Lajla und Sara sind ein eingespieltes Team, ein Bollwerk der Freundschaft. Doch plötzlich ist alles anders. Lajla merkt es sofort: Sara ist wie ausgewechselt, ihr Blick leer, ihre Schlagfertigkeit verschwunden, sie hat Angst – Angst vor ihrem eigenen Schatten. Und selbst wenn Lajla verspricht, nicht nachzubohren – sie muss den Mistkerl finden, der Sara vergewaltigt hat. Er darf nicht damit durchkommen!
Kathrine Nedrejord (f. 1987) bor og studerer i Paris. Hun debuterte i 2010 med romanen Transitt, som fikk strålende kritikker. Trengsel er hennes andre roman.
En lettlest bok om et tungt tema; voldtekt. Det kommer frem ganske tidlig i historien at noe har skjedd med Sara. Hvordan er det å være venninne med Sara? Hvem gjorde det? Hva skal man si når noe sånt skjer?
Forfatteren har en særegen skrivemåte som gir boka en litt annen feeling over seg enn om den hadde vært på kav bokmål.
Jeg tror at flere enn vi ønsker å tro blir utsatt for negative seksuelle opplevelser (overgrep, voldtekt, antasting, blotting osv) i ungdomstiden. Den eneste kuren mot er å snakke om det. Bryte ned tabuer. Anmelde til politiet. Håpe på at flere klarer å gå igjennom den tunge prosessen.
Jeg håper ungdom kan lese den og kjenne seg igjen, forstå mer og få mot til å dele. Dette er et tema som ikke kan ties ihjel, det må opp og frem i lyset.
En sår og sterk ungdomsroman. Hovedpersonens bestevenninne har blitt voldtatt, og veien til å finne ut hvem som gjorde det og hva som skjedde er lang og sår. Jeg liker at boken er skrevet fra et annet perspektiv enn offerets; hjelpeløsheten og avmakten hovedpersonen kjenner på er formidlet på strålende vis.
Den var ikke helt skrald - den kunne sige noget vigtigt og meningsfuldt om voldtægt og havde indfødte folk i hovedrollerne. Meeeen... jeg synes den lidt lavede en "her er et perfekt voldtægtsoffer, derfor er det ekstra forkert" + så kunne jeg ikke helt se hvad slut-shaming skulle i en bog om ja... voldtægt. I hvert fald ikke på den måde det blev gjort på.
vanskelig å skrive norsk bok når eg aldri leser norske bøker såå eg randomly plukket opp denne. anyways alle trenger en venn som lajla, shes a good one
En ungdomsbok om det å ha en hemmelighet som man egentlig burde fortelle. Sara forandrer seg plutselig etter en fest. Jeg-personen, venninna Lajla, begynner starter en prosess med å finne ut hva som har skjedd. De er 16 år gamle og har livet foran seg, men Sara mister seg sjøl.
Lajla er modig, tøff og god i fotball. Hun har temperament, men trekker ikke alltid de riktige slutningene. Men hun har en stødig familie og har det bra. Sara, derimot, har en annen bakgrunn og er nok mer usikker.
I løpet av boka får vi se at mye ikke alltid er slik man trur det er. Boka har et alvorlig tema, men er skrevet i et språk som flyter godt og gjør at lesinga går lett. Det er et godt driv. Man vil jo vite hva som skjedde på den festen.
Der korrekte Titel des Buches lautet: Was Sara verbirgt
Ein so wichtiges Thema, das gerade schon bei jungen Menschen aufgegriffen werden sollte! Kathrine Nedrejord greift in dieser Geschichte über Sara und Lajla viele wichtige Aspekte auf, die eine Vergewaltigung mit sich bringt: natürlich zuallererst, was mit der überlebenden Person anschließend passiert, was in ihr vorgeht, aber auch, was es mit dem Umfeld, hier der besten Freundin, macht; Wut, Trauer, Verzweiflung, Angst, Überforderung, Hilflosigkeit ... Einige Aspekte zähle ich hier nicht auf, da sie zu viel verraten würden - nur so viel: Die Autorin beschreibt die Komplexität eines solchen Ereignisses und seiner Konsequenzen. Wie schwer es hier ist, ein Richtig und ein Falsch zu benennen. Klug gemacht ist auch der Effekt, dass für uns Lesenden so wie für Lajla auf einmal fast jeder als Täter infrage kommen könnte - selbst wenn sie der Person nahe steht, wie ihrem Fußballtrainer. Klug und wichtig gemacht, da dies unsere Realität widerspiegelt: Zum einen sind Täter*innen mehrheitlich bekannte Personen und keine unbekannten Fremden, zum anderen entsteht beim Lesen ein wichtiges Gefühl, dass in der Realität m. E. kaum stattfindet: Die Täter*innen sind genau die Menschen, die uns tagtäglich begegnen, wie wenig wir es ihnen vielleicht zutrauen mögen, es sind keine niemals sichtbaren Menschen, sondern Menschen mitten unter uns, vielleicht jemand, der in der U-Bahn neben uns sitzt, Nachbar*innen, Kolleg*innen, Trainer*innen oder auch Freund*innen ... Sara und Lajla erfahren diese Ungewissheit, dass es Menschen in unserem Alltag sind, dass man es ihnen nicht anmerkt.
I Det Sara skjuler følger Lajla, bestevennina til Sara. De to jentene lever et normalt liv, med skole, venner, gutter, festing og mer til. Men etter en fest blir alt anderledes. Sara blir unnvikende og tom i blikket. Lajla får vite bruddstykker av hva som hendte den kvelden, og skjønner den ekle sammenhengen. Sara har blitt voldtatt, men ønsker å holde det skjult. Lajla vil finne hvem som gjorde det, og få vedkommende til å angre.
Det Nedrejord gjør som er så bra er at hun skriver om små samfunn nord i Norge, og med samisk ungdom i hovedrollene. Det står sterkt også i denne romanen. Små ting som at navnene deres er litt forskjellig fra samisk til norsk gir en fin ramme rundt historien, og en åpning til det samiske miljøet for oss søringer. Jeg synes hovedtemaet i denne fortellingen ble tatt opp på en meget god måte. Følelsene som Sara har kommer godt frem gjennom Lajla sin synsvinkel, men går samtidig ikke altfor tett innpå de vondeste tankene. Det eneste jeg vil dra frem som litt problematisk er at "spenningen" om hvem voldtektsmannen er overskygger den såre historien. Mysteriet, kampen og trangen til å vite hvem føltes for stort. Når det er sagt så likte jeg boken veldig godt.
Die Geschichte ist kurz aber intensiv. Es wird aus der Sicht von Lajla erzählt, sie ist taff, Fussballerin, grossgewachsen und voller Energie. Aber ihre schönste Eigenschaft ist die Loyalität und starke Freundschaft zu Sara. Sie will wissen wer das Sara angetan hat und stellt dabei ihre eigenen Interessen in den Hintergrund. Es ist eine spannende Kurzgeschichte, auf den Punkt gebracht, ohne viel schischi. Die Autorin behandelt ein wirklich tiefgründiges Thema: nein heisst nein. Und dennoch werden so viele Frauen Opfer von Vergewaltigung. Wir lesen im Buch nicht den Tatablauf und dafür bin ich sehr dankbar, es geht eher darum, wie Lajla Sarah erlebt nach der Tat, was es mit ihr angerichtet hat und was es mit der Freundschaft angerichtet hat. Ein sehr schönes, intensives Buch. Ich fand die Geschichte so toll, ich hätte mir mehr davon gewünscht, ohne zu spoilern, für mich hört es da auf, wo ich finde, es hätte gerne weitergehen können und einen 400Seiten Roman entstehen. Vielleicht revidiert die Autorin das dann mal in Zukunft, das wäre schön.
Seint på natta banker en svært opprørt Sara på vinduet til bestevenninna Lajla. Sara har blitt voldtatt, men vil ikke si av hvem, og en rasende Lajla starter sin egen etterforskning i lokalsamfunnet i Karasjok, hvor de fleste kjenner hverandre. Dette er en viktig historie, ikke minst fordi den belyser hvor lett det er å la seg manipulere til å tro at det som skjedde er greit fordi overgriperen later som det ikke har skjedd noe galt. Min innvending går på at Lajla graver i noe venninnen ikke vil hun skal grave i, det blir Lajlas sak, snarer enn offeret Saras, og det er problematisk, mener jeg. Vi kan mene åpenhet er det beste, men om offeret ikke vil fortelle, må det respekteres, hvor galt man enn måtte mene det er.
Nei uff nå har jeg vondt i både mage og bryst etter å ha fullført denne boken. Veldig sterk og viktig, men lurer stadig på hvorfor slike norske bøker alltid ser ting fra venninnens perspektiv?