Astrid, Cecilie og Bjørn bur i same bygard i Oslo. Dei glir inn og ut av einannans liv og lagar seg førestillingar om kven dei andre er, samtidig slit dei med å sjå seg sjølve.
Cecilie får stadig viktigare oppgåver i partiet ho jobbar i, men har ikkje trua på at ho er god nok. Ho er redd ho heller ikkje duger som mor, når eksen ønsker å ta over omsorga for sonen. Astrid slit med panikkangst og eit anstrengt forhold til eigen kropp, og ho synest det er lettare å halde folk på avstand og ta sorgene på forskot. Bjørn blei offer for ei alvorleg skulding for mange år sidan. Når sonen til Cecilie oppsøker han, aner han ein ny start. Eller skal det nok ein gong gå gale?
Kven er vi for dei andre, kven er vi for oss sjølve, kven er dei andre for oss?
Min eneste innvending mot denne lille, nydelige romanen? Den er ALTFOR KORT. Sitter igjen med et intenst ønske om å få vite mer etter en litt brå, likevel fin og litt overraskende slutt. Liker veldig godt skiftet mellom nynorsk og bokmål alt ettersom hvem det dreier seg om. Dog er det kun en av karakterene som omtales i jeg-form, også et litt tankevekkende grep, all den tid denne personen er dypt plaget av angst. Det er mye uro i livene til de andre, kanskje er den ene er en slags personifisering av denne livsangsten/uroen hos alle som helhet.
Denne romanen minner meg om min favorittserie, danske Borgen. Jeg ble oppslukt av romanpersonene, og noen ganger ble jeg irritert på dem. Flettverket av historier fungerer bra. Romanen handler om tre personer som bor i samme bygård.
"For kven er vi til sjuande og sist, i eige og andres blikk?" Det er noko av det Skinliv av Oda Malmin sirklar seg inn på. Me får innblikk i liva til fire personar i ein bygård i Oslo. Det er i det indre psykologiske dramaet spenninga ligg. Korleis personane ser seg sjølve står i sterk kontrast til korleis naboene oppfattar dei. Alle sliter med sine ting. Særleg studenten Astrid som slit med angst gjorde inntrykk. Det er ei litt urovekkande stemning i boka. Og vekslinga mellom karakterane gjev godt driv. Personane vart verande i tankane etter endt lesing. Korleis går det med dei videre?
Hva skal man si, språket var ikke slående og karakterene var ikke helstøpte, men historien slo likevel rot i meg på et vis. Boken vaker litt for lenge på samme frekvens, jeg blir ikke revet med før helt mot slutten og kunne godt tenkt meg å vite mer om hvordan det gikk med Cecilie, Bjørn og Astrid.
Likte denne veldig godt. Levende karakterer og godt skrevet for det meste. Den er lavmælt, og det gir den troverdighet. Går ikke helt opp til 5 stjerner ettersom skildringen av Cecilie er litt for svak, i motsetning til Bjørn og Astrid.