Jeg fant denne boken på nederste hylle i en telefonkiosk i Sæbø. Jeg overså den nesten, men den skilte seg ut i myriaden av billig krimlitteratur som vanligvis preger disse bok-oasene.
En av tingene som har fascinert meg en del med det skandinaviske samfunn etter at jeg kom tilbake etter 4 år i utlandet er dobbeltheten vår. På den ene siden er vi tilsynelatende sinnsykt engasjert i menneskerettigheter og ønsker å være et foregangsland på området. Vi deler ut Nobels fredspris, og pusher Oslo-avtale. Vi støtter Pride og Palestina med prangende flagg som henger fra balkonger og vinduer i gate opp og gate ned.
Av en eller annen grunn er vår historiske og nåværende fremferd mot samene, tatere og andre lokale minoriteter kun en fotnote i den offentlige diskursen. "Rasisme" mot innvandrere fra den tredje verden blir diskutert side opp og side ned i avisspaltene, men vårt urfolk, Samene, synes nesten ikke, til tross for at vi faktisk har begått, og fortsatt begår et kulturelt folkemord mot dem.
Er det fordi det er for nært?
Når det gjelder Palestina kan vi liksom gå i tog og vise harme en ettermiddag, så gå hjem, og legge det hele på avstand. Det angår oss når det passer, og når vi har tid.
Det er også noen andre som begår uretten, ikke vi. Disse andre, jødene, er en bitte liten minoritet i Norge i forhold til muslimene, så sannsynligheten for at vår harme og fordømmelse får noen personlige konsekvenser er veldig liten. Dette i motsetning til når publiseringen av "De Sataniske Vers" her i Norge forårsaket både branner i bokbutikker og et faktisk attentatforsøk på en forlagssjef. Da ble uretten i stor grad fortiet grunnet frykten for vold fra muslimer og iranske operatører.
Samene faller i en slags mellomkategori. Den norske stat sitter med overmakten, men samtidig slår samene fra og gjør seg synlige, høylytte og irriterende. De er til stede, fysisk, og de blokkerer innganger i Oslo, okkuperer plass på Stortinget, og gjør oss oppmerksomme på at vi, det norske folk, begår overgrep mot vårt eget urfolk. Det får oss ikke til å føle oss bra, fordi nå er det VI som fortjener den harme og fordømmelse vi så lett utsetter andre for. Samtidig har vi også midlene og ressursene til å tåkelegge det hele, siden samene er underlagt den norske stat.
For meg er det underlig at sameproblemene virker så tabubelagt. Er det fordi vi skammer oss? Eller er det rett og slett fordi vi føler vi har retten på vår side, og det er samene som er urimelige?
Boken "da vi var samer" er den boka som hittil har gitt meg mest innsikt i folkepsykologien rundt dette. Formatet grafisk novelle passer faktisk ypperlig, fordi man kan billedliggjøre de små mellommenneskelige øyeblikkene som utgjør den ofte usynlige essensen som ikke fremkommer i tørre historiske eller sosiologiske analysen. Forfatteren Mats Jonsson gjør noen mesterlige grep idet han vever historiske fakta sammen med slående billedliggjøringer fra individuelle samers personlige liv.
Eksempel: Den nyfødte gutten Nila som blir omdøpt til Nils i et kleint øyeblikk på barselstua. En mor blir fratatt sin grunnleggende rett til å bestemme over sin egen sønns identitet.
Dette viser i et strøk hvordan makt og folkemord ikke nødvendigvis utarter seg som en voldelig og planlagt aksjon, men skrittvis gjennom utøvelsen av byråkrati. I det svenske og norske samfunn er det presten, sorenskrivere og domstolene som gradvis har kvernet ned samenes evne til å bestemme over sin egen skjebne og egen identitet. Makt er ikke bare fysisk makt. I vårt fredfulle hjørne av verden er det den vekt av tid og ressurser som kan settes av til kamper innad i kompliserte juridiske systemer som bestemmer hvem som egentlig sitter med innflytelse.
I slike systemer sitter nomadiske urfolk med unike tradisjoner alltid igjen med svarteper, fordi rettssystemet alltid vil være vektet til fordel for grunneiere og pengerike individer som kan hyre advokater og sofister til å tale sin sak. Her spiller også tiden en viktig rolle. Grunneiere og kapitaleiere har alltid den fordel at de simpelthen kan vente ut motstanden. Dette fenomenet illustreres også mesterlig av Mats, idet han forklarer hvordan svenskene skrittvis har fordrevet skogsamene fra sin grunn ved å gradvis utvide sine faste eiendeler, samtidig som disse har fått økt vektleggelse i retssystemet. Det er faktisk en av grunnene til at samene i det hele tatt begynte med reindrift - de trengte faktiske eiendeler knyttet til en fast bedrift for å i det hele tatt ha en rettslig status.
Av de samme grunnene, nemlig byråkrati og vektlegging av kvantitative eiendeler, viskes samene også effektivt ut av historien. Ikke fordi de ikke evner å skrive sin egen historie, men fordi deres ord mangler prestisje i storsamfunnet. Siden de ikke nødvendigvis vil eller kan spille det samme spillet som storsamfunnet forøvrig, blir det antatt at de ikke besitter den samme intelligens eller ressurssterkhet som de andre. De blir et irritasjonsmoment i det nasjonale narrativet om den vestlige, kristne sivilisasjonens uovertruffenhet. Dette blir kimen til allment aksepterte fortellinger om hvordan samene "uten kamp" absorberes av det svenske.
Personlig er jeg mest fascinert over de sosiologiske og historiske innsiktene boka ga meg, selv om den kanskje ikke er ment som sådan. Mats Jonsson er tross alt mest kjent for sitt prosjekt om å skrive en fullstendig biografi om sitt liv i grafisk-novelle-form. Det som er selve bakteppet for hele historien om skogsamene er nettopp hovedpersonens søken etter egen tapte identitet og hans frustrasjon over at store deler av identiteten hans er tapt i historiens mørke.
Det er noe dypt menneskelig over å ville fylle obskure eller formørkede deler av ens egen historie med bilder og betydning, og det er dypt rørende å få bevitne forfatterens etterstrebelser etter å få tak i sine sinnsbilder av fortiden før de forsvinner i historiens dyp.