Min første tanke er at jeg angrer på at jeg ikke har lest den før, at jeg har latt den stå så lenge på bokhylla før jeg åpnet den. Den var rå og ekte og han formulerte seg på en måte hvor man følte seg sett og forstått.
Man følger hovedpersonen Cornelius som er 17 år gjennom hans hverdag, og hans første møte med angsten. Boka er veldig realistisk og godt skildret som gjør at det er lett å sette seg inn i han. Det jeg beundret med denne boken er hvordan forfatteren har satt ord på en så stor følelse, som gjør at så mange kan relatere. Jeg elsker måten han skildrer angsten som en storm som tar over kroppen hans. Han verken overdriver eller underdriver, det er akkurat nok.
"Jeg får jordskjelv gjennom kroppen, en hel naturkatastrofe under huden.", "Når det går bra, tenker jeg ikke på at det går bra. Når det går dårlig, tenker jeg: Hva om dette bare er starten?", "Jeg står stille i mørket og tenker at jeg er min egen terrorist: Hjernen min utfører brutale angrep - de planlegges for å gjøre maksimal skade."
Dette er få av mange måter han har valgt å skildre angsten. Det er så enkelt, men like vel effektivt. Man forstår.
"Jeg bærer på to tunge ting på en og samme tid: angsten selvfølgelig, Og sorgen over den personen jeg var før angsten."
Den første problemstillingen Cornelius møter på er aksept. Akseptere at det er noe som er som det ikke skal være, akseptere av det er lov å ta i mot hjelp, akseptere at det ikke er noe å skamme seg over. Han var en veldig aktiv gutt, som fremsto veldig utadvendt. Når angsten plutselig dukker opp begrenser det hverdagen hans en del. Han sliter med å konstant finne en vei rundt, at han glemmer å lete etter en vei gjennom. Dette gjør at det begrenses enda mer, selv om han gjør det som i øyeblikket virker fornuftig og riktig.
Når han til slutt mestrer å være ærlig med seg selv, gjenstår det å være ærlig med de rundt seg. Til tross for at samfunnet er mer åpent er begrepet "angst" brukt i lettere sammenhenger, det blir misbrukt i dagligdags sammenheng. Når han da befinner seg i situasjonen hvor han faktisk har angst så er det ikke like lett å si dette høyt, og være ærlig med de rundt. Han er redd for at de skal se annerledes på han, som om han er svakere av den grunn.
Han har jo sine fordommer for psykiske lidelser i starten av boka, og dette er formet fra ingen andre en samfunnet. Når dette er det bildet samfunnet har malt så er det ikke rart han er redd for å fortelle om dette og skal kategoriseres innunder denne gruppen.
Jeg likte skrivestilen utrolig godt. Det er en veldig lettlest bok, ikke noe komplisert der, men han skriver mye mer mellom linjene. Siste linje i hvert avsnitt er en tankevekker. Man må ta seg noen minutter å reflektere over hva som ble lest, og det liker jeg veldig godt.
Det jeg likte veldig godt var skrivestilen. Hvordan han la det nesten opp til å være litt lignende poesi, men fortsatt fortalte en historie. Jeg tror det også var med på å vekke mye følelser hos leseren.