Her er en forfatter som har fått gjennomgå! Krig, sykdom, rasisme, kjærlighetssorg osv. Det er fryktelig mye her som kan få de stilleste hjerter til å banke. Og som de sier at alle har en historie å fortelle så tenker jeg at Hamed har mange. Men potensialet er dessverre utappet. Litt av problemet for meg ligger i troverdigheten og oppbygningen. Jeg klarer ikke forene den dype refleksjonen med en treåring som forteller. En slik kronologisk oppramsing fungerer også svært dårlig til en type roman som dette. Det burde vært litt mer «memoir» og ikke «biografi».
Og med alle disse følelsene som dukker opp blir forfatteren ofte tvunget ut av en følelse og må hente seg inn igjen i historien med «men det kommer jeg tilbake til» noe som føles litt rart. Det blir en slags hybrid mellom bok og noe fortalt til en venninne. Når det er sagt så er fortellingene hennes utrolige og temaene super interessante! Problemet er at vi ikke for utforsket dem godt nok fordi vi bare reiser i en tidslinje.
Jeg håper Hamed vokser som forfatter og kanskje skriver noe litt mer lyrisk (for det skimter jeg innimellom) og ikke lineært. Et dypdykk i fragmenterte øyeblikk mener jeg hadde gjort seg bedre enn et forsøk på å fortelle en livshistorie på en tidslinje med avisartikler imellom. «Jeg husker ikke» og store hull behøver ikke ta plass, men det gjør de når boken er lagt opp sånn.
En svært lovende bok med flytende prosa som viser Rahma Hameds talent som forfatter. Historien om hennes barndom i Mosul er interessant, men kanskje noe urealistisk med tanke på detaljer og dialoger fra en så ung alder. Den sterkeste delen av boken er uten tvil beskrivelsene av ungdomstiden, særlig hennes erfaringer med psykisk helse, barnevernet og tiden i institusjon og fosterhjem. Dette gir en unik innsikt, men dessverre er denne delen altfor kort. Slutten føles noe forhastet og overdrevent romantisk, med en overfladisk refleksjon over religionens rolle i hennes vei ut av avhengighet. Likevel en sterk debut med mye potensial.
Denne boka bør du lese! Rahma Hamed sin selvbiografi er intens og vond, men ispedd håp og solstråler også. Klarte nesten ikke legge den fra meg. Rahma var fem år da familien flyktet fra Irak til Norge. Hva gjør det med et barn å vokse opp i et land med krig? Med alvorlig sykdom og sykehus som knapt fungerer? Å flykte fra alt som er kjent til et fremmed land, med fremmede religioner og skikker? En ting er sikkert, det er ikke lett. Mange sliter i etterkant. Rahma er en av dem. Med denne boka vil Rahma bryte med kulturen om tabu rundt mental helse. Sterk lesning. Anbefales!
Jeg har lest mange biografier opp gjennom og skjønner at personlige historier ikke alltid kan lese som skjønnlitteratur, men det er noe med det poetiske språket denne beretningen er skrevet med som jeg mener ikke tjener boken. Jeg opplever et krasj mellom skildringene, refleksjonene og poesien. Det henger ikke helt sammen for meg og de mange spørsmålene hun stiller seg selv gjennom boken opplever jeg som overflødige. Hun har levd et brutalt liv og har en sterk historie å fortelle, men jeg ble aldri dratt inn i hennes verden.