Altså, for å være helt ærlig, jeg vet ikke hvorfor jeg plukket opp enda en Trygve Skaug bok og trodde denne kom til å bli bedre. Han skriver hundrevis av dikt som bruker samme metaforer, samme ord rundt samme tema. Alle bøkene jeg har lest er basically bare samme bok in different fonts. Jeg har allerede skrevet reviews for de tidligere bøkene hans, men akkurat de samme tingene kan jeg si om denne. Det er ingen utvikling i diktene, det er ingenting som endrer seg eller blir bedre, det er bare samme greien gang på gang.
Jeg føler han gjerne prøver å nå ut til en veldig spesifikk gruppe mennesker, typ mennesker som sliter med depresjon, ensomhet, spiseforstyrrelser eller selvskading, så prøver han å slenge inn trøstende ord som mister litt mening for meg når det er samme greiene om og om igjen. Jeg skjønner hvorfor mange kanskje finner trøst i diktene, men når samme dikt går igjen i hver eneste bok og alle diktene hans handler om varme, kulde, lys, mørke, hender med lange fingre og ting som knuses i tusen knas så er det lett å miste interessen. Det er bare min tolkning av det han skriver though, det kan godt hende jeg er helt på bærtur.
Ingenting henger sammen, noen ganger handler det om å gi slipp på personen, andre ganger er det oss to for alltid og vi er sammen igjen. Plutselig blir det kastet inn et dikt om rasisme og en person som opplever krig? Det hele boken virker bare som et kaos, den dras i så mange retninger at det er vanskelig å følge med, ene øyeblikket går han en vei og andre øyeblikket tar man en Dua Lipa og snur oss 180 grader baby for å gå den andre veien.
Igjen, det er tydelig at bøkene hans bare ikke er for meg, og det er greit. Jeg er glad folk liker dem og finner trøst i det han skriver, men jeg kommer personlig ikke til å lese flere av hans bøker i fremtiden. You can’t say I didn’t try.