Vigdis Hjorth (born 1959) is a Norwegian novelist. She grew up in Oslo, and has studied philosophy, literature and political science.
In 1983, she published her first novel, the children's book "Pelle-Ragnar i den gule gården" for which she received Norsk kulturråd's debut award. Her first book for an adult audience was "Drama med Hilde" (1987). "Om bare" from 2001 is considered her most important novel, and a roman à clef.
«12 magn Kvinne: Jeg har et bånd jeg hører på om kvelden. En kort beskjed som blinket til meg en gang fra ham jeg elsket, den mørke stemmen hans mot meg fra rillene. Hege? Han spurte etter meg. Hege? Nært gjennom røret han lå ha holdt i hånden, mot øret, mot munnen så det kom, gjennom ledningene gjennom luften over gatene, husene, trærne inn til meg, inn i min lille hvite maskin som blinket mot meg da jeg åpnet døra, som da jeg bøyde meg ned og trykket på knappen, summer og knirket før den åpnet seg og slapp ham ut, -Hege? To ganger navnet mitt, Hege? Hans eneste spørsmål han eneste virkelige nærvær, nå forvart på kassetten i hylla sammen med fotoalbumet, Hege? To ganger og jeg kastet meg ned og stønnet mot rillene: Ja! Ja!»
Nei, dette var for mye surr, rot og gjentakelser… jeg måtte dobbeltssjekke flere ganger da jeg mente jeg nettopp hadde lest nøyaktig samme passasje bare fem minutter tidligere? Hva er det for slags underlig grep? Vel, det fungerte ikke for meg, og som erotisk novelle/roman synes jeg heller ikke den byr på noen spesielt minneverdige eller dyptpløyende (sic!) eksistensielle betraktninger…
Men, nå er denne blitt 30 år gammel, og Hjort har vokst MYE på de tiårene!
Interessante karakterer og fascinerende historie. Likte spesielt kontrastene mellom hovedpersonen som løser problemene sine ved å løpe, og venninnen hennes som har behov for spådommer, veiledning og støtte for alt i hele livet. Heite og merkverdige scener! Ble ikke klok på denne boken, men ble underholdt :)
Uferdig roman, men en svært interessant kasus-studie av en 30-something på tidlig 90-tall med strømper og vaginalorgasmer, maratonløping og kartongvin. En frakoblet seksualitet som forsøker å komme online via kognisjon og ikke kropp. Mangt å mene om dette.
Forstår meg ikke helt på denne finurlige lille boken om å lage radioprogram med full kreativ frihet, løping, å ha en hysterisk nabo og en litt mystisk mann som kommer på besøk hver torsdag. Erotisk var det i alle fall.
Jeg må ærlig si at denne boken var vanskelig å bli ferdig med. Den er jo ikke så lang, ca. 115 sider. Jeg likte Leve Posthornet godt, følte at det hadde mer handlig der enn, Fransk Åpning. For meg så var det om en kvinne som helst ville ha et kunn-sex forhold til en mann. Greit det. Og jeg skjønner jo at ting blir annerledes i boka, men det blir for mye gnåling og det samme om og om igjen. Men hvem vet, kanskje jeg ikke forsto boka. Kanskje jeg ble pessimistisk for tidlig. Vigdis Hjorth er en dyktig forfatter, men man kan ikke alltid like alt det de dyktige forfatterne skriver.
I want to like Vigdis Hjorth, but she makes it so difficult. Every 20 or so pages, she has a really good one, then she just continues with her standard weirdness that honestly just feels like laziness. Anyone can write a book if they just string together various weird shit and pretend it's all somehow relevant.