Rå spenningsroman fra tidligere vinner av Tarjei Vesaas' debutantpris. En ung, kvinnelig blogger forsvinner. Kun politispaner Johnny Abrahamsen tar den bekymrede moren alvorlig. Mens Norge feirer den første nasjonaldagen etter pandemien, befinner han seg i et kappløp med en skrudd gjerningsmann på jakt etter flere kvinner. Gjennom fem dager i mai som ingen nordmenn vil glemme, erfarer Abrahamsen at all ekstremisme forenes i kvinnehat, og at han er sin egen verste fiende. Fem dager i mai er første roman i en serie med Johnny Abrahamsen i hovedrollen.
Ole Asbjørn Ness (f. 1974) vokste opp på Romsås i Oslo og Oppegård i Follo. Nå bosatt i Asker. I 2018 ble hans roman «Aftenlandet» hyllet som «vakker, velskrevet, viktig». I 2004 vant han Tarjei Vesaas’ debutantpris for romanen «Det er natt». I 2011 ble hørespillet «FlavaLaden» nominert til Ibsen-prisen. Ness har arbeidet som journalist, råvaremegler, stuer, kommunikasjonsrådgiver og gründer. Han er utdannet siviløkonom, og har også studert filosofi.
Om du først har bestemt deg for å skrive en spenningsroman, hvorfor ikke gjøre det fullt og helt, the full monty, med hele sjela blottet, med hud og hår? Hvorfor ikke gjøre det akkurat så skamløst virkningsfullt som det Ole Asbjørn Ness gjør i sin krimdebut «Fem dager i mai»?Ikke en kjeft skal fortelle meg at ikke Ness har tilegnet seg absolutt alle triksene i thriller-håndboka. Han bruker hvert eneste ett av dem uten blygsel, og det er bevisst krimhåndverk fra første til siste bokstav. Vi snakker tross alt om en seriøs forfatter som har Tarjei Vesaas debutantpris hengende i beltet. Denne karen vet nøyaktig hva han gjør. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Og det funker som faen.
Så kan en gjerne gjøre seg selv til en surmaga kritiker i VG, og mene at alt dette er overfladisk, spekulativt, fullt av krimklisjeer, og en utnyttelse av billige horrortriks. Gjerne det, om en ønsker å briske seg med elitistiske preferanser. Personlig kunne jeg ikke gitt mer balla i en kritikers røst enn jeg gjør her. Ness ville skrive en drivende god spenningsroman. Han har brukt alle verktøyene i verktøykassa for å få det til, og har lykkes langt bedre enn de fleste av oss andre som driver med dette. «Fem dager i mai» er råspennende, velskrevet, og en adrenalin-thriller som holdt meg våken til langt på natt. Da har forfatteren lykkes. Ferdig snakka!
Om du helst ikke vil lese en thriller som mikser grov utnyttelse av unge, vakre kvinner, ispedd en god dose ytterliggående islam og høyreekstremisme, og med en sex-avhengig rebell av en politimann på vei nedover i karriereløpet. Vel, da kan du la være å lese denne. For så skrinn er ramma faktisk, men herrejemini så spennende boka er. For meg er det mer enn nok!
Dessverre brukte jeg mye av lesingen til å irritere meg over Johnny Abrahamsen som til tider er vemmelig i klasse med forbryteren. Det blir for mye selvmedlidenhet, utroskap, regelbryting, vold mot mennesker og dyr, manglende respekt for kvinnelig leder og en indre monolog som hele tiden rakker ned på andre. (Forbryteren - som han heller ikke klarer å avsløre, men tar feil av identiteten til, sier det til han, og det var jammen på sin plass!)
Så boka er både velkomponert og spennende. Temaet er sentralt og viktig, men den er så gjennomsyret av dårlig holdninger at jeg ikke helt klarte å bli venner med den, dessverre.
Dyster, mørk og intens thriller der en desillusjonert politimann med dårlig kontroll på egen kjønnsdrift spiller hovedrollen. Johnny Abrahamsen har Harry Holes grinebiterske humør, stahet og manglende respekt for udugelige sjefer. En knakende god anti-helt som jeg gleder meg til å følge videre!
Historien lefler med både høyreekstremisme og radikal islamisme, uten at forfatterens egne politiske meninger skinner åpenbart gjennom. Den som er redd for alt-right-misjonering trenger ikke å engste seg, dette er 100% reinspikka, hardbarka, politisk uproblematisk politikrim.
Språket er godt, uvanlig engasjerende og intenst, historien piskes hele tida framover og det er få hvileskjær. Selve historien er original (så original som en helt vanlig nordic noir-krim kan bli), og .
Det er forfatteren selv som leser, og det gjør han til tider veldig bra. Han har en vidunderlig stemme, og leser med flott innlevelse og dynamikk. Dessverre gjør han ingen forsøk på selv subtile endringer i stemmebruken når det er to eller flere karakterer som snakker sammen. Det gjør at det som regel er umulig å vite hvem av karakterene som snakker, eller om det er fortellerstemmen. Det er litt merkelig at Ness velger å lese på denne måten, i og med at han viser i én scene at han absolutt behersker kunsten å gi en karakter selvstendig liv: hundeeieren William Berg, da han blei avhørt av Abrahamsen. Heldigvis befinner vi oss mest inne i jeg-personen Johnnys hode, så de likelydende karakterstemmende er ikke et veldig stort problem, selv om det trekker opplevelsen litt ned.