Kjærlighetsfragmentet utspiller seg en gang i nær framtid, i en verden hvor man blir tildelt sin alder etter omfattende helsesjekker. For mange er livet sentrert rundt å holde alderen sin nede, gjennom trening, kosthold og en livsførsel som gagner samfunnet. Så godt som all aktivitet har blitt institusjonalisert, livet slik vi kjenner det har nesten helt opphørt.
Men det finnes sprekker, det finnes åpninger mot noe annet, og det er mot dem hovedpersonen Lava retter sin oppmerksomhet. Etter et havarert ekteskap bor hun alene på en gård, samtidig som hun jobber på to ulike omsorgsinstitusjoner. Kjærlighetsfragmentet er hennes fortelling, som dypest sett handler om kjærlighet, omsorg og kjærlighetens kår i et fullstendig gjennomsiktig samfunn. Og om dyrene som har begynt å oppføre seg annerledes.
Cathrine Knudsen (født 18. juni 1970 i Drammen) er en norsk forfatter. Hun er bosatt i Modum og er samboer med forfatteren Thure Erik Lund. Knudsen debuterte med romanen Mulighetene på Damm i 2005. Hun høstet gode kritikker for sin debutroman. og oppfølgeren De langtidsboende kom i 2008. (fra Wikipedia)
Framtidsdystopi, men ingenting som er heilt urealistisk, eigentleg. Her er fleire metaforer på reelle eller sannsynlege forhold, litt som Handmaid's Tale som "ikkje skildrar noko som ikkje faktisk har skjedd". Veldig fan av dyremotiva, veslemikk, fenrisulven, husdyra +++
I overkant svevende, vag og kryptisk til å bli virkelig interessant. Framtidssenarioet er spennende, men det blir aldri annet enn en uklar bakgrunn i historien som står så dørgende stille at det knapt kan kalles en historie. Boka reddes delvis av et nydelig språk.
Jeg opplevde dette som en rotete bok. Den begynte med aldersrevisjonen, som var spennende, men jeg syns aldri det ble helt utforsket. Men så er dette vel heller ikke en klassisk scifi bok som utforsker et tenkt framtidssamfunn - kanskje man heller skal lese framtidssekvensene som en metafor for dagens samfunn enn som en "world-building" som vi kjenner fra scifi? I så fall handler metaforen kanskje mer om ensomhet enn om overvåkning, som ærlig talt ikke oppleves som svært gjennomgående i romanen. Selv om det virker som en relativt fjern framtid (aldersrevisjon, barn vokser opp på oppvekstgårder osv) så minnes hovedpersonen sin barndom som om den er fra 1970-tallet. Mesteparten av boken består av korte kapitler med det som kunne vært dagboknotater om en hverdag på en gård - noen av fortellingene blir nesten surrealistiske, om nattevandring og trekantdrama, men selv om språket ofte er bra og mange av tankene i de fragmenterte kapitlene er interessante og kunne vært deler av gode essayer i Morgenbladet henger ikke kapitlene nok sammen til at det fungerer som en fortelling.