What do you think?
Rate this book
Lokakuun lapsi
Synkkien tuntojen kirkasta proosaa
Linda Boström Knausgård hakeutui vuosina 2013–2017 toistuvasti psykiatriseen sairaalaan. Hän kävi läpi muun muassa sähköhoitoja. Laitoksen hoidoissa palasia Lindan persoonallisuudesta ja muistoistakin alkoi kadota. Lapsuus, nuoruus, avioliitto, äitiys ja avioero lepattavat kirjailijan ohi hänen yrittäessään tarttua uudelleen kiinni elämäänsä.
Linda Boström Knausgård hakeutui vuosina 2013–2017 toistuvasti psykiatriseen sairaalaan. Hän kävi läpi muun muassa sähköhoitoja. Laitoksen hoidoissa palasia Lindan persoonallisuudesta ja muistoistakin alkoi kadota. Lapsuus, nuoruus, avioliitto, äitiys ja avioero lepattavat kirjailijan ohi hänen yrittäessään tarttua uudelleen kiinni elämäänsä.
190 pages, Hardcover
First published August 9, 2019
80 people are currently reading
3090 people want to read
About the author
Linda Boström Knausgård
7 books251 followersLinda Boström Knausgård debuted with the poetry collection Gör mig behaglig för såret in 1998. Her prose debut is entitled Grand mal.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 30 of 301 reviews
August 19, 2021
Could probably be read in a single sitting but I read it in multiple pre-sleep sessions on iPad, lights out, the screen black, the author's voice and living situation familiar from her former husband's My Struggle and Spring but the perspective shifted, KOK directly addressed intermittently in a way that really brings this authentic, urgent, painful, frazzled, off-kilter, improvised, moving, honest memoir to life. When she switches to the second person "you," addressing Karl Ove, it's like she also directly addresses readers who've absorbed her husband's writing and experience and general physical and psychological setting to the point that they're right there with her and the kids as the family fractures. This is also about receiving electroshock therapy, institutional life, relations with nurses, "balancing" madness with familial responsibilities, reminiscences of a privileged youth, early experiences writing, but its climax is the moment she wants a good cry and suggests she and Karl Ove divorce and he meets her eyes and steadily agrees. As a reading experience, it's unusual since it's so loose, makes My Struggle seem like Flaubert, with quick transitions or more so jumps in time and theme without transition, plus of course there's its interaction with KOK's writing. But there's also something about that rural Sweden setting, their house and garden near the sea, that's familiar and good to visit no matter who's writing about it. Overall, I'd say this is worth reading for KOK completists or those especially intrigued by Linda as she appears in My Struggle and Spring. If you haven't read her husband, the portrait of the writer surrounded by books, awards, and jars of cigarette butts, the man who doesn't drink but blooms when he does, the energetic father, the restrained husband who takes an interest in the countryside, who essentially has had enough of the author (understandably), should probably suffice as an interesting introduction.
November 3, 2020
This is the story of the tragic drift from melancholy and depression to the brink of insanity — and the highly controversial use in psychiatry of the electric shock treatment. Not only is the truth often stranger than fiction, it can also be more horrifying.
February 13, 2021
En oikein tiedä, miksen pääse näihin Linda Boström Knausgårdin kirjoihin sisään. Ihan äärettömän kaunista tekstiä, kuvailua, lauseita, mutta jostain syystä jään siitä ulkopuolelle. Vähän kuin juttelisi ihmiselle, joka kertoo todella mielenkiintoisia tarinoita, mutta josta ei silti saa otetta: siitä, mitä ja kuka hän on.
Koin muuten mielenkiintoisen ja vähän hävettävänkin hetken, kun luin tätä. En ole varma, kannattaisiko tällaisia ajatuksia edes jakaa, mutta omaan sisäistettyyn misogyniaansa havahtuminen on lopulta kuitenkin todella kasvattavaa. Huomasin ajattelevani, että no miten nyt voi tällaisia asioita kertoa itsestään ja lapsistaan ja miehestään, kyllä nyt yksityisiä asioita revitellään, ja sitten muistin, miten paljon pidän hänen ex-miehensä kirjoista. Ja jos joku revittelee, niin vanha kunnon Karl Ove.
Koin muuten mielenkiintoisen ja vähän hävettävänkin hetken, kun luin tätä. En ole varma, kannattaisiko tällaisia ajatuksia edes jakaa, mutta omaan sisäistettyyn misogyniaansa havahtuminen on lopulta kuitenkin todella kasvattavaa. Huomasin ajattelevani, että no miten nyt voi tällaisia asioita kertoa itsestään ja lapsistaan ja miehestään, kyllä nyt yksityisiä asioita revitellään, ja sitten muistin, miten paljon pidän hänen ex-miehensä kirjoista. Ja jos joku revittelee, niin vanha kunnon Karl Ove.
October 10, 2023
Copil de octombrie – Linda Bostrom Knausgard sau o radiografie a suferinței
Mărturisesc că mi-a fost teamă să-ncep cartea asta, coperta a patra dezvăluie de la început despre ce e vorba, dar sănătatea mentală a devenit un subiect de care nu mă mai feresc, ba dimpotrivă, caut să citesc tot mai mult despre.
Cartea de față spune povestea autoarei după experiențele trăite între 2013-2017 într-un spital psihiatric (în carte apare deseori termenul „fabrica”) unde a fost supusă terapiei cu electroșocuri.
„Vom începe cu o serie intensivă de douăsprezece intervenții.” Foloseau acest cuvînt. „Intervenții”. Un cuvînt care dădea o substanță neutră acțiunilor lor și care era menit să reducă frica de procedură. (pg. 5)
Unul din efectele acestui tip de terapie este pierderea memoriei, lucru devastator pentru oricine, dar mai ales pentru un scriitor. Cartea de față se naște la inițiativa Lindei de a salva ceva din amintirile de odinioară. Amintiri legate de nașterea copiilor (are 4 copii cu scriitorul Karl Ove Knausgard), perioada studenției, călătoriile, turneele literare, tentativele de suicid etc.
Nu am citit de la Karl Ove K decît primul volum din seria anotimpuri, nu am ajuns încă la seria „Lupta mea”, dar am găsit în romanul autobiografic de față numeroase referințe la fostul său soț.
„Nu puteam să respir în casa aia. Era plină de cărți, premii și țigări. Țigări peste tot. Erau poate cinzeci de căni pline cu mucuri de țigară și toată casa mirosea a fum. N-am înțeles niciodată cum poți să stai și să respiri în acel aer și-mi făceam permament griji că vei muri din cauza unui atac de cord și că va trebui să am grijă singură de copii. Eram ferm convinsă că nu m-aș fi descurcat.” (pg. 133)
„Copil de octombrie” pune accentul pe pierderea controlului în cazul celor diagnosticați cu o boală psihică, descrie sentimentul de dislocare, rușine, umilință la un loc cu durerile fizice și emoționale prin care trece zilnic într-un spital unde și-a făcut o mînă de prieteni cu care joacă șah sau se plimbă. Un personaj care apare constant în romanul Lindei este sora Maria care e acolo să-i reamintească că „trebuie” să se facă bine pentru copiii ei, o consolează deseori, dar arată o incapacitate foarte mare de a înțelege agonia prin care pacienta trece.
Într-un interviu acordat pentru „The independent” autoarea mărturisește că în toate cărțile sale a scris despre propriile experiențe, iar „Copil de octombrie” nu poate fi încadrată musai la autoficțiune, dar nici la memorii, e un roman liric, o explorare a timpului neliniar care spune povestea unei femei într-o perioadă de singurătate și vulnerabilitate.
Cartea de față ridică multe semne de întrebare despre siguranța acestor tratamente, uneori aplicate fără acordul pacientului și fără strictă necesitate, ceea ce poate fi luat drept o crimă, despre beneficiile și riscurile acestui tip de tratament găsim sute de articole, unul din ele m-a dus la o declarație care afirmă că “ECT is about 10 times safer than childbirth”.
În încheiere, asta nu e o carte din care poți ieși cu toate simțurile nealterate, dar așa cum autoarea spune cititorilor “You can exit this story any time you like and that’s what makes this arrangement so rare”, vă rog măcar să încercați.
Mărturisesc că mi-a fost teamă să-ncep cartea asta, coperta a patra dezvăluie de la început despre ce e vorba, dar sănătatea mentală a devenit un subiect de care nu mă mai feresc, ba dimpotrivă, caut să citesc tot mai mult despre.
Cartea de față spune povestea autoarei după experiențele trăite între 2013-2017 într-un spital psihiatric (în carte apare deseori termenul „fabrica”) unde a fost supusă terapiei cu electroșocuri.
„Vom începe cu o serie intensivă de douăsprezece intervenții.” Foloseau acest cuvînt. „Intervenții”. Un cuvînt care dădea o substanță neutră acțiunilor lor și care era menit să reducă frica de procedură. (pg. 5)
Unul din efectele acestui tip de terapie este pierderea memoriei, lucru devastator pentru oricine, dar mai ales pentru un scriitor. Cartea de față se naște la inițiativa Lindei de a salva ceva din amintirile de odinioară. Amintiri legate de nașterea copiilor (are 4 copii cu scriitorul Karl Ove Knausgard), perioada studenției, călătoriile, turneele literare, tentativele de suicid etc.
Nu am citit de la Karl Ove K decît primul volum din seria anotimpuri, nu am ajuns încă la seria „Lupta mea”, dar am găsit în romanul autobiografic de față numeroase referințe la fostul său soț.
„Nu puteam să respir în casa aia. Era plină de cărți, premii și țigări. Țigări peste tot. Erau poate cinzeci de căni pline cu mucuri de țigară și toată casa mirosea a fum. N-am înțeles niciodată cum poți să stai și să respiri în acel aer și-mi făceam permament griji că vei muri din cauza unui atac de cord și că va trebui să am grijă singură de copii. Eram ferm convinsă că nu m-aș fi descurcat.” (pg. 133)
„Copil de octombrie” pune accentul pe pierderea controlului în cazul celor diagnosticați cu o boală psihică, descrie sentimentul de dislocare, rușine, umilință la un loc cu durerile fizice și emoționale prin care trece zilnic într-un spital unde și-a făcut o mînă de prieteni cu care joacă șah sau se plimbă. Un personaj care apare constant în romanul Lindei este sora Maria care e acolo să-i reamintească că „trebuie” să se facă bine pentru copiii ei, o consolează deseori, dar arată o incapacitate foarte mare de a înțelege agonia prin care pacienta trece.
Într-un interviu acordat pentru „The independent” autoarea mărturisește că în toate cărțile sale a scris despre propriile experiențe, iar „Copil de octombrie” nu poate fi încadrată musai la autoficțiune, dar nici la memorii, e un roman liric, o explorare a timpului neliniar care spune povestea unei femei într-o perioadă de singurătate și vulnerabilitate.
Cartea de față ridică multe semne de întrebare despre siguranța acestor tratamente, uneori aplicate fără acordul pacientului și fără strictă necesitate, ceea ce poate fi luat drept o crimă, despre beneficiile și riscurile acestui tip de tratament găsim sute de articole, unul din ele m-a dus la o declarație care afirmă că “ECT is about 10 times safer than childbirth”.
În încheiere, asta nu e o carte din care poți ieși cu toate simțurile nealterate, dar așa cum autoarea spune cititorilor “You can exit this story any time you like and that’s what makes this arrangement so rare”, vă rog măcar să încercați.
May 1, 2025
I takeaway just one thought, or self evident reflection: nothing lasts forever, and the depression will go, but the trick would be not to be or get depressed about the depression. The key at hand to open up the heavenly gate, whatever it means to every one, is not to get stuck into a self identification with it. A major battle to fight and to get out victoriously. But, not by using the electroshock treatment. Horrific experience, yet pretty real for the writer that wrote this book.
August 10, 2025
This is an absolute 5/5 star read, no hesitation. October Child is autobiographical literary fiction about a woman undergoing electroshock therapy in a psychiatric hospital. The author went through the harrowing process of electroshock therapy herself, which adds to the unsettling and disturbing reading experience of a narrator actively losing her memories. As someone who took many trips to the psych ward as an adolescent and young adult, I appreciate when a novel about severe mental illness is written by an author with first-hand knowledge; other folks fall into the trap of either romanticizing it or being entirely unrealistic for shock value.
October Child was originally written in Swedish and this English translation is impeccable. This book is exactly why I love and appreciate translated literature.
Happy Women in Translation Month to all who celebrate!
October Child was originally written in Swedish and this English translation is impeccable. This book is exactly why I love and appreciate translated literature.
Happy Women in Translation Month to all who celebrate!
March 31, 2023
La fel ca în cartea anterior citită de mine, am simțit poezia care se împletește cu narațiunea, imaginile poetice cu care este presărată realitatea, dar și modul în care așa-zisa realitate pătrunde în oniricul care se strecoară, la rândul lui, în viața de zi cu zi, încețoșând totul până la disipare. Totul în timp ce suntem și noi, cititorii, perfect conștienți de faptul că cel mai bun prieten și cel mai mare dușman al autoarei este propriul său creier, cel care o sabotează până la penultimul pas înainte de autoanihilare, dar același care o salvează deseori, o pune pe „drumul cel bun”, o face să scrie într-un mod unic, înduioșător prin forța naturală, necăutată.
Recenzia integrală: https://ancazaharia.ro/propriul-creie...
Recenzia integrală: https://ancazaharia.ro/propriul-creie...
February 12, 2025
Sigur, nu acord 5 stele pentru că îmi place ce se întâmplă în acestă carte. Nu doresc nimănui să treacă prin ce a trecut autoarea. M-a trecut prin sentimente de mâhnire, neputință și apăsare. Da, te apasă ca o povară grea pe umeri. Motiv pentru care a mers mai greu decât m-aș fi așteptat, dar o consider o lectură necesară.
February 29, 2024
Cu o scriitură simplă și directă, care ar fi putut cu ușurință să cuprindă mai multă profunzime și în stil, nu doar în evenimentele descrise, autoarea împărtășește experiența ei dureroasă de viață, însă nu chiar cum așteptam eu. Aș fi vrut mai multă atenție și pe reacțiile fizice din timpul terapiei și după externare, pe nemenționata aici perioadă de recuperare, precum și pe (re)integrarea în societate și mai puține smiorcăieli despre căsnicia ei. A fost, totuși, o lectură bună, care poate părea și mai bună pentru cititorii mai sensibili. De trecut oricum pe lista cărților despre creier, dacă vă fascinează subiectul la fel ca pe mine. Recenzia aici: https://shorturl.at/aeos5.
,,Mai întâi ne puneau o proteză dentară, ca să nu ne mușcăm limba în timpul procedurii. Apoi, ne injectau în cateter un calmant care să ne relaxeze mușchii și să ne împiedice să ne zbatem pe pat. De asta trebuiau să mărească puterea curentului, pentru a induce o convulsie. După aceea curentul trecea rapid. Curentul în care-și puneau toată încrederea. Curentul, mântuitorul doctorilor. Curentul fără de efecte secundare, care aducea allinarea pe care niciun alt medicament nu o putea aduce.
Curentul care, în intervalul de câteva secunde până la un minut, inducea convulsiile, cheia unui tratament de succes.
Ce ni se întâmpla când se terminau convulsiile îți voi povesti altcândva, însă atât pot să-ți divulg: că noi, pacienții, eram întinși pe paturi înguste, unul lângă altul, atât de aproape, că aproape ni se atingeau corpurile. Fiecare în întunericul lui, într-un somn de nepătruns. Acolo zăceam și dormeam, în spatele unei perdele. Era important să nu dezvăluie chipurile celor care dormeau noilor pacienți ce intrau în salon. Era important să nu le provoace frică înainte de începerea procedurii delicate, dar eu reușisem să-i văd pe cei adormiți de mai multe ori, și gândul că voi zăcea și eu întinsă, la rândul meu, un om între atâția, neștiind ce urma să mi se întâmple, mă speria mai mult decât electroșocurile.''
,,Mai întâi ne puneau o proteză dentară, ca să nu ne mușcăm limba în timpul procedurii. Apoi, ne injectau în cateter un calmant care să ne relaxeze mușchii și să ne împiedice să ne zbatem pe pat. De asta trebuiau să mărească puterea curentului, pentru a induce o convulsie. După aceea curentul trecea rapid. Curentul în care-și puneau toată încrederea. Curentul, mântuitorul doctorilor. Curentul fără de efecte secundare, care aducea allinarea pe care niciun alt medicament nu o putea aduce.
Curentul care, în intervalul de câteva secunde până la un minut, inducea convulsiile, cheia unui tratament de succes.
Ce ni se întâmpla când se terminau convulsiile îți voi povesti altcândva, însă atât pot să-ți divulg: că noi, pacienții, eram întinși pe paturi înguste, unul lângă altul, atât de aproape, că aproape ni se atingeau corpurile. Fiecare în întunericul lui, într-un somn de nepătruns. Acolo zăceam și dormeam, în spatele unei perdele. Era important să nu dezvăluie chipurile celor care dormeau noilor pacienți ce intrau în salon. Era important să nu le provoace frică înainte de începerea procedurii delicate, dar eu reușisem să-i văd pe cei adormiți de mai multe ori, și gândul că voi zăcea și eu întinsă, la rândul meu, un om între atâția, neștiind ce urma să mi se întâmple, mă speria mai mult decât electroșocurile.''
July 8, 2023
Haotică, dură, greu de parcurs și de înțeles.
Am simțit depresia profundă într-un mod foarte ciudat, aproape că preluam unele dintre stările autoarei.
Experiența cu electoșocurile mi se pare de-a dreptul barbară, modul crunt în care sunt tratate bolile psihice sunt din altă lume.
Am simțit depresia profundă într-un mod foarte ciudat, aproape că preluam unele dintre stările autoarei.
Experiența cu electoșocurile mi se pare de-a dreptul barbară, modul crunt în care sunt tratate bolile psihice sunt din altă lume.
Read
February 26, 2021Lokakuun lapsi on todella ahdistava kirja. Aloitin sitä illalla ja seuraavana yönä näin unta, jossa oksensin ja oksensin ja se oli niin todellista, että kun heräsin olin jo lähdössä kylpyhuoneeseen oksentamaan, kunnes tajusin, että kyse olikin unesta.
Linda Boström Knausgård kuvaa Lokakuun lapsessa omaa ahdistustaan ja masennustaan sekä psykiatrisessa sairaalassa vietettyjä aikoja sähköshokkihoitoineen. Mukana kulkee avioero, huoli lapsista ja pettymys omaan itseen. Haluan kirjoittaa nämä muutamat sanat nopeasti ja sen jälkeen palauttaa Lokakuun lapsen kirjastoon, sillä kirjassa kuvattu tuska uhkaa ylittää sietokykyni. Rintakehässä on paino. Tuntuu, että en pysy hengittämään, kun mietin lukemaani.
Se, että kyse on kirjailijan omista kokemuksista tekee kaikesta vielä musertavampaa. Se, että joku pystyy fileroimaan itsensä auki lukijoille ja kuvaamaan omaa psyykkistä pahoinvointiaan tällaisella syvyydellä ja tarkkuudella osoittaa, että Linda Boström-Knausgård on äärimmäisen lahjakas kirjailija.
Linda Boström Knausgård kuvaa Lokakuun lapsessa omaa ahdistustaan ja masennustaan sekä psykiatrisessa sairaalassa vietettyjä aikoja sähköshokkihoitoineen. Mukana kulkee avioero, huoli lapsista ja pettymys omaan itseen. Haluan kirjoittaa nämä muutamat sanat nopeasti ja sen jälkeen palauttaa Lokakuun lapsen kirjastoon, sillä kirjassa kuvattu tuska uhkaa ylittää sietokykyni. Rintakehässä on paino. Tuntuu, että en pysy hengittämään, kun mietin lukemaani.
Se, että kyse on kirjailijan omista kokemuksista tekee kaikesta vielä musertavampaa. Se, että joku pystyy fileroimaan itsensä auki lukijoille ja kuvaamaan omaa psyykkistä pahoinvointiaan tällaisella syvyydellä ja tarkkuudella osoittaa, että Linda Boström-Knausgård on äärimmäisen lahjakas kirjailija.
Read
April 7, 2023Review forthcoming in Rain Taxi Review of Books.
September 4, 2019
Knäckande.
"Narkosläkaren sa åt en att man snart skulle
sova och så sprutades det kalla sömnmedlet
in i blodet genom den förberedda infarten.
Det var som att dricka mörker"
"Narkosläkaren sa åt en att man snart skulle
sova och så sprutades det kalla sömnmedlet
in i blodet genom den förberedda infarten.
Det var som att dricka mörker"
Read
January 20, 2026Stilski mi nije odgovarala, ali je autorka istupila neverovatno hrabro i iskreno, tako da ću to staviti ispred svog ukusa.
August 22, 2023
‘Eylemler, eylemsizlikler. Kimse iyi niyetin için ödüllendirmez seni. Her saniye, benim dediğin hayatı şekillendiriyorsun. Biri diğerine ekleniyor.’
.
Linda Boström ile yazdıklarını okumadan tanışmıştım. Eski eşi Karl Ove Knausgård’ın onu yazmasıyla. Amerika’ya Hoş Geldiniz ve Helios Felaketi’nden önce elim neden Ekim Çocuğu’na gitti bilmiyorum ama iyi ki bu kitabı okudum diyebiliyorum.
Elektroşok ile tedavi sürecini anlatan Boström fazlasıyla şeffaf. Kafa karışıklığını, gel gitlerini cümlelerinden de anlayabiliyoruz, ‘sen’ler değişiyor örneğin, zamanlar da hafızasının akışına kapılıyor. Ama tüm bunlar ona yakınlık kurmamızı sağlıyor, üreten bir kadın-bir yazar- bir anne ve eş olarak Linda’yı görüyoruz. İlk gençlik heyecanlarını da dinliyoruz, sorunlu ilişkilerini de, yazıya yönelme sürecini de..
Tam anlamıyla tanımlayamıyoruz onun hissettiklerini elbette. Onun da bir şeyleri ispat etmeye çalıştığı yok, bir tür yazıyla sağaltım onunkisi..
Diğer eserlerini de hemen okumak istiyorum..
.
Ali Arda çevirisi, Bülent Erkmen kapak tasarımı ile~
.
Linda Boström ile yazdıklarını okumadan tanışmıştım. Eski eşi Karl Ove Knausgård’ın onu yazmasıyla. Amerika’ya Hoş Geldiniz ve Helios Felaketi’nden önce elim neden Ekim Çocuğu’na gitti bilmiyorum ama iyi ki bu kitabı okudum diyebiliyorum.
Elektroşok ile tedavi sürecini anlatan Boström fazlasıyla şeffaf. Kafa karışıklığını, gel gitlerini cümlelerinden de anlayabiliyoruz, ‘sen’ler değişiyor örneğin, zamanlar da hafızasının akışına kapılıyor. Ama tüm bunlar ona yakınlık kurmamızı sağlıyor, üreten bir kadın-bir yazar- bir anne ve eş olarak Linda’yı görüyoruz. İlk gençlik heyecanlarını da dinliyoruz, sorunlu ilişkilerini de, yazıya yönelme sürecini de..
Tam anlamıyla tanımlayamıyoruz onun hissettiklerini elbette. Onun da bir şeyleri ispat etmeye çalıştığı yok, bir tür yazıyla sağaltım onunkisi..
Diğer eserlerini de hemen okumak istiyorum..
.
Ali Arda çevirisi, Bülent Erkmen kapak tasarımı ile~
April 6, 2023
Kavgam serisini yarılamış bir okur olarak tanıdığım bir isimdi Linda. Bu anlamda kendisini farklı perspektiften tanımak, zihninden geçenleri direkt kendisinden öğrenmek tahminimden daha sarsıcı oldu.
Aynı zamanda şaşırtıcıydı çünkü kendisi kuşkusuz güvenilmez bir anlatıcı. Ve gariptir ki kendisine karşı geliştirdiğimiz savunma kalkanını ne zaman yıkıp geçtiğini anlamadan bir çırpıda okuyuveriyoruz kitabı. Beklediğimden çok çok iyi bir kaleme sahipti mesela; dupduru ama şiirsel. Bir iki kitabını daha okuduktan sonra çocuklara yöneltilen o meşhur trajikomik bir soru var ya? Onun Knausgard versiyonu sorulduğunda düşünmeden yanıt veririm.
Biraz daha zamanı var.
Aynı zamanda şaşırtıcıydı çünkü kendisi kuşkusuz güvenilmez bir anlatıcı. Ve gariptir ki kendisine karşı geliştirdiğimiz savunma kalkanını ne zaman yıkıp geçtiğini anlamadan bir çırpıda okuyuveriyoruz kitabı. Beklediğimden çok çok iyi bir kaleme sahipti mesela; dupduru ama şiirsel. Bir iki kitabını daha okuduktan sonra çocuklara yöneltilen o meşhur trajikomik bir soru var ya? Onun Knausgard versiyonu sorulduğunda düşünmeden yanıt veririm.
Biraz daha zamanı var.
March 11, 2023
A fost genul ăla de carte care mi-a înmuiat sufletul și sub frazele căreia m-am frânt,am citit-o cu ochii plini de lacrimi în anumite momente.Pe scurt,mai vreau cărți de la dânsa 😌
June 28, 2021
When I read a review that said October Child was less literary than Boström Knausgård’s earlier novels, I was a bit wary. One of the things I had admired about her work was its poetic language — tender but direct. I needn’t have worried. October Child is a beautifully structured, blistering account of the author’s treatment over the course of several years at a psychiatric ward. In it, the vulnerability of her position is counterbalanced by the strength of her voice. Denis Johnson once said: “Write naked. That means to write what you would never say. Write in blood. As if ink is so precious you can’t waste it. Write in exile, as if you are never going to get home again.” Boström Knausgård does all of this. I could not put it down
November 29, 2020
Shit vilken ögonöppnare! Är så upprörd över hur lite jag visste om detta.
December 26, 2021
Pääasiallinen motivaationi lukea Linda Boström Knausgårdin autofiktiivinen teos kumpusi halusta kuulla toinen versio. Karl Ove Knausgårdin teokset, joista olen siis tähän mennessä kahlannut läpi kaksi, ovat vetäviä mutta eettisesti arveluttavia.
Lokakuun lapsi on kirjoitettu osittain sinämuodossa, ja tuo sinä on minäkertojan entinen puoliso. Teosta on siis aika mahdotonta olla lukematta jonkinlaisena vastineena Knausgårdin teossarjalle ja Knausgårdille itselleen.
Vaikka tietenkin inhoan sitä misogyynistä väitettä, että Boström Knausgård ratsastaisi vain ex-miehensä suosiolla ja että hänen kirjailijan uransa olisi vain tämän menestyksen vuoksi mahdollinen, asettuu Lokakuun lapsi väistämättä Knausgårdia lukeneella Knausgårdin teosten kanssa jatkumoon, osaksi eräänlaista autofiktiivistä, julkista kirjeenvaihtoa. Tälle olisi varmasti hienoja kirjallisuustieteellisiä termejä, mutten ole kirjallisuustieteilijä ja katson silti voivani kirjoittaa lukemistani kirjoista muutaman sanasen.
Olisin halunnut pitää Lokakuun lapsesta enemmän kuin pidin. En ole niin lyyristen romaanien ystävä. Tämä on ehkä 2,5:n tai 2,75 tähden kirja.
Ihmettelen suomentajan minä-sanan käyttöä. Eikö pelkkä persoonamuotoinen verbi olisi riittänyt? Ruotsissa on kirjakielessä pakko käyttää jag-persoonapronominia, mutta suomessa minä-sanan turha viljely luo hakkaavan, naiivin, tekotaiteellisen ja ylidramaattisen vaikutelman. Samasta syystä Iris Murdochin Meri, meri seisoo. Mietin, pitäisikö vaihtaa englanninkieliseen laitokseen.
Lokakuun lapsi on kirjoitettu osittain sinämuodossa, ja tuo sinä on minäkertojan entinen puoliso. Teosta on siis aika mahdotonta olla lukematta jonkinlaisena vastineena Knausgårdin teossarjalle ja Knausgårdille itselleen.
Vaikka tietenkin inhoan sitä misogyynistä väitettä, että Boström Knausgård ratsastaisi vain ex-miehensä suosiolla ja että hänen kirjailijan uransa olisi vain tämän menestyksen vuoksi mahdollinen, asettuu Lokakuun lapsi väistämättä Knausgårdia lukeneella Knausgårdin teosten kanssa jatkumoon, osaksi eräänlaista autofiktiivistä, julkista kirjeenvaihtoa. Tälle olisi varmasti hienoja kirjallisuustieteellisiä termejä, mutten ole kirjallisuustieteilijä ja katson silti voivani kirjoittaa lukemistani kirjoista muutaman sanasen.
Olisin halunnut pitää Lokakuun lapsesta enemmän kuin pidin. En ole niin lyyristen romaanien ystävä. Tämä on ehkä 2,5:n tai 2,75 tähden kirja.
Ihmettelen suomentajan minä-sanan käyttöä. Eikö pelkkä persoonamuotoinen verbi olisi riittänyt? Ruotsissa on kirjakielessä pakko käyttää jag-persoonapronominia, mutta suomessa minä-sanan turha viljely luo hakkaavan, naiivin, tekotaiteellisen ja ylidramaattisen vaikutelman. Samasta syystä Iris Murdochin Meri, meri seisoo. Mietin, pitäisikö vaihtaa englanninkieliseen laitokseen.
September 3, 2022
Jetzt ist Linda Boström Knausgård an der Reihe. Nachdem ihr ehemaliger Ehemann bereits das persönliche Leben in langen Büchern auseinandergenommen hatte, bietet "Oktoberkind" den Wechsel in der Perspektive.
Welch schreckliche Momente und Erfahrungen die Frau in ihrem Dasein erleben musste, welch wundervolle Sprache solche Geschehnisse überleben konnte. Diese Seiten voller intimer Gedanken und Tage sind teilweise fast nicht auszuhalten, die Trauer bleibt.
Welch schreckliche Momente und Erfahrungen die Frau in ihrem Dasein erleben musste, welch wundervolle Sprache solche Geschehnisse überleben konnte. Diese Seiten voller intimer Gedanken und Tage sind teilweise fast nicht auszuhalten, die Trauer bleibt.
January 11, 2022
When I finished My Struggle, I was not satisfied at all with the way Linda was written, especially in the end. By that point Karl Ove had been honest with the readers and with himself that he was working with images and shadows of real people, that the project of a memoir was not to tell the truth but to tell a truth. And I could tell that his truth did not adequately include the reality of this person (which, to be fair, he said he could tell too). The last installment of his memoir was really important to me, especially the sections on Celan and mysticism, but it left me wondering about the person closest to him who receives the least honor and veneration in the series. Whose entire relationship to him seems not only to be a source of fear and shame, but the most frequently recurring location for him to explore his personal senses of fear, shame, and inadequacy. That is why the emotion I felt when I discovered she had a memoir translated into English, honestly, was relief. I had been longing for Linda’s voice and feeling guilt that I knew so much about her but nothing from her.
The core question that this book comes down to is “Why not me?”. I have seen other people treating her use of second person prose as a highly abstract literary tool, addressing Karl Ove as a reader but also the anonymous reader who came to her memoir from his and also her semi-fictitious personally constructed concept of Karl Ove simultaneously. But I honestly don’t think that is the project of this book. These second person sections are underpinned with so much earnestness and lack of resolution, lack of being heard, that they seem to me to be unconcerned with their effects on the My Struggle fan or exploring the implications of an abstracted Linda-mind version of Karl Ove. Instead of a trifold literary device, it seems more like the use of “you” in this book is to create an open letter to Karl Ove honoring the rawness of rejection (and the cleaving of a life built together) amidst extreme psychological distress, without embellishing the emotion with intellectualization or chronicling the ways those emotions could eventually be enfolded into a new, “useful” self-understanding. This memoir is, I think intentionally, unprocessed and still yearning.
**spoilers below**
This emotional absurdism comes through at the end when she is discharged from the hospital. She buys a guitar, is accused of being possibly secretly manic because she bought a guitar, hallucinates (?) an erotic companion named Attilla who tells her to flee the continent, then has an out-of-body experience and from one of the most mentally unstable places she has been in as a narrator she watches herself be guided back into the real world. Of course, this goes into another significant aspect of the book which is dealing with the absurdism of the psychiatric complex. But in my opinion the way she reveals this absurdism, at least when she does it maturely, is through making the point that emotions are never correct or incorrect, but at the same time our senses of anger and justice come from intuitive senses about correctness and incorrectness. She dives into the ways she intuitively makes meaning of all the pain and betrayal of her life when, simultaneously, none of it is legible. (That illegibility is actually, to her, what makes ECT treatments so illogical and cruel, since they are violently enforcing parameters of what emotions are acceptable, though those parameters can’t objectively exist). There is a conversation in this book between culture and the void, and to Linda, that conversation exists in institutions like the psych ward, but it also exists inside herself.
The “Why not me?” comes through in her portraying Karl Ove as one-dimensionally as he portrayed her. This Karl Ove, the one we see through Linda, is familiar to me, but he is also unlike the man who bore his soul to me in his own memoirs. He is more wooden. But through this wooden and earnest portrait of the face she saw at the end of her marriage with Karl Ove, she does not argue that he was wrong about her or that he misrepresented her in his memoir. (Similarly, I think parts of Karl Ove’s memoirs would support her view of him as somebody who cannot seem to act or emote “normally” or in a way that would generally meet others’ needs under vulnerable circumstances.) The longing is not to change or reclaim the perception of who she is, it is to be accepted and given affection for who she is no matter how she is perceived at a given moment. That is what’s so cutting about this memoir—I honestly came to it expecting her to be responding to how one-dimensionally she was written. And she did, but not how I expected; she seems to believe as much as Karl Ove does that someone you love can become just an archetype to you, she just seems to lament that Karl Ove’s archetype of her was not good enough for him to stay with. That is what made his leaving painful, that she could not make the right version of herself come to the forefront for him despite trying.
But the “Why not me?” also comes through in her treatment of herself. For example, when she talks about the warden Maria trying to get her to remember some of her life when she had lost her memories after ECT treatments, many of the memories that surface where she is not mourning her divorce are self-betrayals. In high school she passionlessly dates a nice but boring boy and never confesses her love to the real object of her obsessions. Then when she moves to Italy she purposely wears the ugliest underwear she can to prevent herself from feeling comfortable having sex, and yet she still has sex, doing the exact things she was trying to prevent. (TW for suicide: in the most extreme example of self-sabotage given, she attempts suicide while pregnant with the child she was hoping would save her relationship). This self-betrayal is mysterious to the post-ECT Linda, as in, when she describes these events she doesn’t understand enough about her actions to try and explain her motivations. And yet they seem as lastingly erosive to her well-being as the betrayal of other people such as Karl Ove and her parents. Some clues to what these sections could mean to her come through in her discussion of action and inaction—the point she is at when writing this memoir is “why not me?” in that she doesn’t completely understand why, in much of her life, she didn’t end up being the person she intended to be.
Her response to her ex-husband’s memoir is incredibly respectful of the medium of memoir while insisting on staying so vulnerable it seems at times emotionally immature. From multiple angles this book embraces and brings value to the volatile emotional realities that a culture mandating emotional normativity would crush, prune, or ignore.
3.5-4 stars, a book I really appreciate
The core question that this book comes down to is “Why not me?”. I have seen other people treating her use of second person prose as a highly abstract literary tool, addressing Karl Ove as a reader but also the anonymous reader who came to her memoir from his and also her semi-fictitious personally constructed concept of Karl Ove simultaneously. But I honestly don’t think that is the project of this book. These second person sections are underpinned with so much earnestness and lack of resolution, lack of being heard, that they seem to me to be unconcerned with their effects on the My Struggle fan or exploring the implications of an abstracted Linda-mind version of Karl Ove. Instead of a trifold literary device, it seems more like the use of “you” in this book is to create an open letter to Karl Ove honoring the rawness of rejection (and the cleaving of a life built together) amidst extreme psychological distress, without embellishing the emotion with intellectualization or chronicling the ways those emotions could eventually be enfolded into a new, “useful” self-understanding. This memoir is, I think intentionally, unprocessed and still yearning.
**spoilers below**
This emotional absurdism comes through at the end when she is discharged from the hospital. She buys a guitar, is accused of being possibly secretly manic because she bought a guitar, hallucinates (?) an erotic companion named Attilla who tells her to flee the continent, then has an out-of-body experience and from one of the most mentally unstable places she has been in as a narrator she watches herself be guided back into the real world. Of course, this goes into another significant aspect of the book which is dealing with the absurdism of the psychiatric complex. But in my opinion the way she reveals this absurdism, at least when she does it maturely, is through making the point that emotions are never correct or incorrect, but at the same time our senses of anger and justice come from intuitive senses about correctness and incorrectness. She dives into the ways she intuitively makes meaning of all the pain and betrayal of her life when, simultaneously, none of it is legible. (That illegibility is actually, to her, what makes ECT treatments so illogical and cruel, since they are violently enforcing parameters of what emotions are acceptable, though those parameters can’t objectively exist). There is a conversation in this book between culture and the void, and to Linda, that conversation exists in institutions like the psych ward, but it also exists inside herself.
The “Why not me?” comes through in her portraying Karl Ove as one-dimensionally as he portrayed her. This Karl Ove, the one we see through Linda, is familiar to me, but he is also unlike the man who bore his soul to me in his own memoirs. He is more wooden. But through this wooden and earnest portrait of the face she saw at the end of her marriage with Karl Ove, she does not argue that he was wrong about her or that he misrepresented her in his memoir. (Similarly, I think parts of Karl Ove’s memoirs would support her view of him as somebody who cannot seem to act or emote “normally” or in a way that would generally meet others’ needs under vulnerable circumstances.) The longing is not to change or reclaim the perception of who she is, it is to be accepted and given affection for who she is no matter how she is perceived at a given moment. That is what’s so cutting about this memoir—I honestly came to it expecting her to be responding to how one-dimensionally she was written. And she did, but not how I expected; she seems to believe as much as Karl Ove does that someone you love can become just an archetype to you, she just seems to lament that Karl Ove’s archetype of her was not good enough for him to stay with. That is what made his leaving painful, that she could not make the right version of herself come to the forefront for him despite trying.
But the “Why not me?” also comes through in her treatment of herself. For example, when she talks about the warden Maria trying to get her to remember some of her life when she had lost her memories after ECT treatments, many of the memories that surface where she is not mourning her divorce are self-betrayals. In high school she passionlessly dates a nice but boring boy and never confesses her love to the real object of her obsessions. Then when she moves to Italy she purposely wears the ugliest underwear she can to prevent herself from feeling comfortable having sex, and yet she still has sex, doing the exact things she was trying to prevent. (TW for suicide: in the most extreme example of self-sabotage given, she attempts suicide while pregnant with the child she was hoping would save her relationship). This self-betrayal is mysterious to the post-ECT Linda, as in, when she describes these events she doesn’t understand enough about her actions to try and explain her motivations. And yet they seem as lastingly erosive to her well-being as the betrayal of other people such as Karl Ove and her parents. Some clues to what these sections could mean to her come through in her discussion of action and inaction—the point she is at when writing this memoir is “why not me?” in that she doesn’t completely understand why, in much of her life, she didn’t end up being the person she intended to be.
Her response to her ex-husband’s memoir is incredibly respectful of the medium of memoir while insisting on staying so vulnerable it seems at times emotionally immature. From multiple angles this book embraces and brings value to the volatile emotional realities that a culture mandating emotional normativity would crush, prune, or ignore.
3.5-4 stars, a book I really appreciate
October 3, 2024
En veldig vakker, sår og trist bok. Forfatteren skriver nært og poetisk om å være innlagt, om oppvekst og om familieliv.
Anbefaler å høre på den svenske lydboka. Den er nemlig nydelig lest inn av forfatteren selv!
Anbefaler å høre på den svenske lydboka. Den er nemlig nydelig lest inn av forfatteren selv!
April 5, 2021
Kun luin etukäteen, että uusin suomennos Linda Boström Knausgårdilta on aiempia selvemmin omaelämäkerrallinen, mietin että mitähän tästä tulee, eivätkä ensimmäiset näkemäni arviot olleet kovin innostuneita. Tartuin kirjaan odottamatta suurempia, mikä sai minut yllättymään siitä, miten vahva ja hieno teos tämäkin on. Lauseiden tiivis ja väreilevä lataus saa ne osumaan kipeästi. Tällä kertaa mukana ei ole myyttistä lisäkerrosta; ei synnytä isän päästä kuin Pallas Athene eikä hanoista valu pimeää surua. On vain kirjailija psykiatrisessa sairaalassa, jossa hänen päänsä läpi johdetaan sähköä monta kertaa, mikä uhkaa kadottaa osan muistoista. Kerronnan aikamuodon vaihtelu luo mielikuvaa muistin katkeilusta ja palailusta. Minäkertoja suree erityisesti sitä, että on hoidossa ollessaan joutunut pois lastensa luota. Puolison kanssa on tullut ero, ja kertoja palaa menneisiin onnen hetkiin – lopulta hän tulee lopputulokseen, ettei rakkautta enää ole. Heidän on parempi erillään. Ja ainakin muistoja yhä on, sähkö ei vienyt niitä lopullisesti.
Vaikka Boström Knausgård kirjoittaa nyt elämästä suoraan vailla surrealistisimpia kuvia, kyllä hänen tyylinsä romaanista tunnistaa. En saa kiinni, mihin Lokakuun lapsessa on niin kovasti petytty. Joissain olo- ja mielentiloissa kirjan kuvausten raskaus on varmasti liikaa, sitä en ihmettele, minäkin luin tätä lyhyissä pätkissä. On myös kirjoitettu, että teos ei olisi edes romaani, sitä kyllä ihmettelen. Miksi olen näin puolustuskannalla? Tunnen sielunsisaruutta, ja nenälläni taitavat olla fanilasit. Nykyään fanitan aika vähän, siinä kun on vaaransa, mutta suon sen itselleni tämän kerran.
“Jotkut pistivät monta kertaa osumatta oikeaan, ja verisuonet väistivät aina. Merkillistä oli, että verisuonet väistivät aina samoja ihmisiä, ja jotkut pistivät varoittamatta etukäteen.” (s. 7)
“Hamlet vainosi minua ja oli nyt ilmentynyt hyppynarussa.” (s. 29)
“Minä sanoin että olen kirjailija ja tarvitsen muistojani.” (s. 37)
“Olen aina ihaillut niitä ystäviäni, jotka tietävät mitä he eri tilanteissa haluavat. Minä en ole koskaan oppinut sitä. Olen joka hetki kuin elämän vasta-alkaja.” (s. 142)
Vaikka Boström Knausgård kirjoittaa nyt elämästä suoraan vailla surrealistisimpia kuvia, kyllä hänen tyylinsä romaanista tunnistaa. En saa kiinni, mihin Lokakuun lapsessa on niin kovasti petytty. Joissain olo- ja mielentiloissa kirjan kuvausten raskaus on varmasti liikaa, sitä en ihmettele, minäkin luin tätä lyhyissä pätkissä. On myös kirjoitettu, että teos ei olisi edes romaani, sitä kyllä ihmettelen. Miksi olen näin puolustuskannalla? Tunnen sielunsisaruutta, ja nenälläni taitavat olla fanilasit. Nykyään fanitan aika vähän, siinä kun on vaaransa, mutta suon sen itselleni tämän kerran.
“Jotkut pistivät monta kertaa osumatta oikeaan, ja verisuonet väistivät aina. Merkillistä oli, että verisuonet väistivät aina samoja ihmisiä, ja jotkut pistivät varoittamatta etukäteen.” (s. 7)
“Hamlet vainosi minua ja oli nyt ilmentynyt hyppynarussa.” (s. 29)
“Minä sanoin että olen kirjailija ja tarvitsen muistojani.” (s. 37)
“Olen aina ihaillut niitä ystäviäni, jotka tietävät mitä he eri tilanteissa haluavat. Minä en ole koskaan oppinut sitä. Olen joka hetki kuin elämän vasta-alkaja.” (s. 142)
July 29, 2023
"Copil de octombrie" este o carte-confesiune, bazată pe experiența autoarei, care a fost internată într-o clinică de psihiatrie și supusă periodic terapiei cu electroșocuri între anii 2013-2017. Lupta pe care a dus-o a fost una dublă, pe de o parte cu boala mintală și, pe de altă parte, cu singurătatea și izolarea.
"Fabrica", așa este numită acea parte a clinicii unde pacienții erau duși pentru a li se aplica electroșocurile, și nici nu se putea găsi o asemănare mai bună, care să exprime cruzimea tratamentului și lipsa de umanitate a (majorității) personalului. Efectul terapiei cu electroșocuri este descris de cadrele medicale ca și o "resetare a unui calculator".
Pentru pacienți, însă, efectele erau colosale. Linda a observat că pe măsură ce tratamentul avansa, amintirile au început să i se suprapună, să i se estompeze sau chiar să-i dispară complet. Ca mamă a 4 copii, este extrem de dureros să nu îți amintești lucruri esențiale despre aceștia, să nu poți fi lângă ei, să nu le poți oferi ceea ce au nevoie... Ca om, este îngrozitor să îți dispară amintirile. Iar ca scriitoare, este crunt să nu îți poți folosi "materia brută" pentru a crea. Prin această carte, Linda face un efort uriaș de a își aminti trecutul și de a își recupera amintirile (copilăria/adolescența/relația cu părinții, căsnicia cu Karl Ove Knausgard, nașterea celor 4 copii, etc), de a își regăsi identitatea pierdută și de a ieși din izolare. Deschiderea și vulnerabilitate cu care sunt scrise aceste rânduri m-au făcut să percep cartea ca pe un jurnal intim, iar eu nu pot decât să-i mulțumesc Lindei pentru că mi-a permis să pătrund prin cele mai întunecate cotloane ale minții și sufletului ei. Scrisul ca și terapie chiar poate fi vindecător!
"Fabrica", așa este numită acea parte a clinicii unde pacienții erau duși pentru a li se aplica electroșocurile, și nici nu se putea găsi o asemănare mai bună, care să exprime cruzimea tratamentului și lipsa de umanitate a (majorității) personalului. Efectul terapiei cu electroșocuri este descris de cadrele medicale ca și o "resetare a unui calculator".
Pentru pacienți, însă, efectele erau colosale. Linda a observat că pe măsură ce tratamentul avansa, amintirile au început să i se suprapună, să i se estompeze sau chiar să-i dispară complet. Ca mamă a 4 copii, este extrem de dureros să nu îți amintești lucruri esențiale despre aceștia, să nu poți fi lângă ei, să nu le poți oferi ceea ce au nevoie... Ca om, este îngrozitor să îți dispară amintirile. Iar ca scriitoare, este crunt să nu îți poți folosi "materia brută" pentru a crea. Prin această carte, Linda face un efort uriaș de a își aminti trecutul și de a își recupera amintirile (copilăria/adolescența/relația cu părinții, căsnicia cu Karl Ove Knausgard, nașterea celor 4 copii, etc), de a își regăsi identitatea pierdută și de a ieși din izolare. Deschiderea și vulnerabilitate cu care sunt scrise aceste rânduri m-au făcut să percep cartea ca pe un jurnal intim, iar eu nu pot decât să-i mulțumesc Lindei pentru că mi-a permis să pătrund prin cele mai întunecate cotloane ale minții și sufletului ei. Scrisul ca și terapie chiar poate fi vindecător!
October 7, 2020
Helt otrolig. Skulle ha läst den i ett svep om jag inte behövt lämna lägenheten en stund. Så jag läste den i två istället. Fy så bra.
January 8, 2021
Det er en vilje og klarhet i denne boka, i Linda, som kolliderer med den virkeligheten jeg forestiller meg at utspiller seg på «fabrikken». Boström Knausgård maner frem en kafkaesk følelse av at hun er fanget et sted hun ikke burde være, at hun er offer for noe som er større og mektigere enn henne selv, et offer for en europeisk/nordisk overbevisning om å behandle psykisk syke med elektrosjokk – og at hun attpåtil er den ‘eneste’ klarsynte. Hun skriver at «noen tar livet mitt og forsvinner med det». Det er ikke sykdommen, ei heller hennes fortid som 'tar livet hennes og forsvinner med det', det er de utenfor henne selv – legene og psykiaterne, Zahid og Alexander, blant andre.
Oppgjøret med psykiatrien er knallhardt og godt gjort. Det er ikke vanskelig å si seg enig med at det virker umenneskelig og ubegripelig at et tilsynelatende fritt menneske skal gjennom en behandling som nærmest utsletter minnene dine og følelsen av selv. Likevel tenker jeg at oppfattelsen av et ‘tilsynelatende fritt menneske’ er et viktig tankekors. Der Linda virker mest ufri i boka er der hun selv blir med på behandlingene, kapitulerer, fordi det er umulig å stå opp mot denne nærmest kapitalistiske samlebånds-mentaliteten. Som leser blir det for enkelt, for lite komplekst, kanskje til og med løgnaktig. For hva med frihetsberøvelsen av å ikke bli frisk? Av å være innestengt i en kropp som kanskje vil men ikke kan? Eller som kanskje heller vil dø? Vinduene inn dit er ikke mange.
Det hun skriver om sinnsforvirrelsen gjør meg heller forvirret – hun virker da så frisk og reflektert? Boström Knausgård skriver som om tilværelsen på fabrikken står klart for henne, som hun var helt tilstede. Hun både kler og avkler seg offerrollen, hun insisterer på at det blir gjort et overtramp, samtidig demonstrerer hun en styrke i boka som taler offeret i mot – for hvis hun _aldri_ dro nytte av hjelpen hun fikk, slik hun påstår, må det være hennes egen fortjeneste at hun til slutt greide seg. På hvilken måte er hun syk og hvordan ble hun frisk? Det er et spørsmål som bare blir sterkere for meg jo lenger jeg kommer ut i boka.
Hun skriver seg ‘frisk’, som hun sier med andre ord. Men det finnes en svakhet i hennes bastanthet, hennes opprør og oppgjør; det sårbare vises frem så rakrygget at det blir vanskelig å forstå fullt ut. Hvis det ligger styrke i det å vise svakhet både gjør og gjør ikke Boström Knausgård dette. For det krever mot å vise frem denne siden av livet. Likevel savner jeg å kjenne på svakheten jeget skriver om i dette forsvarsskriftet. Det er langt enklere å seg for seg jenta som kjenner seg mektig på hesteryggen, enn hun som har falt av den. I ett øyeblikk skriver hun for eksempel om å ta overdose med en nesten fullvokst baby i magen, en rystende episode, men så parerer hun med at «hun visste at hun ikke ville ta livet av ungen». Hun kler av seg, for å så bykse etter klærne hun har kastet på bakken. Det er styrken på hesten, i skrivingen, i telefonen med faren, i møte med den nye tenåringssveisen og som «comeback kid» på skolebenken hun ønsker å vise seg tydeligst. De virkelige svakhetene, de som kanskje bare kan forstås at de uheldige innvidde, drukner i store ord: Depresjonen er mørk og altomfattende, men også ubegripelig, både for henne og leseren. Ensomheten derimot, det hjemløse, har hun et tydelig språk for. Men hva enn hun faktisk lider av, det forblir relativt ubeskrevet. Heller ikke kjærlighetsforholdet til Knausgård klarer hun at forblir sårbart. Hun er nødt til å skrive mot slutten av boka at hun er glad de ikke er sammen. For bokas skyld, helt uavhengig av Linda Boström Knausgård som en virkelig person, skulle jeg ønske hun turte å ikke skrive seg sterk her. Turte å skrive: 'Elsket jeg ham fortsatt? Ja, det gjorde jeg.'. Det ligger en sårhet i deres relasjon, som gjør boka sterk. At hun tør å blottstille seg som den tapende part, tenker jeg lenge er det mest givende, komplekse og gjenkjennelige i boka. Ønsket om å komme seirende ut av det, å si noe tappert oppleves som en forsvarsmekanisme vi som leser ikke trenger, den oppleves lukket og løgnaktig.
Mens jeg leser boka tenker naturligvis mye på Karl Ove Knausgård, og at jeg må lese «Om våren» øyeblikkelig etter «Oktoberbarn». Selv om det kanskje er delvis motivert av kikkingens sosialpornografiske behov, er det også fordi jeg føler det er en viktig del av konteksten. Veggen hun skriver mot er todelt: psykiatrien og eksmannen. Det er tydelig at denne boka aldri ville sett slik ut uten Knausgårds prosjekt. Det er forståelig, og gjør den ikke til noe mindre interessant eller god leseropplevelse av den grunn, men det fremstår som en viktig del av konteksten. Vi, og sikkert hun, visste det – til slutt måtte hun skrive sitt motsvar.
Jeg blir fullstendig sugd inn i denne boka, og jeg er faktisk godt over halvveis før tanken i det hele tatt slår meg at fortelleren naturligvis er upålitelig. I det sekundet endrer denne boka seg radikalt for meg. Hun skriver mistenksomt, som om hun alltid befant seg på utsiden: «Hvordan kunne det ha seg at jeg var der uke etter uke, uten at noe begynte og noe tok slutt? Hvem var det som bestemte over livet mitt? Hvorfor hadde jeg kapitulert, og hvem var det som holdt i trådene? Det fantes ingen svar. Ingen presise, egentlige svar, så jeg nøyer meg med restene fra de fetes bord. Jeg går med på, ja, alt de ber meg om, cirka tre hundre ganger fram og tilbake i korridoren. De mer spasere litt. De tilbyr denne korridoren, og jeg klager ikke», skriver hun. Maktesløsheten er enkel å forstå, men noen av disse spørsmålene er ufattelige for meg som leser. Vet hun virkelig fortsatt ikke hvorfor hun kapitulerte? Det er rystende. Noen sider senere skriver hun imidlertid: «Hvorfor lyver jeg?». Fordi løgnen (drømmen), og ikke livet, er den eneste måten.
Slutten av boka ender på drømmende vis, og dette er kanskje det mest vellykkede og troverdige fra fabrikktilværelsen. Her leker hun med limbo og døden, og hun fremstiller døden nesten som noe fristende. Denne unntakstilstanden, så på siden av det livet de utenfor institusjonen lever, viser seg godt her, og jeg savner mer av denne annerledesheten. Boka i sin helhet opplever jeg som fragmentarisk og ufullstendig, men likevel god, tidvis formidabel. Mest vellykket av alt er hvordan hun både indirekte og direkte viser frykten for at svakheten, hjemløsheten og sårbarheten vil gå henne til grunne.
Oppgjøret med psykiatrien er knallhardt og godt gjort. Det er ikke vanskelig å si seg enig med at det virker umenneskelig og ubegripelig at et tilsynelatende fritt menneske skal gjennom en behandling som nærmest utsletter minnene dine og følelsen av selv. Likevel tenker jeg at oppfattelsen av et ‘tilsynelatende fritt menneske’ er et viktig tankekors. Der Linda virker mest ufri i boka er der hun selv blir med på behandlingene, kapitulerer, fordi det er umulig å stå opp mot denne nærmest kapitalistiske samlebånds-mentaliteten. Som leser blir det for enkelt, for lite komplekst, kanskje til og med løgnaktig. For hva med frihetsberøvelsen av å ikke bli frisk? Av å være innestengt i en kropp som kanskje vil men ikke kan? Eller som kanskje heller vil dø? Vinduene inn dit er ikke mange.
Det hun skriver om sinnsforvirrelsen gjør meg heller forvirret – hun virker da så frisk og reflektert? Boström Knausgård skriver som om tilværelsen på fabrikken står klart for henne, som hun var helt tilstede. Hun både kler og avkler seg offerrollen, hun insisterer på at det blir gjort et overtramp, samtidig demonstrerer hun en styrke i boka som taler offeret i mot – for hvis hun _aldri_ dro nytte av hjelpen hun fikk, slik hun påstår, må det være hennes egen fortjeneste at hun til slutt greide seg. På hvilken måte er hun syk og hvordan ble hun frisk? Det er et spørsmål som bare blir sterkere for meg jo lenger jeg kommer ut i boka.
Hun skriver seg ‘frisk’, som hun sier med andre ord. Men det finnes en svakhet i hennes bastanthet, hennes opprør og oppgjør; det sårbare vises frem så rakrygget at det blir vanskelig å forstå fullt ut. Hvis det ligger styrke i det å vise svakhet både gjør og gjør ikke Boström Knausgård dette. For det krever mot å vise frem denne siden av livet. Likevel savner jeg å kjenne på svakheten jeget skriver om i dette forsvarsskriftet. Det er langt enklere å seg for seg jenta som kjenner seg mektig på hesteryggen, enn hun som har falt av den. I ett øyeblikk skriver hun for eksempel om å ta overdose med en nesten fullvokst baby i magen, en rystende episode, men så parerer hun med at «hun visste at hun ikke ville ta livet av ungen». Hun kler av seg, for å så bykse etter klærne hun har kastet på bakken. Det er styrken på hesten, i skrivingen, i telefonen med faren, i møte med den nye tenåringssveisen og som «comeback kid» på skolebenken hun ønsker å vise seg tydeligst. De virkelige svakhetene, de som kanskje bare kan forstås at de uheldige innvidde, drukner i store ord: Depresjonen er mørk og altomfattende, men også ubegripelig, både for henne og leseren. Ensomheten derimot, det hjemløse, har hun et tydelig språk for. Men hva enn hun faktisk lider av, det forblir relativt ubeskrevet. Heller ikke kjærlighetsforholdet til Knausgård klarer hun at forblir sårbart. Hun er nødt til å skrive mot slutten av boka at hun er glad de ikke er sammen. For bokas skyld, helt uavhengig av Linda Boström Knausgård som en virkelig person, skulle jeg ønske hun turte å ikke skrive seg sterk her. Turte å skrive: 'Elsket jeg ham fortsatt? Ja, det gjorde jeg.'. Det ligger en sårhet i deres relasjon, som gjør boka sterk. At hun tør å blottstille seg som den tapende part, tenker jeg lenge er det mest givende, komplekse og gjenkjennelige i boka. Ønsket om å komme seirende ut av det, å si noe tappert oppleves som en forsvarsmekanisme vi som leser ikke trenger, den oppleves lukket og løgnaktig.
Mens jeg leser boka tenker naturligvis mye på Karl Ove Knausgård, og at jeg må lese «Om våren» øyeblikkelig etter «Oktoberbarn». Selv om det kanskje er delvis motivert av kikkingens sosialpornografiske behov, er det også fordi jeg føler det er en viktig del av konteksten. Veggen hun skriver mot er todelt: psykiatrien og eksmannen. Det er tydelig at denne boka aldri ville sett slik ut uten Knausgårds prosjekt. Det er forståelig, og gjør den ikke til noe mindre interessant eller god leseropplevelse av den grunn, men det fremstår som en viktig del av konteksten. Vi, og sikkert hun, visste det – til slutt måtte hun skrive sitt motsvar.
Jeg blir fullstendig sugd inn i denne boka, og jeg er faktisk godt over halvveis før tanken i det hele tatt slår meg at fortelleren naturligvis er upålitelig. I det sekundet endrer denne boka seg radikalt for meg. Hun skriver mistenksomt, som om hun alltid befant seg på utsiden: «Hvordan kunne det ha seg at jeg var der uke etter uke, uten at noe begynte og noe tok slutt? Hvem var det som bestemte over livet mitt? Hvorfor hadde jeg kapitulert, og hvem var det som holdt i trådene? Det fantes ingen svar. Ingen presise, egentlige svar, så jeg nøyer meg med restene fra de fetes bord. Jeg går med på, ja, alt de ber meg om, cirka tre hundre ganger fram og tilbake i korridoren. De mer spasere litt. De tilbyr denne korridoren, og jeg klager ikke», skriver hun. Maktesløsheten er enkel å forstå, men noen av disse spørsmålene er ufattelige for meg som leser. Vet hun virkelig fortsatt ikke hvorfor hun kapitulerte? Det er rystende. Noen sider senere skriver hun imidlertid: «Hvorfor lyver jeg?». Fordi løgnen (drømmen), og ikke livet, er den eneste måten.
Slutten av boka ender på drømmende vis, og dette er kanskje det mest vellykkede og troverdige fra fabrikktilværelsen. Her leker hun med limbo og døden, og hun fremstiller døden nesten som noe fristende. Denne unntakstilstanden, så på siden av det livet de utenfor institusjonen lever, viser seg godt her, og jeg savner mer av denne annerledesheten. Boka i sin helhet opplever jeg som fragmentarisk og ufullstendig, men likevel god, tidvis formidabel. Mest vellykket av alt er hvordan hun både indirekte og direkte viser frykten for at svakheten, hjemløsheten og sårbarheten vil gå henne til grunne.
May 10, 2023
Linda Knausgård'ın dilimizde yayımlanan tüm eserlerini okumuş oldum bu romanla birlikte. Aslında bu esere romandan ziyade oto-kurmaca demeliyiz sanırım. Linda'nın hastalık ve hastane süreçlerini onun ağzından dinliyoruz. Helios Felaketi ve Amerika'ya Hoş Geldiniz'den aşina olduğumuz depresif atmosfer elbette bu eserde de var.
Linda'nın çocukluğundan beri mücadele ettiği hassas ruh hali, sorunlu ebeveynleriyle büyüme sancıları, ünlü bir yazar olan Karl Ove Knausgard ile olan evliliği bu eserde çok şeffaf, çok samimi bir şekilde aktarılıyor. Kavgam Serisi'nin son romanı hariç tüm kitaplarını okumuş bir okur olarak ikilinin evliliğine Linda'nın gözünden bakmak benim kalbimi kırdı açıkçası. Çaresizlik hissini çok yoğun bir şekilde hissediyorsunuz. Fakat Linda bunu hiçbir şekilde ajitasyona düşmeden aktarıyor.
Çok cesur, etkileyici ve üzücü bir eser bu. Duygusal olarak karanlık bir dönemde olduğunuzu hissediyorsanız belki okumak için doğru zaman olmayabilir.
Linda'nın çocukluğundan beri mücadele ettiği hassas ruh hali, sorunlu ebeveynleriyle büyüme sancıları, ünlü bir yazar olan Karl Ove Knausgard ile olan evliliği bu eserde çok şeffaf, çok samimi bir şekilde aktarılıyor. Kavgam Serisi'nin son romanı hariç tüm kitaplarını okumuş bir okur olarak ikilinin evliliğine Linda'nın gözünden bakmak benim kalbimi kırdı açıkçası. Çaresizlik hissini çok yoğun bir şekilde hissediyorsunuz. Fakat Linda bunu hiçbir şekilde ajitasyona düşmeden aktarıyor.
Çok cesur, etkileyici ve üzücü bir eser bu. Duygusal olarak karanlık bir dönemde olduğunuzu hissediyorsanız belki okumak için doğru zaman olmayabilir.
December 6, 2025
Daca vezi asta, Elena, îți mulțumesc foarte mult pentru carte! A fost superbă si am citit o fix la momentul potrivit <3 Multumesc!
September 1, 2020
Gillade jättemycket! Litterär men lätt- och snabbläst. Fick mig att vilja läsa mer av henne.
Displaying 1 - 30 of 301 reviews