Ei vakker og viktig bok om hvordan «tvil er en forutsetning for gode ideer», «å lytte er første steg for å lære», «å erkjenne feil er essensielt for å utvikle seg» og at nøkkelen til suksess i vanskelige prosjekter er å ta i mot «ytre og indre motstand med åpne armer».
Boka inneholder også, tross sitt lavmælte språk, en sviende og sylskarp kritikk av regjeringens håndtering i årene etter 22. juli. Det at Utøya faktisk står der med både minnesmerker, prisbelønte nybygg og har blitt et sted for å minnes, lære og engasjere, samtidig som regjeringen ikke har greid å opprette så mye som ett nasjonalt minnesmerke, er skandaløst.
Det er også sjokkerende å lese om holdningene hos de av naboene til øya som har protestert mot så godt som alle planer. Her har jeg vært naiv, og ikke skjønt før nå at dette handler om et fåtall folk med ekstreme holdninger som får prege debatten uten at media går dypere inn i hvilke holdninger som ligger bak den kampen de fører mot gjenoppbygging av øya og mot minnesmerker på landsida.
Ingen mann er en øy, men uten mannen Jørgen Wayne Frydnes, ville ikke Utøya vært den øya den er i dag. Det er helt sikkert.