De Noorse schrijver Edvard Hoem droeg het verhaal van zijn ouders vijftig jaar met zich mee. Het begint voor hem als hij zes is en zijn moeder een simpele en tegelijkertijd moeilijke vraag stelt: ‘Mam, hou je van papa?’ Hij heeft geen flauw idee dat zijn vraag over een familiegeheim gaat. Ze antwoordt: ‘Ik hield niet echt van je vader toen we verkering kregen, maar ik léérde van hem te houden, want hij was trouw, en trouw zijn is net zo belangrijk als liefde.’
Hoe waren de ouders voordat ze ouders werden? Edvard Hoem vertelt het aangrijpende verhaal van zijn ouders, een jonge reizende predikant die Gods woord predikt in de valleien van Noorwegen, en een jonge vrouw die in een relatie met een Duitse soldaat zwanger wordt.
Naast een scherp en teder familieportret is Het verhaal van mijn vader en mijn moeder een ontroerende roman over het leven op het platteland in Noorwegen.
´Hij kan zich tederheid en oprechtheid veroorloven zonder ooit sentimenteel te worden. Er is een auteur van het formaat van Edvard Hoem voor nodig om hierin te slagen...’ – Aftenposten
Edvard Hoem (f. 1949) debuterte i 1969 og har sidan vore svært produktiv som romanforfattar, dramatikar, salmediktar og Shakespeare-gjendiktar. For Kjærleikens ferjereiser (1974), Prøvetid (1984), Ave Eva (1987) og Mors og fars historie (2005) vart han innstilt til Nordisk Råds litteraturpris. For Mors og fars historie mottok han Melsomprisen og Petter Dass-prisen, og han vart òg innstilt til Kritikerprisen. Frå 2009-2013 gav Hoem ut biografien om Bjørnstjerne Bjørnson i fire band. I 2011 vart Hoem tildelt statsstipend og i 2013 fekk han Språkprisen. I 2014 gav Hoem ut Slåttekar i himmelen, første band i den bestseljande romanserien om slekta frå Romsdal. Dei fem bøkene, Slåttekar i himmelen (2014), Bror din på prærien (2015), Land ingen har sett (2016), Liv andre har levd (2017) og Jordmor på jorda (2018) har eit opplag på over 400.000. Sjette bok, Felemakaren, kom ut høsten 2020.
I 2019 vart Edvard Hoem tildelt Brages hederspris, og i 2020 vart han utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden for sin framragande innsats for norsk litteratur og kulturarv.
Незабравимата реплика на Оскар Уайлд “Децата в началото обичат родителите си, после започват да ги съдят и рядко, много рядко им прощават” не важи - за щастие - за тази книга. За моя изненада това не е роман, а биография. И признание в любов от един син към хората, които са го създали и отгледали, и опит да ги погледне като автономни, непознати човешки същества, лишени от заблудите на ежедневието с тях. Такова усилие изглежда гигантско, не е в нагласите ни, но всъщност е страшно необходимо за истинската зрелост.
Проблемът е, че писането ме остави равнодушна, беше ми страшно далечно. Не успях да почувствам почти нищо в цялото това изреждане на случки. От друга страна, Норвегия на 30-те и 40-те спокойно би могла да е чужда планета в тази книга, без мостове към други реалности. Вероятно се дължи на действително страховито откъснатия начин на живот на тези хора, лишен от каквато и да е възможност за образование и опознаване на чужди земи и чужди хора. Затова и опитът на духа да съхрани някакво пламъче е почти обречен - най-многото да отчужди непокорната душа от околното стадо, без истински да я подхрани, както тя се нуждае. Но е по-добре от нищо…
Important reminder of how fortunate we are to be able to educate ourselves and choose what life to lead. The book also reminds us, perhaps, of having prospered too much.
Стилът ми се стори сух и наситен със скучни за мен (и повтарящи се) детайли. Но пък от друга страна затвърди усещането, което получавам като чета скандинавски книги – един различен далечен свят със специфични особености в нравите и бита през миналите векове – особено провинциална Норвегия, Финландия...
Но не им е било лесно никъде на младите едно време – ни на север, ни на юг; ни на изток ни на запад – навсякъде е имало консерватизъм и неизбежно подчинение спрямо по-възрастното поколение; предразсъдъци и наложено съобразяване с обществото.
Преди да прочета "Историята..." мислех, че е роман, не знаех, че е биографична книга. Но във всякакъв случай е прекрасно да се напише/прочете книга за родителите.
Har nå rundet alle Hoems slektskrønikere, og vet ikke helt hva jeg skal finne på nå. Mistenker at Heimlandet. Barndom står for tur når eksamensperioden er over, i et desperat forsøk på å fortsette å lese om de samme folkene uten å starte forfra igjen (som garantert skjer før eller siden).
Ei sterk, fin og velfortald kjærleikshistorie som også gir eit autentisk og nært bilete av krigens dagar, etterkrigstidas mørke kapittel og norsk lekmannsrørsle.
Tror aldri jeg har grått så mye av en bok før. Utrolig fint skrevet om to mennesker som ødelegger sine tidligere forhold. Likte innslagene med bibelvers, også er det ekstra koselig å høre beskrivelser av områder du faktisk har vært på selv.
Wat was dit een prachtig, rustig verhaal. Hoewel de schrijver schrijft over zijn eigen ouders, leest het als een roman. Af en toe piept de stem van de auteur er tussendoor, dat zijn mooie momenten om er even bij stil te staan dat dit verhaal over echte mensen gaat, die dit daadwerkelijk hebben meegemaakt. Heel liefdevol, maar nergens sentimenteel. Dit boek was in meerdere opzichten een heel fijn cadeau. Bedankt mams!
Hoem's novelized biography of his parents takes place in a world of yesterday that seems utterly foreign to a modern reader, despite the fact they grew up and lived at the same time as my own parents. It is a story of finding one's own way in life, but also of submission to religious and parental authority. The story is engagingly and respectfully told by a son who chose a very different course. (I read the Norwegian editon).
Tilfeldighetene ville ha det til at jeg hørte på denne boka under ferien delvis i Romsdal og i Gudbrandsdalen, helt sentrale steder i denne boka. Både disse tilfeldighetene og det at det er Edvard Hoem selv som leser på lydboka, har nok gjort denne opplevelsen enda sterkere. Uansett ville det vært stort. Hoem skriver levende fram sine foreldre og viser dem som hele mennesker med styrker og mangler. Det er fascinerende å høre den da nærmere 60 år gamle forfatteren beskrive foreldrene som barn, ungdom og ikke minst unge voksne og deres forelskelser. Det er sterkt å høre om morens sterke kjærlighet til en tysk soldat og om det barnet hun fikk med ham, vel så sterkt er det å høre om hvordan hun gradvis over flere år klarte å bli forelsket igjen, denne gangen i Hoems far, mannens som klarte å se forbi skammen knyttet til kjærligheten til en okkupant.
Denne romanen fra 2005 bygger på historien til foreldrene til Edvard Hoem. Den inkluderer livet på en gård, drømmen om å leve som forkynner, å bli svikta av en tysk soldat, uønska graviditet, tradisjoner og steile familier. Man kunne forvente at det var en kjærlighetshistorie, men det er det i grunnen ikke. Både moren og faren hans hadde møtt sterk motgang i livet, men da de fant hverandre, ble det en fornuftig løsning og en balanse som varte livet ut. I boka får vi høre vekselvis moras og farens historie. Hoem bruker fakta så langt han kan, men dette er en roman, og samtaler og tanker er dikta opp. Det fungerer fint. Mange av problemstillingene kan virke umoderne for lesere i dag, for vi har helt andre muligheter enn de hadde i 1930- og 40-åra. Likevel er relasjoner mellom mennesker, generasjoner, forventninger, ønsker og drømmer noe man lett kan la seg gripe av. Denne boka er virkelig til ettertanke. Jeg leser Hoems bøker om igjen. Lytter og leser. Det er et alvor i boka som jeg liker. Store følelser og mye historie. Det er mye håp. For vi vet jo hvordan det gikk, at det ble et par av dem. Slik sett er den ikke akkurat spennende, men det er fascinerende å lese en annerledes slags «how i met you mother»-variant. Språket flyter godt. Lydboka er innlest av han sjølv, og han er god å lytte til. Det er høy himmel i bøkene til Edvard Hoem, samtidig som det er god bakkekontakt. Realismen og bibelordene går hånd i hånd. Det er fine skildringer av hverdagslivet på en gård, som omreisende predikant og om livet under 2. verdenskrig. Det er mange dilemmaer og ingen enkle løsninger. Dette er en bok man blir gående å tenke på lenge etter at man er ferdig lest/lytta. Den ble en suksess og det trengte han, etter å ha brukt mange år på skrive fire bind om Bjørnstjerne Bjørnson. Kunnskapen han fikk av alt dette førte til at han kom med mange historiske romaner etterpå. Forfatterskapet hans fikk et kraftig oppsving i solgte bøker. Personlig er jeg veldig glad i den første delen av forfatterskapet hans. De bøkene har ikke solgt så godt, men fikk gode kritikker og jeg anbefaler alle å lese dem også, ikke bare bøkene om utvandringa, som nok er det de fleste forbinder med ham i dag.
Fascinerende å lese historien til to tilsynelatende vanlige mennesker fra noen generasjoner tilbake. Hoem skriver og dikter meget godt. Kommer man inn i flyten, går sidene fort unna.
Veldig interessant historie som fungerer som eit vitne frå kvardagslivet på 1900-talet. Så mange fascinerende, viktige, ubehagelege temaer her: behandlinga av somatisk og psykisk sjukdom, oppførsel mot «tyskertøsene», religiøsitet i bygdenoreg, og ikkje minst kjenslene av skam, plikt, kjærleik. Anbefalast for innblikk i Norsk historie fortalt gjennom ein familie. Eg opplevde boka som litt for «seig» til å bla frå side til side, savna ein større driv i historia, og mindre innblanding av forfattarstemma.
Edvard Hoem (1949) vertelt in dit boek over zijn ouders, hoe ze elkaar ontmoetten en wat eraan vooraf ging, over het eenvoudige leven op het Noorse platteland, hoe men getroost werd door het geloof. Er was armoe en ziekte maar ook een gelukkige warme basis. Met veel liefde beschrijft hij hoe zijn vader Knut Hoem tot zijn levensroeping kwam, al op 14 jarige leeftijd. Hij wilde zijn leven aan God wijden en werd een rondtrekkend predikant waardoor hij alleen in de zomer thuis was. Hij komt voor onmogelijke keuzes te staan. Hoe moest het met de boerderij van zijn ouders..
Moeder Kristine Nylund droomt als jong meisje van een betere toekomst, ze kan goed leren.. Maar ze wordt dienstbode en varkenshoedster. Zo ging dat in die tijd. En het werd oorlog.. Ze wordt verliefd op Wilhelm, een Duitse soldaat.. Dit valt uiteraard niet goed.. En heeft grote gevolgen.
Twee mensen die al het een en ander aan teleurstellingen meemaakten voor ze elkaar tegenkwamen..
Soms gaat een verhaal dat wel enigzins buiten je comfortzone ligt, je al lezende toch steeds meer boeien. Het komt misschien wat traag op gang, maar dit levensverhaal, een eerbetoon eigenlijk aan zijn vader en zijn moeder wordt heel liefdevol, met zorgvuldigheid en vrij gedetailleerd verteld. En alles wat niet te achterhalen viel heeft Edward Hoem erbij gedroomd..
Ook kom je veel te weten over het leven in de jaren dertig/veertig in die streek. Jaren geleden was ik in die prachtige omgeving waar dit verhaal zich afspeelt, ik heb er ook een paar van de mooie rode houten kerkjes bezocht, was in het openluchtmuseum Mai Haugen, die toen ook al bestond dus.. en Lillehammer.
Dit boek is het verhaal van de ouders en grootouders van de schrijver en tegelijkertijd het verhaal van een kleine, in zichzelf gekeerde gemeenschap die door de grote gebeurtenissen van de 20ste eeuw wordt overrompeld. De schrijver reconstrueert het leven van zijn ouders voordat, en nadat ze elkaar leerden kennen. Het verhaal van zijn vader, die worstelt met de torenhoge verwachtingen van zijn ouders als het gaat om de opvolging van de boerderij en daarnaast zijn goddelijke roeping om rondtrekkend door Noorwegen Gods Woord te verkondigen. Maar ook het verhaal van zijn moeder, als jong meisje zwanger geraakt van een Duitse militair, na haar huwelijk met Hoems vader de boerderij van zíjn ouders runnend, terwijl hij op pad ging om te preken. Halverwege de jaren vijftig, de schrijver is pas 6 jaar, stelt hij de vraag: ‘Mama, hou jij van papa?’ Normaal antwoordt zijn moeder nogal afwezig op de wijsneuzerige vragen van haar nieuwsgierige kind, maar deze keer neemt ze de vraag serieus. De kleine jongen krijgt een antwoord dat hem altijd bij zal blijven en dat hem vijftig jaar later heeft aangezet tot het schrijven van deze knappe, liefdevolle roman.
Edvard Hoem tells about the lives of his parents before they met in 1945 and about their encounter. Some episodes were told by the parents, others were collected by Edvard Hoem through interviews of people who knew his parents. The story leads us in two regions of Norway, Romsdal where the father grew up in a farm, and Gudbrandsdalen where he is a preacher and the mother grew up. It is a personal and moving story. The book is however more than a story of two persons. It is also a historical novel about life in Norway in the mid-1900's. It is interesting to compare this story with the novels by Roy Jakobsen who depicts life on the coast of Helgeland in northern Norway, also in the 1900's. I perceive life harder in northern Norway, but people less rigid and certainly less puritan!
Fint skrevet virkelighetslitteratur om hvordan livet var for unge jenter og omreisende predikanter fra henholdsvis Gudbrandsdalen og Romsdalen under 2. verdenskrig.
Gode skildringer og interessant å følge historien til to ulike familier som flettes sammen. Boken er skrevet på en måte som fletter nåtid og fortid sammen på en naturlig og flytende måte. Jeg hadde derimot litt problemer med å huske alle personer og stedsnavn. For det kan bli litt mange familienavn, og vanskelig å vite hvilke som en må notere seg.
Lydboken (som jeg lyttet til) er lest inn av forfatteren selv og er god og behagelig å høre på.
Ble minnet om hvor fantastisk godt Hoem skriver, og får lyst til å lese mer av ham! Ekstra gøy med lydbok når forfattaren sjølv les, og det gjer han nydeleg (og på nynorsk). Dette er i bunn og grunn ikke fiksjon, men Hoems forståelse og ufullstendige puslespill av foreldrenes liv. Om tuberkulose, predikantkall, odel og mislykka forlovelse på den ene siden og om livet på sætra, kjærlighet til en tysk soldat under krigen og om gleder og sorger som fulgte med på den andre siden. Veldig god bok, jeg likte den godt, men gleder meg nok enda mer til å gjenoppta «Slåttekar i himmelen»-serien eller lese andre av Hoems historiske romaner.
Fantastisk fin bog. For mig som er dansk i Norge er fortællinger som denne en mulighed for at komme under huden på livet i Norge før i tiden. I denne sammenhæng især livet under krigen i Norge. Denne fortælling om Hoems forældre rummer så mange forskellige elementer som til sammen giver en rig fortælling. Og Hoem kan skrive så det er en fornøjelse at læse - selv for mig, for hvem nynorsk ikke er førstevalget.
Интересна сюжетна линия, изцяло в стила на скандинавското писане, в което чувството за потиснатост се е пропило в героите, в пространството, в съдбите им. В началото книгата ми вървеше доста бавно, тъй като ми идваха в повече обясненията относно места, имена и препратки към Библията, които преспокойно биха могли да се пропуснат според мен, но след средата, историята ме увлече и като цяло мога да кажа, че текстът остави положителен отпечатък след прочитането му.
Een prachtig liefdevol boek over het bijzondere leven van de ouders vd schrijver. Hij heeft het gereconstrueerd adhv aantekeningen en interviews en vertelt het in zijn woorden. Een vader die rondtrekkend dominee is in het voor- en na-oorlogse Noorwegen en een moeder die haar eerste kind verwacht van een Duitse soldaat in de buurt van Lillehammer.
Ik las dit boek tijdens onze vakantie in Noorwegen en kon de predikant Hoem zo zien fietsen doorheen dit prachtige Noorse landschap. Niet evident met die bergen! Ook de verhalen van de jonge vrouwen die de zomer met de koeien in hun zomerboerderij/seter doorbrachten, kwamen zo tot leven tijdens onze wandelingen langs seters die steeds op toplocatie liggen. Een mooi verhaal over onmogelijke en mogelijke liefdes, mooi beschreven.
Prachtig, ingetogen boek over het leven op het Noorse platteland tijdens en kort na WO II. Een verhaal ook over twee mensen die ondanks alles van elkaar hielden. Een aanrader.