Et land på fire hjul er en annerledes norgeshistorie om hva som skjedde da bilen kom til et land der sjøveien var viktigere enn landeveien. Den gang var bil et luksusprodukt. I dag har Norge nærmere tre millioner personbiler. Firhjulingen er blitt en selvfølge, til tross for de mange problemene kjøretøyet også forårsaker.
Forfatter Ulrik Eriksen viser hvordan bilen har bundet landet sammen, men den har også hatt dramatiske konsekvenser for norsk by- og tettstedsutvikling. Nordmenn er blitt bilavhengige. Vi bygger veier som aldri før og subsidierer elbiler, som igjen stimulerer til mer kjøring.
Dette er en tankevekkende og underholdende bok om norsk bilisme – om trafikkaos og motorveibygging, beboeraksjoner og byutvikling – og som i dag viser seg i både bompengeopprør og ønsket om bilfritt sentrum.
En velskrevet bok om hvordan Norge ble et bilavhengig land, med svært grundig research i bunnen. Det er interessant å sitte i Oslo i 2020 og lese om hvordan byen ble som den ble, og hvordan den kunne ha vært annerledes. Anbefales for alle som er interessert i historie, lobbyistenes makt, byutvikling og transport.
Historien om biler og bilveier i Norge, og ikke minst historien om billobbyen i Norge. Boken virker å være veldig grundig researchet, og tegner et grått og trist bilde av bilens historie i Norge, og den voldsomme makten billobbyen har hatt og brukt til å fremme bileveier, mens skinnegående transport og fotgjengere har vært tapere.
Selv om jeg er en innbitt fotgjenger og generelt er skeptisk til både veiutbygging og knefallet for bilen, så synes jeg til tider at boken er for polemisk, og jeg savner litt mer diskusjon. Har bilen virkelig ikke hatt noen positive virkninger for landet Norge?
Men generelt verdt å lese om du har meninger om bil.
Interessant lesing om de problematiske sidene ved privatbilismen, og hvordan veiutbygging og sterke interesseorganisasjoner har satt premisser for utbygging av de store byene i Norge. Boken bruker mye rom på å skildre byutvikling i både Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim og Tromsø, og hvilke aktører som har vært premissleverandører for hvilke transportmiddel som det skal satses på.
Boken får ikke full pott fra meg, ettersom den er ensidig i kritikken av privatbilismen. Det er klart at det ble gjort mange alvorlige feil i byutviklingen av de store byene på 60-tallet, men det er samtidig noen fordeler med privatbilismen som buss og bane ikke kan løse. I blant er bil nødvendig for å reise til og fra steder med få innbyggere, eller på tidspunkt der det ikke er mulig å ta kollektivtilbud. Det finnes også forskning fra USA som viser at når fattige får tilgang på bil, vil helse og andre sosioøkonomiske forhold bedres. Jeg anbefaler gjerne denne boken, samtidig mener jeg den med fordel kunne vært noe mer balansert.