Leslie Kaplans første diktsamling, Overskuddet - fabrikken fra 1982, var et resultat av to års selvpålagt fabrikkarbeid i kjølvannet av 1968-opprøret. Språkets forhold til fabrikken, det fabrikkerte og det brutale, står sentralt også i samlingen «Himlenes bok» fra 1983. Kaplan iscenesetter et univers som utgjøres av byer, landsbyer, fabrikker, kafeer og ulike bygninger, hvor bruddene og forskyvningene mellom de forskjellige stedene og personene åpner for at språket kan overskrides og noe nytt kan utsies.
Himlenes bog er for Overskridelsen-Fabrikken, hvad Selvmord er for Selvportræt hos Edouard Levé, men nok mere som hvad Idag er det Daisy er for Love From Trieste hos Kirsten Thorup: Et univers der bygges op i det ene værk og udbygges endvidere i det næste, men simultant brydes ned i samme (dobbelte) gestus. To værker der taler ind i hinanden, men hvor værk to ikke ville kunne være uden værk ets oprindelige litterære fordring. Dette er en bog skrevet i den klareste prosa, dog så klar at det forekommer ganske uklart, som glas, en transparens som et spøgelse. Mystisk og vitalt samtidig. Det hårde og det forgængelige. Også et smukt eksempel på Blanchots eller Becketts ontologiske bævren, de to sidste ord; “ .... tydelige, utydelige.”