Er Norge et bedre samfunn i dag enn på 1950-tallet? Inge Eidsvåg mener ja, men med forbehold. Klimakrisen henger som et Damokles-sverd over oss alle.
Spennvidden i denne boka er stor. Fra fiskersmåbruket på Hitra til rektorstilling ved Nansenskolen; fra lekens betydning til dannelsens muligheter; fra Alf Prøysens pedagogikk til Greta Thunbergs klimakamp. Og gjennom det hele strømmer en livslang kjærlighet til lærergjerningen.
Her er det bare å gi seg over til en eneste stor festtale over...livet, læreren, dikteren, oss alle. En slags selvhjelpsbok og begeistringsbok, en oppsummering av et langt liv som lærer, som leser, som menneske blant mennesker. Du skal ikke lese mange setninger før det kommer et sitat fra et dikt eller en roman. Eidsvåg har lest mye, og deler ivrig og entusiastisk av dette på hver side i boken. En livets pensumbok for oss alle, vil jeg si! #ilivetsskole #ingeeidsvåg #tilossalle #livetspensum
Jeg var litt usikker på om dette var en bok for meg, men gjennom første kapittel ble jeg sikker på at jeg ønsket å lese den. Gjennom boken har jeg lært mye om hvordan ting var, spesielt i Norge, før i tiden, og mye om forskjellige kriger, for eksempel andre verdenskrig. Eidsvåg har også mange gode poenger om skole, skolesystemet, og ideer til hvordan han tenker at det burde være. Jeg er enig i en god del av det han sier, men vi lærere kan ikke gjøre store endringer i skolen alene, der trenger vi politikernes hjelp. Jeg tenker at dette er en bok også alle politikere burde lese.
Boken har noen punkter her og der som er morsomme, og jeg må le litt. Jeg trekker også ofte på smilebåndet, og det er flere ganger jeg får aha-øyeblikk. Samtidig, for min del, ble en god del av boken litt for kjedelig for meg, og til tider ble det tiltak å skulle fortsette å lese boken. Noen deler føltes mer som en "Norges historie"-bok enn en bok om skolen og lærergjerningen.
"Når et gammelt menneske dør, brenner et bibliotek"