Et ubebodd bolighus brenner ned, og liket av en kvinne blir funnet i ruinene. Samtidig forsvinner en 13 år gammel gutt som nettopp har flyttet inn i nabohuset. Den suksessrike miljø-gründeren smiler idet den mørke desember-himmelen over Porsgrunn farges gyllenrød av flammene som er i ferd med å fortære det gamle trehuset. Få timer senere er smilet borte, og han innser at marerittet som skal følge ham natt og dag nettopp har startet.
Et drap på en ung, ambisiøs kvinne. En ensom guttunge på feil sted. En genial plan som går i vasken. Hendelser, helt ute av kontroll for han som startet det hele. Et sted der ute finnes det en ukjent drapsmann, men er han også i stand til å drepe et barn? Politietterforsker Eline Torp MÅ finne gutten. Død eller levende. Det må også miljø-gründeren, Magnar Moe-Holmen, som har en ukuelig vilje og et desperat ønske om å stable sitt miserable liv på beina.
Merete Junkers krimroman «Lillemann Ildebrann» inneholdt alt det jeg forventet etter å ha kjent henne i en årrekke uten å ha lest noe av henne før nå. Jeg forventet en varme vi vanligvis ikke ser i kriminalromaner. En varsomhet i tilnærming, og en empati og kjærlighet til sine egne karakterer. Jeg forventet også en myk litterær stemme som ville ta seg tid til å skildre mennesker i hele sitt spekter av styrke og mangler med gjenkjennelige kontraster i skarpe kanter, og myke kurver. Alt dette fikk jeg. Det er rart at en kan gjette seg til et menneskes skrivemåte kun ut fra å kjenne det i sosiale sammenhenger.
Lillemann Ildebrann handler om tenåringen Brage som ulykksalig nok befinner seg i et fraflyttet hus som blir påtent av en mann som vil skjule et lik. Mannen kidnapper Brage for at han ikke skal kunne avsløre gjerningsmannen, og en heseblesende klappjakt på å fonne Brage starter.
Dette er en godt skrevet krimhistorie med noe så uvanlig som fravær av ondskap. Her er det en skjebnens ironi, og menneskers svake natur som gjør at det går så galt som det gjør. Det er ingen griske skurker eller skremmende psykopater her. Bare gjerningsmenn som handler i affekt, og som langsomt vikler seg inn i et snurpegarn de aldri kommer seg ut av. Vi får på et merkelig vis medlidenhet med dem alle sammen, hver på sitt vis. Om det finnes noe slikt som «medmenneskelig krim», ja så er dette i så fall en fin bok innen den subsjangeren. Likevel er det veldig spennende og engasjerende lesing.