De stakk seg ut som pionerer i sin samtid på slutten av 1800-tallet, men skjulte privatlivet sitt. Bertha Torgersen og Hanna Brummenæs er ukjente for de fleste, men historien om de to butikkpikene som traff hverandre i et hardt og maskulint gruvesamfunn på Karmøy, og - ikledd herrehatt og frakk - brøytet seg vei inn i mannsdominerte stillinger, er både fantastisk og vond. De to overskridende «mannedamene» holdt kjærligheten skjult for omverdenen, foretok en uvanlig klassereise, men opplevde også elendighet i kjølvannet av sine livsvalg.
Cecilie Enger (f. 1963) debuterte i 1994 med romanen Nødvendigheten, og har siden utgitt en rekke kritikerroste romaner. Hun fikk sitt store gjennombrudd med romanen Mors gaver i 2013. For den mottok hun Bokhandlerprisen og ble nominert til Kritikerprisen.
Azt hiszem, ha ezt a könyvet pár évvel ezelőtt olvasom, akkor határozottabb kritikát fogalmazok meg vele kapcsolatban. Mert Enger mintha túlzottan alávetné magát a tempónak, ami az általa választott korszakból és a szereplők habitusából amúgy természetszerűen fakad - a komótos hétköznapiságnak, amiben a dolgok lassan hömpölyögnek, a drámaiság pedig felszívódik, eltűnik a múló időben. Kevés a lendület a könyvben, hiányzik belőle a dinamizmus, az éles körvonalúra rajzolt jelenetek. Csak két ember van, akik élni akarják a maguk csendes életét, a saját szabályaik szerint.
De most úgy érzem, hogy pont ez a (szinte túlhangsúlyozott) hétköznapiság-ábrázolás a lényeg. Annak bemutatása, hogy ez a két ember semmiben nem különbözik tőled vagy tőlem, ambícióik, vágyaik tökéletesen megélhetőek. Azzal akarnak lenni, aki iránt vonzalmat éreznek, és mellesleg akarnak venni maguknak egy hajót, mert szeretnének vállalkozni. A baj csak az, hogy ezek az ambíciók és vágyak abban a korszakban kizárólag heteroszexuális férfiaknak voltak fenntartva - ők viszont nők, akik történetesen egymás iránt éreznek vonzalmat. Egy normális létezésben erre simán lehetne azt mondani, hogy ugyan mi értelme van erről írni? Hisz evidencia, hogy a nemi irányultság magánügy, semmi köze hozzá a törvényhozóknak, mint ahogy ahhoz sem, a számos istenkép közül melyikben találom meg a lelki nyugalmamat. (Persze egészen addig, amíg nem kívánom a főbérlőmet egy vérmocskos oltáron feláldozni, hogy privát Baphometem jóindulatát megszerezzem.) Csakhogy most megint ott tartunk, hogy ezt az evidenciát elkezdik egyesek megkérdőjelezni. A szerelem megélésének módja helyett annak tárgyára helyezik a hangsúlyt - így aztán nem az lesz a lényeg, hogy valaki üti-veri-e az élettársát, mint a répát, hanem hogy az az élettárs nő-e avagy netalántán, ó! borzalom!!! - férfi. Önkényesen megpróbálják körbekeríteni a "normális" fogalmát, hogy aztán álháborúkat vívhassanak azokkal, akik ezeken a határokon kívül rekedtek - ezzel pedig elérik, hogy a közbeszéd ne a valódi problémák körül forogjon, hanem azon a síkon, amelyet ők határoztak meg. Azok pedig, akik hangsúlyozni merik, hogy a különböző világnézetű (vagy akár nemi identitású) csoportok elfogadása az összetett társadalmak kötőszövete, akik empátiára, a "másik" megismerésére buzdítanak, azok hamar fóliázva találhatják magukat.
Különben meg lassan még én is unom, hogy mindig ide kell kilyukadni. Tökre szeretném megélni, hogy ilyen könyvekre ne is legyen szükség. Értetlenül nézzünk a regényekre, amelyekben a szereplők fő konfliktusa abból fakad, hogy melegek és/vagy nők. Csodálkozzunk azon, hogy egyszer, régen volt ilyen világ is. És aztán guglizzuk ki, ki volt az az Orbán Viktor, mert a gyerekeket érdekli, de mi már el is felejtettük.
Dokładnie o tym, co na okładce, nie ma tu żadnych zaskoczeń, żadnego rozwinięcia, autorka nie pogłębiła psychologii postaci, nawet nie rozwinęła relacji łączącej bohaterki. Skoro informacje i tak są znikome i skoro i tak fabularyzowała wydarzenia z ich życia, liczyłam na bardziej pogłębioną powieść. A tak dostałam dobrze zarysowane tło historyczne, może i ciekawe łamiące konwenanse postaci, które jednak nie zaistniały dzięki pisarstwu autorki w szerszym kontekście. Raczej szybko o tej książce zapomnę.
En ekstra stjerne fordi historien bak boken er fantastisk. Men selveste boken var skuffende... halve boken var dedikert til de første 21 årene i Berthas liv (der veldig lite skjedde) og siste halv del til de neste 60 år, der alt det spennende skjedde! Flytt til Haugesund, start av bedriften, kjøp og salg av mange båter, forholdet mellom Bertha og Hanna... og alt dette under politisk uro, kvinnekamp og første og andre verdenskrig... Det var jo dette jeg ville lese mer om! Rar fordeling når premissen av boka gikk ut på å fortelle denne utrolige historien om Norges (om ikke verdens) første kvinnelige skipsreder.
A történet nekem kissé vontatott volt, ugyanakkor a skandináv környezet, a két nő szerelmének, a kor társadalmának bemutatása üdítő élmény volt. Furcsa belegondolni, hogy napjaink modell-társadalmai 100 évvel ezelőtt hol tartottak. Ez önmagában is reménykeltő, még ha a szülőhazámban alig történt előrelépés. :S
Jeg likte denne. Den er fint fortalt og selv om det er en roman baserer den seg på virkelige personer og hendelser. Det er en viktig bok både i et skeivt og i et feministisk perspektiv, og selv om verden har gått videre siden den gang, er idealet i samfunnet fortsatt det heterofile ekteskapet. Det er fint med rollemodeller med en litt annen historie.
A skandinávok gyakran írnak hasonlóról. Ugyanilyen finom megközelítéssel és adagolással. Benne volt minden, aminek benne kellett lenni. A vége szomorú, de ettől kerek egész.
Man vet ikke så mye om ikke bare Norges, men verdens første kvinnelige skipsredere, Brummenæs og Torgersen. Likevel har Cecilie Enger, som er en så fin historieforteller, tatt for seg deres, og særlig Bertha Torgersens, historie, og knadde den om til en skeiv, historisk roman.
Hun forteller hele Berthas livshistorie kronologisk, mens hun tillegger henne tanker og refleksjoner om religion og seksualitet, om politikk, arbeidsgiveransvar, og næringsvirksomhet. Det er en interessant gjennomgang, men jeg blir på ingen måte blåst av banen.
Boka skildrer samfunnets mentalitet til seksualitet, og til de to, som alltid opplever å bli respektert. Vi blir ikke ordentlig kjent med Hanna, Enger velger å ikke gå inn i noe intimt, og det er alltid en distanse når hun skildrer samlivet, om det er aldri så langt og nært. De er både pionerer når de må ta seg fram på de borgerlige mennenes arena, rederivirksomheten, men også homofilt samliv var nok et hvitt kart.
Kunne Enger tatt flere sjanser? Det er spennende å lese om arbeidsgivere som mener de har en viktig sosial funksjon, og om arbeidere som roper «det er vi som tar risikoen når deres skip er forsikret.». Samvittigheten nager, men B&T er sikre på at de bidrar positivt til samfunnsutviklingen, og til at folk kan løfte seg ut av fattigdom, slik Bertha selv har gjort.
Jeg synes de siste sidene er de aller fineste. Hvordan det å bli gammel betyr å lengte etter seg selv. Den hudløse sårbarheten og kraftløsheten til en som alltid har vært uendelig driftig. Tankene om mot: hvordan skulle vi ha holdt ut å alltid vite følgene av ting? Da ville vi ikke ha turt å puste engang. Og så hadde vi uansett gått til grunne. Det er godt med alt man ikke vet.
Kellemes egyszerolvasós volt. Nem volt olyan romantikus, mint vártam és nem is volt olyan izgalmas, mint reméltem. De nem nem élveztem. Azt viszont sajnálom, hogy hiába volt E/3 limitált Berthára végig, alig ismertem meg. Hiába hallottuk néha a gondolatait, mégis úgy érzem, hogy nem ismerem. Számomra nem kerültünk hozzá eléggé közel, ahogy más személyekhez sem. Hogyha most elgondolkodnék, mit csinálna bármelyikük egy kitalált helyzetbe, őszintén nem tudnék válaszolni. De egyébként pedig érdekes volt, a hangulatot átadta.
Kicsit megijesztettek a könyvklubon, mert sokan mondták hogy nem tetszett nekik a könyv, de szerintem nem volt rossz. A végén a háborús és politikai rész nem annyira tetszett, de alapvetően egy nagyon szép könyv. Kicsit lassú folyású, két nő életéről akik fiatalon találkoznak és végül egymás mellett, majdnem házastársként (de persze nem lehetnek azok) élik le az életüket, több évtizeden át. Nagyon tetszett Bertha és Hanna karaktere, és hogy Bertha mennyire felfigyel Hanna férfias ruházatára, viselkedésére. Az is tetszett, ahogy Pederhez viszonyultak, bár nem lehetett saját gyerekük.
długo siedziała na mojej półce, ale w końcu się zebrałam do przeczytania i jestem naprawdę zadowolona! nieczęsto zdarza mi się czytać dzieła w tematach historycznych, więc sądzę, że gdyby rozciągnęło mi się to na więcej dni to ciężko byłoby mi zorientować się i zapamiętać kto jest kim i jakie ma znaczenie dla biegu zdarzeń. biała mapa jest jednocześnie czymś napawającym nadzieją na zmianę i opowieścią o wielkiej sile miłości, a przede wszystkim przywiązania do drugiej osoby oraz czymś naprawdę smutnym, przypominającym jak daleko i blisko od tamtych czasów i postępu w mentalności jesteśmy
Basert på sann historie. Bertha ble født på 1860-tallet, og boka følger hele livet hennes. Bertha og Hanna eide først butikk sammen, og ble så de første kvinnelige skipsrederne i Norge. Denne boka handler om kjærlighet, om kvinners rettigheter, om å være seg selv, og å kunne velge karriere ovenfor den tradisjonelle heteronormative familien. Fin og viktig historie.
Som Haugesunder leser man gjerne denne med ekstra iver, men for alle som er annetstedsfra tror jeg likevel den vil være fengende. For noen modige damer Bertha og Hanna var. For noen pionerer. Enger tar oss med til en tid hvor alt gikk sakte og fort på en gang. Mesterlig skrevet synes jeg, anbefaler!