"Det er stille, hele hagen sover. Mammaen går frem og tilbake inne på kjøkkenet. Noen ganger blir hun borte, og hvis det går for lang tid, må jenta reise seg og se etter henne, liste seg frem fra gjemmestedet og strekke seg til hun ser toppen av håret eller en arm. Inne i busken er det som i et egg, hun har klippet av noen av kvistene sånn at busken har blitt en hule. Når ingen ser henne, er jenta en fugleunge, hun napper fjærene fra busken og lirker dem inn i håret. De er glatte, og ferske, for fuglene har nettopp kommet hjem. Det var lenge siden hun lærte det om dem, at de har to hjem, at de flyr sørover om høsten. Til Anadoma, sa han, gullfuglenes land!"
Liv er seks år og bor i et blått hus i Melkeveien. Hun bor der med faren, som kan bygge hva som helst, og bli et helt teater, spille sint nabo og romvesen, og moren, fra havet, den vakreste i universet. Men Liv er ofte overlatt til seg selv. På skolen sliter hun med å få seg venner, faren kommer og går, og moren forsvinner bak dørene i huset, for hun har glemt hvordan man er glad. Liv pleier å stå i hagen og se på henne gjennom vinduene, holde vakt over henne slik at ingenting skal skje. Men en dag endres alt, og Melkeveien blir plutselig veldig langt unna.
"Melkeveien" er en sår beretning om mange, store omveltninger i ei ung jentes liv. På en nær, inngående og konsekvent måte følger romanen et barns blikk. Det er et blikk som vibrerer av uro, av sviktende innsikt i det som skjer rundt henne, preget av barnets fantasi og bildeunivers.
En nydelig romandebut fra den unge Pauline Östgård. Formen minner meg litt om "Stigninger og fall" av danske Josefine Klougart, men "Melkeveien" står utmerket på egne ben der den følger barndommen til lille Liv. Boken er lavmælt, men med en hele tiden tilstedeværende nerve. Der andre forfattere kan være plagsomt overtydelige, er det i langt større grad antydningens kunst som presenteres her. Denne stilleferdigheten gjør boken svært leseverdig.
Liv er seks år og bor i Melkeveien med mammaen og pappaen. Mammaen er blå, og vet ikke hvordan man skal være glad. Noen ganger blir pappaen til en løve, og da må Liv på rommet sitt til mammaen sier hun kan komme ut.
En veldig fin bok, det går lett å lese den. Men alle hukjønnsord er slakta. Her møter vi solen, døren, nabokatten etc. Det er til å bli smårar av. Ja, åkei, så er katta kanskje litt radikalbokmål, men jeg synes Oktober burde tatt tak i solEN. SOLEN?!!?
Likte veldig godt språket og det barnlige perspektivet. En del ting ble stående uoppgjort, noe som var skuffende. Men karakterene var tydelige og det hjalp