I 2011 drar 17 år gamle Cathrine og søsteren Elisabeth sammen til Utøya for å oppleve vennskap og samhold og å drømme om fremtiden. De første dagene er fylt med latter og glede, men så skjer det utenkelige - og bare én av søstrene kommer hjem igjen. Ti år har gått siden dagene på Utøya. Dette er Cathrines historie om tiden før, under og etter hendelsene som endret både henne og Norge for alltid. Det er en historie om sorg, håp og om en ny fremtid - og om å gå fra å være en som overlever til å være en som lever.
"Det var en del sånne hendelser. Alle påsto de aldri ville klart det samme som meg. At de ikke ville ha fiksa det. -Jeg beundrer deg sånn, Cathrine. Jeg hadde aldri i verden håndtert det, sa en venninne. Hun ville døyvet smertene med piller og alkohol, trodde hun. Alt for å rømme fra virkeligheten. Men hvordan kunne de vite det? Hvordan kunne de vite at de ikke ville klart det?
Og hva er å "klare det" egentlig? Å overleve? Eksistere? Alle dagene jeg har ligget i senga i en døs. Hvor hver celle i kroppen har vært bedøvet av savn etter Elisabeth. Hvor det å komme seg ut av senga, sette beina på gulvet og reise seg har vært umulig. Hvor alt jeg har villet, er å sove. Gli av sted. Forsvinne. Er det å "klare det"? De to søstrene Cathrine og Elisabeth drar sammen til Utøya sommeren 2011. Begge blir skutt, bare en kommer hjem i live. Jeg bet tennene sammen og satte meg ned for å lese den. Det er det minste jeg kan gjøre, for å prøve å forstå litt mer. Det grusomme som nesten er umulig å sette ord på. Den kampen Cathrine har stått i og må stå i hver eneste dag. En sterk og viktig leseropplevelse for meg. En fortelling som viser vei videre, en fortelling vi alle bør kjenne for å gi et håndtrykk av forståelse og innlevelse til de som måtte oppleve noe av det mest utenkelige og grusomme i livet. Cathrine minner oss også på noe viktig på slutten av boken: "Men hva med de deilige solskinnsdagene vi hadde før det? Da vi satt i gressbakken i singlet og sang "Idyll" av full hals. Vi var lykkelige da, både Elisabeth og jeg. Jeg trenger å huske det også. Gleden vi begge følte der ute. Jeg kan ikke bare huske den forferdelige regnværsdagen. For det var så mye mer. Det var så uendelig mye mer."
Storesøster Cathrine og lillesøster Elisabeth dro sammen til Utøya i 2011. Bare Cathrine overlevde angrepet. Boken handler om livet før, under og etter Utøya. Det er en forferdelig vond historie som er vanskelig å ta innover seg. Det er Mariangela Di Fiore som har gjenfortalt Cathrines historie og det har hun gjort på en utrolig fin måte.
For min del har det tatt lang tid å prosessere det som skjedde i 2011. Det var en vanskelig bok å lese fordi den åpnet opp tanker jeg ikke har turt å tenke siden den dagen. Det å lese denne boka var en viktig påminnelse for meg. Vi må tørre å huske 22. juli. Vi må tørre å snakke om 22. juli. Vi må tørre å lytte til de som overlevde. Vi må tørre å lytte til pårørende. Vi må aldri glemme.
«Søstre» er en sterk og rørende sakprosabok om to søstre som drar til Utøya i 2011, men bare en av dem kommer tilbake! Dette er den overlevende søsterens fortelling om tiden før, under og etter terrorangrepet 22. juli 2011. Det er hjerteskjærende å lese om alt hun har måttet gå igjennom etter terrorangrepet, men også fint og rørende at hun omsider på en måte klarer å ta livet sitt tilbake!
Egentlig litt merkelig å måtte sette antall stjerner på en sånn historie… To søstre som drar til Utøya, men kun én kommer tilbake. Ødelagt på alle måter…
Lett skrevet for oss som sitter på andre siden og er litt uvitende. Særlig god er den på å fortelle om tiden etterpå og følgende ting kan få. Topp for alle aldere tenker jeg!
Lillesøster Elisabeth skal bare lade telefonen. Derfor går Cathrine tilbake til teltene uten henne. Det er siste gang de to ser hverandre. Vi er på Utøya en regnfull fredag i juli. Cathrine blir skutt to ganger, og slipper så vidt fra det med livet. Et liv fullt av sorg, savn, arr og posttraumatisk stress. Hun ser andre terrorofre komme seg videre, for henne er det nesten umulig. Fortellingen gir god og nødvendig innsikt i hvor skamfullt dette kan føles, når andre tilsynelatende klarer seg bra. Dette er en viktig og nødvendig historie, som dessverre blir formidlet i et flatt og refererende språk. Det skaper distanse når innlevelse hadde vært ønskelig.
Førstepersonskildring fra Cathrine Tønnes Lie som var på Utøya 2011 sammen med søsteren Elisabeth, Bare Cathrine kom hjem igjen. Cathrines historie fra den gang, og årene etterpå, ført i pennen av Mariangela di Fiore. En viktig historie, både på grunn av den konkrete situasjonen, og generelt for å forstå litt om hva mennesker med traumer alltid bærer med seg. Og hvordan det er å være den overlevende i situasjoner der andre dør