Laial Janet Ayoub flyktet med familien fra et krigsherjet Libanon til Norge som fireåring. Her fikk hun noen lykkelige barneår, før alt forandret seg. Hun ble utsatt for omsorgssvikt, og etter hvert uønsket sosial kontroll, vold og overgrep. Dette livet gjorde henne til en marionette i andres hender.
Ayoub endte opp med dype arr, men også en ukuelig vilje til å reise seg og bli et myndig menneske. Siden har hun kjempet seg til frihet og selvstendighet, og forteller nå sin historie, med intensitet og nerve, for å hjelpe andre i en lignende situasjon.
Det er en fortelling om hvordan motgang kan bli til mot, og lidelse til livskraft. Den handler om å finne seg selv mellom to kulturer, om å gjøre opprør mot undertrykkende normer og strukturer, og om å bli det forbildet for datteren sin som hun så gjerne selv skulle hatt da hun var ung. Slik blir boka også en inspirasjonskilde for alle som ønsker å tro at forandring er mulig.
Jeg skulle så gjerne ønske at Ayoub hadde fått mer hjelp til å utvikle språket i denne boken. Den blir dessverre preget av et overdrevent formelt og kjølig språk blandet med muntlige fraser med flere gjentakelser, som skaper avstand til leseren og det i et tema som bør frembringe alt annet enn.
For boka og dens tema er så vanvittig viktig. Det som skrives kan høres helt utrolig ut i ørene til en person som har vokst opp uten negativ sosial kontroll, og uten den evigvarende skyen av skam og ære hengende over en som jente som symbol for familiens rykte.
Det er flere som bør lese Ayoubs bok for å få innblikk i denne verdenen, noe den gir uten å spille rasister det minste i hendene.
Litterært absolutt ikke god, men budskapet er viktig. Det er viktig at synspunktet og erfaringene kommer fram i lyset, men selve språket i boka var ikke spesielt godt.
En written account av livet til en du skul tru va "ex-muslim". ikke sånn megabra skreve, men fortsatt my lærerikt inni her, selv om formidlinga av akkurat det e litt kjedelig til tider og med en del hakkate overganga og my repetisjon av samme handlinga om og om igjen. ansvarsfraskrivelse deluxe da hu hadd mange muligheta men det e alltid det mentale håndjernet som får skylda for at hu gjør det hu gjør. "jeg var redd for å bringe skam over familien min, og for hva moren min ville si" summere hele boka ganske godt. Det æ har sagt om ansvarsfraskrivelse kan virk som en form for victim blaming og æ mene det ikke sånn. Man må kun ta litt ansvar for sine handlinga i voksen alder, men det hu ble utsatt for før hu va myndig e helt uakseptabelt og hu ska ikke føl på at nå av det e hennes feil.
Dette er ei viktig bok med et betydningsfullt budskap. Problemet for min del var en del språklige irritasjonsmoment som gjorde opplevelsen av lesinga frustrende. For eksempel skriv forfatteren ofte, husker jeg eller tror jeg som fikk meg til å føle at dette var dagbok-innlegg heller enn ei gjennomarbeida bok.