Jeg synes at mange bøker av denne typen, som prøver å ta et oppgjør med sykdomsstigmaet, egentlig bare kaster stigmaet over på andre grupper. Det er mange som føler et veldig behov for å skrive en hel bok bare for å si "Jeg er ikke som andre syke." Det pleier å ligge en underforstått melding om at forfatteren er enig i at andre syke er det noe galt med, bare akkurat ikke dem.
Ragnhild Holmås har klart å skrive en bok helt uten den typen fordommer, hun klarer å motsi stereotypen om at ME syke er psykisk syke, uten å kaste de psykisk syke under bussen. Hun klarer å skrive om sin egen helt legitime bruk av NAV, uten å kaste andre NAV brukere under bussen. Det er forfriskende å lese en bok som faktisk forsøker å ta et oppgjør med hele stigmaet, heller enn å bare diskutere hvilke grupper som burde slippe unna.
Jeg lærte masse av denne boken. Selv om jeg har levd med en annen kronisk sykdom hele livet var det mange aha-opplevelser og mange ganger jeg møtte meg selv i døra og innså at jeg har vel også gjort meg tanker om hvem som er syke nok til å sitte på bussen etc.. Og jeg har definitivt kommet med velmenende råd når jeg bare skulle lyttet.
Samtidig syntes jeg kanskje det var litt mye snakking på vegne av andre pasientgrupper. Jeg er ikke enig i påstanden om at det er ignorant å si at personen er syk. Forfatteren mener visst at man skal si at det er kroppen som er syk, mens personen inni er like frisk, uavhengig av hvilken tilstand det gjelder. Andre grupper, spesielt de som er født sånn heller enn blitt sånn, tenker annerledes. Det er absurd å si at en kropp er døv men personen inni er hørende. Det er upassende å si at en kropp har dissosiativ lidelse men personen inni er like hel. Det finnes ikke en ikke-autistisk versjon av autister helt innerst inne. Andre ganger virker det som om hun tror at andre sykdommer som blir sett på som mer legitime av samfunnet ikke opplever stigma. Ofte var det brukt eksempler som "Tenk om man hadde bedt folk med MS om å tenke seg friske! Tenk om man hadde sagt at krohns var mest psykisk! Tenk så absurd!" Men det er jo helt vanlig at folk med både MS, krohns og til og med paralyserte bein får de samme kommentarene.
Også synes jeg det hadde vært fint om forfatteren hadde vært litt tydeligere i kapittelet om NAV. Hun bruker ordet ufør, og den ulærte leser kan nok fort annta at hun mener hun er uføretrygdet, men det hun skriver passer ikke med at hun har uføretrygd. (I hvert fall ikke i skrivende stund!) Boken er skrevet fra et AAP perspektiv men presenterer det som den generelle NAV opplevelsen. Det er mange forskjellige NAV løp med forskjellige forventninger til brukerne. Jeg er helt enig i at det hun skriver om AAP er problematisk, men det er ikke sånn at alle kronisk syke sender meldekort hele livet, konstant lever med trussel om å miste inntekt, eller blir arrestert om man trykker feil på et skjema.
Det er selvsagt lettere å skrive langt om de få tingene jeg ikke var enig i, enn å liste alt som var bra. Men boken var i all hovedsak veldig god!