Kan man fortelle et lands historie gjennom et knippe individer? Hvem skal da få sine historier fortalt?
I «Landet mot nord» gir Mona Ringvej både kjente og mer ukjente karakterer en plass. De som lager landet ved lov, som Magnus Lagabøte, men også de som lager det gjennom fortellinger, som Snorre og Camilla Collett. De som bare overlever i sagnene, som Jostedalsrypa, og de som glemmes. De som kom. De som dro. Og de som kom tilbake. Sammen danner de en vev av fortellinger om folket som har bosatt og beveget den nordlige kyststripen som ble et kongerike og en stat. Veien mot nord.
Boken består av 22 minibiografier som elegant sys sammen til én fortelling – historien om Norge.
En original innfallsvinkel til 1000 års norsk historie har blitt nydelig lesestoff. Gjennom 22 mini-biografier blir vi kjent med den norske samfunnsutviklingen fra slaget ved Svolder i år 1000 der Einar Tambarskjelve kanskje var til stede. Eller kanskje ikke. Heldigvis er vår samtids historikere flinke til å betvile det historiske presisjonsnivået hos Snorre Sturlason. De 22 menneskene vi møter er delvis velkjente i Norgeshistorien, som nevnte Tambarskjelve, Camilla Collett og Alf Prøysen. Like spennende er det å lese om personligheter jeg aldri tidligere har hørt om. En sann helt som Mandrup Pederssønn Schønnebøl, som sto opp mot det juridisk og menneskelig absurde i hekseprosessene på 1600-tallet. En av kvalitetene i boka er at mye plass blir viet menneskene på utsiden av det etablerte samfunnet. De utstøtte. Som skogfinner, samer og jøder. Forholdet mellom adelen og allmuen blir veldig godt skildret. Likeså kvinners rettigheter. Forfatteren skriver godt og engasjerende og formidler fakta og hendelser på en måte som treffer meg i hjertet. Forlaget kunne hatt noe strammere korrektur og rettet opp trykkfeil, men disse er for få til å forringe leseopplevelsen. Og hvor Svolder faktisk lå, er et spørsmål som fortsatt må stå ubesvart.
Veldig gøy konsept! Det å fortelle historia til Norge gjennom 22 personar (og kanskje ikkje dei du i utgangspunktet tenkte skulle bli valgt). Likevel veldig spennande og takknemlig for at boka har gitt meg større innsikt i det som på mange måtar også er mi historie, sjølv om det til tider ikkje er så veldig hyggelig lesing. Eg må også vere ærlig å sei at eg nok ikkje hadde lese boka ferdig så kjapt hadde det ikkje vore for at eg måtte levere ho inn igjen på biblioteket i dag - var (u)heldigvis ikkje mulig å forlenge lånefristen. Kanskje like greit! Litt tung i starten då fokuset låg veldig på kongane våre, men det kom etter kvart inn ganske spennande karakterar som Jostedalsrypa, Camilla Collett, Moritz Rabinowitz og Alf Prøysen. Anbefalast viss du vil lese historie på ein litt ny måte og du, som meg, kanskje egentlig ikkje er sånn superinteressert i historie.
69 i 2022: Tar for seg 1000 års norsk historie fortalt gjennom 22 kjente og ukjente personer. De mest spennende synes jeg var de mer ukjente personene, og delen om hekseforfølgelsen i middelalderen. Delene om de første kongene og vikingtiden var litt seig... Det tok litt tid å komme gjennom disse 500 sidene, for selv om det er godt skrevet og ikke fagtungt, så er det likevel ikke direkte lettlest 🙂 Men imponert over forfatteren, refereransene og kildehenvisningene går over 37 sider... (!)
Boken gir en god oversikt over Norges historie de siste 1000 årene (selvsagt foruten vår samtid), og jeg liker særlig det tydelige fokuset på jus og litteratur. Jeg tenker imidlertid at man kunne endret fortellerstilen noe etter hvilken periode boken beveger seg inn i, den kan til tider bli litt monoton.
Utrolig bra! Her er det mykje som ellers får mindre merksemd i historia, som eg sjølv ikkje visste mykje om. Til dømes får ein innblikk i dansketida, som eg personleg føler vert gøymd litt bort i norsk historie. I tillegg får minoritetsgrupper ein del merksemd. Her er det mykje stoff og varierte historiar som gjer at ein aldri kjeder seg!