestemmer seg for å oppsøke psykolog for å få hjelp til å kontrollere sitt indre kaos. Der kommer hun vell egentlig ingen vei, før hun møter en ny fyr, Tobias.
Avslutningsvis faller hun likevel tilbake til tanken om å få det til å fungere med eksen, som hun fortsatt elsker og savner. Skriver til i fylla og ikke klarer gi slipp på.
Det skal visstnok være en roman. Men da jeg leste slet jeg med å ikke tenke at denne Michel og hovedperosnen baserer seg på hennes eget liv og ekskjæresten.
Språket er tidvis bra, når hun beskriver angsten og kjærlighetssorg hun står i. Men det er noe pretansisøst og jeg opplever det ikke helt ektefølt.
Alt i alt syns jeg denne var helt midt på treet. Ikke en roman jeg nødvendigvis mener man sitter igjen med mye i etterkant og gjør særlig inntrykk. Er i det rause hjørnet og gir den en stjerne mer enn den forrige!
This entire review has been hidden because of spoilers.
July 3, 2022
Jeg liker sårheten og følelsen denne boken portretterer, og jeg likte veldig godt hvordan tankene til hovedkatakterene følges og handlingene blir sekundært.
Desverre føles boken litt uferdig, som en roman skulle jeg gjerne hatt litt mer, litt mer av alt, og jeg sitter igjen og føler meg litt utilfreds. Jeg skulle så gjerne hatt mer om bakgrunnen mellom Michel og Nathalie, deres historie er tydeligvis så viktig for hvorfor vi er her i dag (med Nathalie angst og hennes utfordringer) og likevel er det nesten ingenting om den historien. Kanskje er det veldig gjennomtenkt og med vilje slik at man kan tilpasse seg til det man selv tror, men for meg gir det meg følelsen av at noe mangler. Jeg har et så-som-så forhold til en åpen slutt, jeg liker enda mindre en åpen begynnelse.
Likevel en veldig fin bok, og jeg ble veldig revet med og leste den på en dag.
Desverre føles boken litt uferdig, som en roman skulle jeg gjerne hatt litt mer, litt mer av alt, og jeg sitter igjen og føler meg litt utilfreds. Jeg skulle så gjerne hatt mer om bakgrunnen mellom Michel og Nathalie, deres historie er tydeligvis så viktig for hvorfor vi er her i dag (med Nathalie angst og hennes utfordringer) og likevel er det nesten ingenting om den historien. Kanskje er det veldig gjennomtenkt og med vilje slik at man kan tilpasse seg til det man selv tror, men for meg gir det meg følelsen av at noe mangler. Jeg har et så-som-så forhold til en åpen slutt, jeg liker enda mindre en åpen begynnelse.
Likevel en veldig fin bok, og jeg ble veldig revet med og leste den på en dag.
February 21, 2023
Syns boken er for kort, det blir lite histore/beskrivelse til karakterene og jeg fikk ingen connection eller medfølelse for de. Veldig lik den første boken hennes som handlet om hennes liv, likte den mye bedre enn denne
December 27, 2020
Klarer ikke bestemme meg om denne boken er dårligere enn den forrige boken hennes. Hun prøver litt for hardt å være sånn kunstnerisk liksom
June 9, 2025
Litt under middels bra bok. Ingenting spesielt men lurer du på hvordan angst kan føles så forklarer boka det ganske så bra👍 Skal jeg være helt ærlig så var det ganske deilig å bli ferdig med den🫠🤗
January 16, 2024
Hmm, fra 4 til 2. Fra jøss til pick-me (imo).
Notes:
Hvis han ville henge med kompiser når jeg ikke hadde planer, tok jeg det som en personlig fornærmelse. Jeg kunne lage dårlig stemning i dagevis om han kjørte til høyre, når jeg mente at venstre var bedre. Jeg ble aldri ordentlig glad for gaver han ga meg, jeg kunne til og med klage, og hvis jeg først ble sur, klarte jeg ikke å gi meg, selv om jeg egentlig ville. Jeg måtte alltid dra det så langt, tøye strikken for å se hvor lenge den holdt før den brast. Før han stakk, han også. Noen ganger kunne han til og med begynne å gråte, men jeg ga meg ikke likevel. Det var alltid hans feil, og hvis det ikke var det, prøvde jeg å få det til å virke sånn. Jeg sa nesten aldri unnskyld. Det er ikke noe rart at han ikke svarer.
.....
Og jeg oppdaget at alt jeg trodde jeg ville ha, ville jeg ikke ha likevel. For det første lærte jeg raskt å sette pris på Olga da alt ull- og silketøyet krympet i vask og den lysegule favorittgenseren min ble forvandlet til et slags batikk-plagg. Å lage mat var jeg heller ikke flink til, viste det seg, det ble lite pavlova, stort sett nudler, og ingen å le sammen med. Og jeg følte meg bare som en som lekte voksen.
....
Mobilen gir fra seg den samme klingende lyden, det er Lise igjen.
«Sovet som en prinsesse! Dette blir dødsbra, ses snart!»
Gud, som hun irriterer meg.
...
Jeg har lovet å bli med henne og Martine på en konsert på Bislett stadion. Det var bursdagsgaven min. Jeg liker ikke bandet som spiller engang.
....
Jeg kan ikke huske sist jeg ordentlig skrev heller. Jeg vet jeg sitter mye på mobilen, jeg gjør jo det. Når jeg tenker over det, tror jeg at jeg sitter på mobilen hele tiden så lenge jeg er i leiligheten. Til og med på do. Det er bare når jeg lager mat at jeg legger den bort. Gudene vet hva all tiden går med til. Hvis det stemmer at jeg faktisk bruker så mye tid på den, burde det da komme masse ut av det. Men det gjør ikke det. Ikke en verdens ting. Jeg tenker så det knaker, men jeg vet virkelig ikke helt hva det er jeg gjør med den, nå som jeg sitter her med den mellom fingrene og faktisk ser at den er der. Jeg burde vaske den.
....
Han sier ingenting, bare lytter og nikker, slik Michel pleide å gjøre, og det får meg til å savne han enda mer. Men det gir meg et lite håp også, om at det kanskje er mulig å leve uten han. At det finnes flere som kan lytte på en slik måte at jeg snakker.
Notes:
Hvis han ville henge med kompiser når jeg ikke hadde planer, tok jeg det som en personlig fornærmelse. Jeg kunne lage dårlig stemning i dagevis om han kjørte til høyre, når jeg mente at venstre var bedre. Jeg ble aldri ordentlig glad for gaver han ga meg, jeg kunne til og med klage, og hvis jeg først ble sur, klarte jeg ikke å gi meg, selv om jeg egentlig ville. Jeg måtte alltid dra det så langt, tøye strikken for å se hvor lenge den holdt før den brast. Før han stakk, han også. Noen ganger kunne han til og med begynne å gråte, men jeg ga meg ikke likevel. Det var alltid hans feil, og hvis det ikke var det, prøvde jeg å få det til å virke sånn. Jeg sa nesten aldri unnskyld. Det er ikke noe rart at han ikke svarer.
.....
Og jeg oppdaget at alt jeg trodde jeg ville ha, ville jeg ikke ha likevel. For det første lærte jeg raskt å sette pris på Olga da alt ull- og silketøyet krympet i vask og den lysegule favorittgenseren min ble forvandlet til et slags batikk-plagg. Å lage mat var jeg heller ikke flink til, viste det seg, det ble lite pavlova, stort sett nudler, og ingen å le sammen med. Og jeg følte meg bare som en som lekte voksen.
....
Mobilen gir fra seg den samme klingende lyden, det er Lise igjen.
«Sovet som en prinsesse! Dette blir dødsbra, ses snart!»
Gud, som hun irriterer meg.
...
Jeg har lovet å bli med henne og Martine på en konsert på Bislett stadion. Det var bursdagsgaven min. Jeg liker ikke bandet som spiller engang.
....
Jeg kan ikke huske sist jeg ordentlig skrev heller. Jeg vet jeg sitter mye på mobilen, jeg gjør jo det. Når jeg tenker over det, tror jeg at jeg sitter på mobilen hele tiden så lenge jeg er i leiligheten. Til og med på do. Det er bare når jeg lager mat at jeg legger den bort. Gudene vet hva all tiden går med til. Hvis det stemmer at jeg faktisk bruker så mye tid på den, burde det da komme masse ut av det. Men det gjør ikke det. Ikke en verdens ting. Jeg tenker så det knaker, men jeg vet virkelig ikke helt hva det er jeg gjør med den, nå som jeg sitter her med den mellom fingrene og faktisk ser at den er der. Jeg burde vaske den.
....
Han sier ingenting, bare lytter og nikker, slik Michel pleide å gjøre, og det får meg til å savne han enda mer. Men det gir meg et lite håp også, om at det kanskje er mulig å leve uten han. At det finnes flere som kan lytte på en slik måte at jeg snakker.
This entire review has been hidden because of spoilers.
April 20, 2024
Den er kanskje mer en 3,5/5 stjerner. Den er ikke dårlig, men jeg skjønner hva andre anmeldere mener når de sier boken virker uferdig. Anniken har gjort en solid jobb, men jeg merker at det mangler redaktør som rydder opp i små feil som noen ganger oppstår. Mot slutten f.eks. står det at Nathalie ser inn i de brune øynene hennes, men i beskrivelsen av henne i første kapittel har hun blå/grønne. Det er slike små feil som noen ganger oppstår.
Likevel er ikke denne boken dårlig, heller bare et resultat av en ung forfatter med lite erfaring med å skrive bøker.
Likevel er ikke denne boken dårlig, heller bare et resultat av en ung forfatter med lite erfaring med å skrive bøker.
August 26, 2020
Denne boken handler i hovedsak om ensomhet, angst, og savn. Og den er en lettlest fortelling, med korte, enkle kapitler. Boken fikk meg til å kjenne meg igjen i hovedkarakteren, og fikk meg til å stoppe opp og puste. Selv om vi opplever ting forskjellig, traff mange av setningene her i boken meg. Vil si at den absolutt er verdt å lese, om du liker sånne typ bøker.
October 24, 2024
Bestemte meg for å lese denne på nytt, etter jeg leste den for første gang i 2021. Jeg liker den fortsatt veldig godt, om ikke enda mer. For denne gangen kunne jeg relatere til mer nå som jeg har blitt noen livserfaringer rikere.
August 18, 2020
Den var helt grei, men traff meg ikke helt. Har laget en video på YouTube-kanalen min (https://youtu.be/qWecqzxfZjA) om den, hvor jeg gir terningkast 3.
December 5, 2020
Liker skrivemåten, språket, men selve innholdet blir litt tomt føler jeg. Jeg har lest det før, det er ingenting nytt her
January 26, 2021
Boka føltes litt flat ut, vekka ikke de store følelsene i meg. Var ikke bortkasta tid da, men heller ikke en stor slager.
January 28, 2022
Litt lik som «bare en natt til» som jeg likte bedre. Gode skildringer av forelskelse og hjertesorg som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i.
February 16, 2024
jeg likte den jeg
September 22, 2024
Anniken er nok virkelig ikke en forfatter jeg kan like. Hun treffer meg ikke med ordene sine, ofte synes jeg også hun kunne ha formulert seg på en mye bedre måte enn det hun gjør.. Nei takk
February 19, 2021
2,75⭐️
Personlig liker jeg egentlig ikke dette med å drukne seg selv i egen sorg og angst. Kan godt være at dette relateres bedre til unge jenter som har slitt med dette selv, men for meg ble det bare litt mye og overdramatisk.
Liten dysleksi kommentar: Lettlest med korte kapitler, korte setninger og luftig høyremarg. Få karakterer, noe hopping i tid, men lett å følge med.
Personlig liker jeg egentlig ikke dette med å drukne seg selv i egen sorg og angst. Kan godt være at dette relateres bedre til unge jenter som har slitt med dette selv, men for meg ble det bare litt mye og overdramatisk.
Liten dysleksi kommentar: Lettlest med korte kapitler, korte setninger og luftig høyremarg. Få karakterer, noe hopping i tid, men lett å følge med.
November 11, 2020
Jeg vet ikke helt hva jeg syns om boken. Jeg vet at den skal handle om angsten, men det er jo angst i annenhver setning. Og de samme beskrivelsene hver gang. I starten var storylinen veldig vanskelig å forstå. Boken i sin helhet var bedre de siste 20-30 sidene enn resten av boken. Jeg kunne kjenne meg igjen i noen av situasjonene, men det ble liksom litt for mye. Også veldig vanskelig å skille dette fra å være en roman og en biografi da forfatteren ligner veldig på hovedpersonen i boka.
Som i den første boken til forfatteren så er jeg ikke helt fan av skrivemåten i denne boken heller. Eneste grunnen til at det gikk «fort» å lese den (er bare 120 sider), var at «kapitlene» var så korte. Brukte overraskende lang tid på å lese den egentlig.
Som i den første boken til forfatteren så er jeg ikke helt fan av skrivemåten i denne boken heller. Eneste grunnen til at det gikk «fort» å lese den (er bare 120 sider), var at «kapitlene» var så korte. Brukte overraskende lang tid på å lese den egentlig.
Displaying 1 - 20 of 20 reviews