«Med restene av mine hender» er en rik og befolket bok om migrasjon, ritualer, sorg, forskjønnelse, avmakt og magi. Gjennom et mylder av stemmer, et slags kor av nære og fjerne slektninger - foreldre, sønner og døtre, onkler, tanter og besteforeldre - gir disse diktene liv til en stor og utvidet familie, splittet mellom et her og et der. Det er på samme tid en omfavnelse og en konfrontasjon, fylt av lukter, syn, farger, gjenstander og fortellinger. «Med restene av mine hender» er skrevet i et språk som både er innlevd og distansert, varsomt og rått, ømt og sviende. Det er en bok om en families regler, smerte og kjærlighet, og om kraften og makten i kollektivet.
Denne diktsamlingen er noe helt eget. Bildene som skapes har så mye i seg at de tar rom i hele meg, lager en vid verden av emosjoner og erfaringer som som nå erfares og oppleves i også meg. Fortryllende godt skrevet.
Med dette diktet starter debutboka til Priya Bains. Gjennom 170 sider tar hun oss gjennom familiens følelser, tanker, og opplevelser. Vi får høre om moren som står i hagen hele natten, barn som forsvinner, tanter som ligger og tar uendelige lurer i sofaen, onkler med poser under senga fulle av sedler og familien i et nytt land.
Boken fungerer kanskje best når den leses i en omgang, og den har en egen rytme, kraft og driv som gjør den vanskelig å legge fra seg. Den tar opp temaer som treffer mange: Møtene og kræsjet mellom generasjoner og kulturer, avstanden mellom folks forventinger. Den snakker også om vondere og vanskeligere temaer som makt, vold i relasjoner og om traumer som kan gå i arv i generasjoner.
En sterk og engasjerende diktbok som alle burde oppleve.
En fin diktsamling som tok seg opp i siste halvdel. Jeg likte den verdenen som ble presentert selv om jeg ikke alltid fikk taket på bruken av gjentakelser.