Stig Aasvik skriver sitt liv. Årets døde er en forlengelse av tematikken i hans to siste romaner, Lofotveggen og Ordføreren i Oslo. Vi befinner oss fortsatt i Stigs hode. Vi leser om barndom og sorg, små og store problemstillinger, som å forene samliv og oppdrageransvar med selvforakt og andre akutte, eksistensielle utfordringer. Aasviks blikk er som alltid ærlig, nysgjerrig, skarpt og drømmende.
Hmmm. Hva skal man si om en bok på 600 sider som burde vært maks 250, hvor man skjønner at det litterære grepet ligger i lengden, men det gjør den ganske så kjedelig. (Og man likevel endte opp med å lese den ferdig i håp om at det skulle skje noe spennende etterhvert.) Boka inneholder uendelig med hverdagshendelser og skildringer av lunsj på cafe, følging på fotballkamper og treninger, joggeturer i skogen og oppramsing av folk som har dødd. Det pikante og underholdende ligger i utleveringen av Juritzen og hans måte å drive forlag på (forfatteren jobber der som redaktør). Det er gøy, men ellers er det rett og slett en monoton (ingen kapitler eller avsnitt) oppramsing uten noe videre dramaturgi av et ganske trøttende og uspennende middelklasseliv.