Elsker denne boka, som mye annet av Tiller. Bipersonar er følsom, trist og innsiktsfullt skrevet. Tiller er en mester på å skildre irrasjonelle, skamfulle indre tilstander, ambivalens og persondynamikk. Vi kommer tett på mange utvidede øyeblikk, f.eks. kan det å åpne en dør eller sløye en fisk ta to-tre sider, noe som nettopp får fram karakterenes indre liv. Stilen minner om Jon Fosse sin stream of consciousness, men mer rått og med mer faenskap.
Person- og familiedynamikken er dårlig og destruktiv, som ellers hos Tiller, men det er kanskje en ingrediens i historier som er interessante å fortelle. Komposisjonen består av kapitler med ulike jeg-personer. Alle karakterer er nettopp bipersoner i de andres liv. Dette gir et godt spenningsdriv. Karakterene og grunnfortellingen om et familieliv avsløres gradvis.
Det tar litt tid å bli kjent med hver enkelt karakter fordi kapitlene begynner med subjektive tankestrømmer og lite ytre handling - men det gjør også persongalleriet mer ekte og troverdig, synes jeg. Du kommer tett på, sakte.