Tett på Drillos kamper - både på og utenfor banen.
Endelig kommer biografien om Egil Drillo Olsens enestående spiller- og trenerkarriere, om oppveksten i et radikalt arbeiderklassemiljø i Fredrikstad og om hvordan han med sine uendelige dribleraid skulle bli en av de mest markante spillerne i sin generasjon. Etter karrieren ble han fotballforskeren og fagmannen som trente lag i lavere divisjoner, før han litt tilfeldig overtok det norske landslaget som vikartrener i 1990. Han overtok et av de dårligste landslagene i Europa og førte det til to VM-sluttspill og en andreplass på FIFA-rankingen. Han vant kamper mot de beste lagene i verden, men måtte likevel stadig ta omkamper om egen fotballfilosofi. Dette er en bok om Egils kamper. På og utenfor banen. Fortellingen om Egil Drillo Olsen er også en historie om Norge, om utviklingen fra Samholds-Norge til Olje-Norge, fra amatørfotball til storkapitalisme. Det er et portrett av en mann som har forandret seg mindre enn omgivelsene. En mann som alltid har hatt pælene godt plantet i jorda, mer bekymret for markedsliberalismens frammarsj i Europa enn Rune Bratseths skadde kne.
Jeg håper hele teamet rundt det norske fotballandslaget har lest biografien om Drillo. Ikke for å mimre om hvordan Norge gikk fra mygg til gigant under hans ledelse på 1990-tallet, men for å lage en sjekkliste over hva man IKKE skal gjøre gjøre i et fotball-VM i USA. Hører dere, Ståle Solbakken og Brede Hangeland, IKKE begå disse feilene som Norge gjorde i USA-VM 1994:
Trening med søppelsekker på overkroppen for å akklimatisere seg til varmen. Knallharde treninger under mesterskapet. Alle ble tappet for krefter da kampene skulle spilles. Tafatt lagledelse da Norge måtte score mot Irland i siste kamp. Avreise uten fellesavslutning og debrief da Norge var utslått.
Alfred Fidjestøls biografi Mine kamper er en samvittighetsfull gjennomgang av Egil Olsens liv, som har handlet litt om politikk og bittelitt om familie, men overskyggende mest om fotball.
Jeg tenkte underveis at Fidjestøl ikke kommer så tett på mennesket Drillo. Men så tenkte jeg at han nok gjør det likevel. Drillo er en fotballorganisme, så livet hans må nødvendigvis handle om kampene han har vært involvert i.
Fidjestøl er på sitt beste når han viser hvor tilfeldig livet er. Hvis Aalesund hadde sparket Drillo i 1989, som de hadde god grunn til, ville han neppe vært i posisjon til å bli landslagstrener året etter. Men de beholdt ham, Aalesund gjorde en god høstsesong og Drillo var ledig da landslaget brått trengte en ny trener.
Det mest slående med Drillos trenerkarriere er at det var som norsk landslagssjef han var overlegent best. Hvorfor det ble sånn, kunne vært interessant å lese mer om.
Uansett, denne biografien er en mimrefest for alle 90-tallskids, og samtidig en historie om fotballens forandring sett gjennom én person, fra amatørdagene på 1950-tallet til dagens milliardindustri.