Hva er det med bergenseren? Finnes «det bergenske»? Kan konstruksjonen av bergenseren la seg spore i byens historie?
Bergenserne inntar en særegen rolle. Ingen andre nordmenn kan insistere på at de egentlig ikke er fra Norge. Ingen andre dyrker seg selv, sin by og dens erklærte annerledeshet som bergenserne. Ingen andre norske byer knytter det seg sterkere forestillinger til. Hvordan ble det slik?
I mange hundre år var Bergen den største byen i Norge. I 1814 er det like fullt Kristiania som blir det selvstendige Norges hovedstad, mens den stolte hansastad blir en norsk kommune styrt fra Oslo. I denne boken argumenterer historiker Morten Hammerborg for at dette fallet langt på vei forklarer bergenserens selvforståelse og forestillingen om «det bergenske»: Byen og dens borgere er grunnleggende fornærmet. «Den forurettede by kan tidvis rase i avmakt mot sin skjebne, men finner tilflukt i seg selv. For i et slikt perspektiv, hva er vel mer naturlig enn å dyrke sin identitet, sin egenart og sin forgangne storhet?» skriver Hammerborg. Med dette som utgangspunkt undersøker han hvordan bergenseren og «det bergenske» spiller seg ut - igjen og igjen. Bildet av «det bergenske» og bergenseren er oppsiktsvekkende standhaftig, konstant og bastant. Og det hele bæres oppe av historien om byen selv.
Eg trengde meir fagleg belegg for å skrive om bergensaren Gabriel Gram i masteroppgåva, for at bergensaren skriv "bergensarar er liksom berre kvikkare og frekkare og tidigare" er kanskje ikkje så overtydande.
Eg skulle berre skumme gjennom for eit lite sidepoeng, men plutseleg hadde eg lese ho ut! (Eine kapittelet vart riktignok skumma, då det ikkje var direkte relevant her og no, men eg kjem nok tilbake til det seinare).
Hammerborg har analysert konstruksjonen av "bergensaren" og "Den andre" (strilar og Oslo) grundig og vittig. Det er både lærerikt og underhaldande. Eg er forbitra på alt me har vorte snytt for og har fått meir bensin på bålet som er kamp mot Oslomakta, men eg kjenner meg også teken på kornet, med kjærleik og sjølvironi. Eg er med i fellesskapet Bergen (sjølv med strileopphavet mitt, frå "fattige og tarvelige" Nordhordland), og eg elskar oss. Me er verkeleg "nokke for seg".
Det er deilig å endeleg ha vorte litt klokare på kva ein bergensar er, utan å måtte ty til nokre halvtidige flosklar. No har eg fagleg belegg for å seie at bergensarar faktisk ER frekke og tidige, og at austlendingar ikkje forstår oss, og slik har det vore i minst 300 år.
Eg veit ikkje om det at eg likar denne boka, betyr at eg har budd så lenge i Bergen - 22 år - at eg er i ferd med å bli bergensar sjølv. Ho er iallfall utsøkt godt skrive og full av godbitar.
Fantastisk. Som å komme hem: «Når ditt tiårige jeg blir introdusert for norsk grammatikk og frøken Liv Simonsen erklærer at «i Norge har de tre kjønn for substantiv, i Bergen har vi to», og du sitter igjen med en følelse av at det å skrive «jenten» og «solen» er som bindersen og rød topplue var for motstandsbevegelsen under krigen, så gjør det noe med hvordan du forholder deg til verden».
Fra dag null har jeg levd med bergensere tett på livet, men etter å ha lest Morten Hammerborg sin bok, skjønner jeg at bergenserne i min nærhet ikke har vært hardt angrepet av byens by-ånd.
Denne boka er en praktfull historisk gjennomgang av Bergens historie, med den overordnede problemstillingen: Hva er det som har skapt bergenseren, slik vi kjenner hen? Boka makter å være hundre prosent saklig og historisk korrekt, samtidig som den er hundre prosent underholdende.
Jeg tror ikke jeg har ledd høyt av en eneste bok av Universitetsforlaget før, men det skjedde flere ganger da jeg leste denne. Eksemplene på bergenske uforståeligheter er lang i denne boka, ofte underholdende, noen ganger rystende, som når byen omfavner folk som åpenbart har svin på skogen. Et spørsmål som ofte meldte seg underveis i min lesning var om det ikke er noen voksne hjemme i Bergen.
Hammerborgs grunnleggende påstand er at 1814 var starten på en lang nedtur for Bergens posisjon. Norge ble i 1814 organisert etter fransk modell, hvor alt skulle utgå fra et sterkt sentrum (Christiania). I 1814 var Bergen landets største og viktigste by, men de neste 200 årene har det offentlige sprøytet penger inn i Christiania/Oslo, og Bergen blitt redusert til bare en by i Norge. Det er her kimen til det helt spesielle Oslo-agget i Bergen kommer fra, ifølge Hammerborg: I motsetning til nummer to-byene Aarhus og Göteborg, har Bergen en gang vært størst og viktigst. Det er en to hundre år lang misforståelse at byen skal styres fra Oslo.
Dette er boken som bør deles ut til alle kommende bergensere, født i eller flyttet til. Dette er boken som burde bli obligatorisk lesning for de som vil kalles bergenser. En ekte Bergensk Bibel.