Vi skal stå på egne bein, uten å være avhengige av andre. Vi skal mestre livet alene, og realisere oss selv. I vår tid dyrkes idealet om det sterke, uavhengige og selvtilstrekkelige mennesket.
Den moderne velferdsstaten spiller på lag med vår tids individualisme og selvrealiseringsidealer. Velferdsordningene skreddersys for å gjøre oss mer uavhengige av hverandre, og løse oss fra forpliktelser overfor menneskene rundt oss. Og mens staten har påtatt seg et stadig større ansvar for å løsrive oss fra de nære fellesskapene, står vi i et stadig sterkere avhengighetsforhold til staten.
I Sammen er vi mer alene diskuterer Erik Lunde det paradoksale i at velferdsstaten er et fellesskapsprosjekt som også overlater folk mer til seg selv.
«Mennesket står ikke sterkest alene. Mennesker trenger mennesker. Vi er sårbare og gjensidig avhengige av hverandre. Vi kan ikke leve gode og frie liv uten støtte fra sosiale nettverk.»
God og viktig bok. Lunde er ingen motstander av norske velferdsordninger, men problematiserer på en veldig god måte hvordan dagens system har endt opp slik, hva velferdsstaten vi har faktisk bygger opp om, og om det bare er bra eller om dagens system har noen uheldige sider ved seg som kanskje ikke er like sunne. I en nasjon der statens sterke samfunnsrolle både er akseptert og feiret trenger vi folk som er villig til å se på de negative sidene av det. Lunde avslutter boken også med noen forslag til hvordan "Den Norske modellen 3.0" kan se ut, men jeg sliter kanskje med å se hvordan enkelte av disse i praksis er gjennomførbare. Uansett vel verdt lesningen, om ikke minst bare for å kunne ha en så bra boktittel, som "Sammen er vi mer alene" er, på bokhylla.