Ingeborg er misjonær og dreg til India på 1980-talet for å arbeide som jordmor hos santalfolket. Eit folk som blir grovt utnytta i steinindustrien. Romanen handlar om livet hennar frå ho i ungdomen blir frelst, og vidare gjennom alle åra på misjonsstasjonen i kamp for å hjelpe, og i kamp for å bere både seg sjølv og trua. Kan hende kjemper ho aldri nok. For blir det meir himmel på jord av å drive misjon? Og kva gjer for lite kjærleik med eit menneske? Må ein sjølv vere god for å gjere det gode?
Ingrid Storholmen debuterte i 2001 med "Krypskyttarloven" og fikk stor oppmerksomhet både for denne og for sin neste samling "Skamtalen. Graceland" (2005). Hun utarbeidet "Skamtalen. Graceland" til en forestilling/performance i samarbeid med instruktør, musiker og scenograf. Hun har også skrevet "Sirispelet", en slags mediterende monolog.
Hennes neste diktsamlinger er "Siriboka" (2007) og "Til kjærlighetens pris" (2011). "Tsjernobylfortellinger" (2009), Storholmens første prosabok, fikk flotte kritiker, og hun ble nominert til blant annet Brageprisen og Kritikerprisen. Boken er utkommet på engelsk i India. Hun er blitt tildelt Bokhandlernes forfatterstipend 2010, Sultprisen 2010 og Tanums kvinnestipend 2011. "Mora som glemte at det var kveld" (2012) var hennes første barnebok.
"Her lå Tirpitz" (2014) er hennes andre roman. Det tyske slagskipet Tirpitz lå lenge i Fættefjorden, ikke langt fra der Storholmen vokste opp. Hver gang familien passerte stedet, sa de voksne: «Her lå Tirpitz.» Dette minnet ble utgangspunktet for boken.
Jeg utsatte å lese denne boka i et år etter utgivelse, men da jeg først begynte å lese, pløyde jeg meg gjennom den på tre dager og gråt i dusjen etterpå. Fantastisk velskrevet, rørende og trist.