Denne boka er en tidskapsel. Den handler om rasisme og røtter, om oppveksten jeg og Norge har delt, og om hvordan vi begge har forandret oss etter drapet på Benjamin Hermansen, 11. september, 22. juli og drapet på George Floyd.
Boka har også blitt en fortelling om forbudt kjærlighet, kameratskap og håp.
Gjør hva dere vil med den, resten er opp til dere.
Jeg tror mange har ventet på denne, uten at man kanskje vet det selv.
Det er en personlig fortelling om en ganske vanlig oppvekst på Østlandet, om en gutt med en annerledes bakgrunn enn de andre ungene rundt.
Mange har skrevet oppvekstskildringer, og flere har skrevet om rasisme.
Det fine med denne, synes jeg, er hvordan Yohan klarer å skrive om rasisme på et mer strukturelt nivå, men fortsatt forståelig og tilgjengelig, midt oppi de lett gjenkjennelige (for alle, uansett bakgrunn) beretningene om å vokse opp og finne sin plass i verden. Anbefales varmt.
Rystande vakker forteljing om røter, kolonialisme, rasisme, kameratskap og terrorisme. Så godt skriven at den innimellom får fram trillande latter, og andre stader får tårene til å renne. Varm tilråding frå meg!
Denne boka var et nydelig verk. Med tårer i halsen og et hjerte som blødde av kor mykje som fortsatt gjenstår før vi alle føler vi er like mykje verdt, var eg stolt og imponert over forfatteren. Han bidrar med kunnskap og interessante refleksjoner, samtidig som en også kjenner rasisme på kroppen uten å ha opplevd det sjølv. Les denne.
Anbefales! God bok om rasisme, både historisk, ingernasjonalt, nasjonalt og heilt personleg. Eg fekk nokre aha-opplevelser om samanhenger rundt korleis verda "fungerer", veldig bra!
Veldig godt skriven bok om (mellom anna) minoritetsoppleving, rasisme og strukturelle problem i samfunnet vårt. Eg syntest boka var best då forfattaren skreiv om dei nære tinga. Han er utruleg flink på å flette saman ulike hendingar som har tematiske likskapar. Delen om internasjonal konflikt er det heilt sikkert mange som vil like, for den er godt skriven den òg, men eg vart ikkje like fanga av den som av dei personlege historiane til Shanmugaratnam.
Shanmugaratnam skriver brev til sine barn. Og brevet bør leses av oss alle. Denne boka er en pageturner. Det er trist og fortvilende lesing, men gir likevel stort håp. En hyllest til alle vanlige mennesker, en påminnelse om hvor avgjørende vi er, som antirasister og medmennesker.
Boken gjør det forfatteren hadde ambisjoner om at den skulle gjøre og mere til. Det er en tidskapsel fra Benjamin Hermansen, tvilling-tårnene, 22.juli, Korona, George Floyd til nå. Et svar på Karpe’s sang etter 22.juli hvor de gjentagende spør «puster vi fortsatt?» og «I can’t breathe» etter Garner og Floyd er «vi puster fortsatt» den perfekt tittelen. Yohan kan skrive! Han har blitt en stemme jeg følger nøye etter jeg satt og hylgrein da jeg leste artikkelen hans «Diasporaens lydverk» som var en anmeldelse av Karpe’s album «Omar sheriff». Dette albumet og Yohan’s tekster er de perfekte kompanjonger. Aldri før har jeg kjent på denne forståelsen av rollen som barn av innvandrere holder og hvor sårbart det hele er for oss og vår identitet. Hvilke utfordringer vi stadig står ovenfor og følelsene som trekker oss i forskjellige retninger. Denne kommer til å bli en bok jeg gir til alle tredje kultur barn jeg kjenner. Den burde være pensum for alle, men den vil definitivt bety mer for de få. <3
66 i 2022: Veldig godt skrevet bok om rasisme. Han klarer å trekke fram historiske hendelser, litteratur og eget liv på en svært spennende, rørerende og tankevekkende måte. Jeg kjenner at jeg blir motivert og engasjert, og klar til å ta diskusjonen med den rasistiske fyren man av og til treffer i selskap...
Denne anbefaler jeg virkelig! Lettlest og samtidig dyptgående. Det går en rød tråd fra 22. juli, til rasisme i samfunnet, til imperialisme, undertrykkelse, forskjeller i samfunnet og til behovet for mer solidaritet.
Boka var veldig rørende og tankevekkende, og tar opp veldig mange viktige poenger om rasisme og røtter.
Yohan skriver om hans oppvekst på Sri Lanka, Japan og Norge. Boka er en tidskapsel fra drapet på Benjamin Hermansen, tvilling-tårnene, 22. juli, Korona, George Floyd til nå.
Det er et godt språk i boka og teksten har en nerve som går gjennom hele boka. Yohan henvender seg til barna sine og det gjør at teksten blir veldig nær og rørende. Boka fanger tidsånden og er skrevet rundt en rød tråd av ulike terrorhendelser og hatkriminalitet.
Jeg håper mange får lese denne boka, for den er så utrolig viktig! Vi puster fortsatt!
Med en blanding av verdens historie og personlige historier skriver Shanmugaratnam godt om ulikheter og likheter i Norge. Boken bygges opp rundt en rød tråd av ulike terrorhandlinger og hatkriminalitet, og hvordan mye henger sammen historisk og hvordan det er å vokse opp innimellom alt dette.
Veldig god bok, har ledd litt og grått mye, definitivt verdt å lese.
Written in a simple, engaging and narrative way, this little book pulls together many different elements to describe racism (in Norway). Impressive and important <3