Den Norske stat ha som målsetning å opprettholde farten i Norges viktigste næring er stort, og presset på at myndighetene øker tildelinger av flere leteområder mot iskanten i nord er sterkere enn på lenge. Men striden om oljevirksomhet i Barentshavet har pågått lenge. Fra Stoltenbergs rødgrønne regjering og Erna Solbergs påfølgende regjeringer har oljeindustrien fått tildelt en stri strøm av leteblokker i Barentshavet.nasjonaløkonomisk perspektiv.
Poserer som godt gjennomtenkt og forsket på, men bak denne fasaden finnes det i realiteten veldig lite. Denne Rousseau og Marx inspirerte, normativt-skrivende historikeren, -vil- ikke (!) ha mer petroleumsaktivitet i nord. Det virker som han bestemte seg for dette a priori, hvorpå han forsket og fant grunnene som rettferdiggjør standpunktet i etterkant.
Det han imidlertid ikke gjorde, var en ærlig undersøkelse av det underliggende som faktisk er av interesse, hvordan balansere energi trilemmaet? Hvordan balansere avkarbonisering, rimelighet og sikkerhet av energi? Både lokalt, nasjonalt, regionalt og globalt.
Veldig god beskrivelse av sentrale hendelser i norsk (og verdens) olje- og gasshistorie, ut fra faktorer som energiforsyning, risiko/sikkerhet, miljø, klimaforskning og geopolitiske forhold.
Som historiker argumenterer ikke Ryggvik ut fra et ensidig perspektiv, men bygger resonnementene sine stein på stein for å la leseren forstå hvorfor oljealderen må gå mot slutten, og hvorfor boring i utsatte og utfordrende polarområder er en særdeles dårlig ide. (Q.E.D.)
På veien avliver han myten om norsk petroleumsproduksjon som ‘renest’ i verden, han argumenterer mot deler av (ikke all) elektrifisering på norsk sokkel, og stiller spørsmål ved det norske selvbildet som en klima- og miljøforkjemper og fredsbevarende nasjon. Ryggvik argumenterer også for at vi ikke vil redusere oljeavhengigheten raskt/effektivt nok ved å innføre tiltak mot konsumentsiden (høyere avgifter etc.), men at tiltakene for å redusere oljeutvinning må settes inn mot produsentsiden (statlige og internasjonale krav/lover) slik at vi tvinges over i et bærekraftig spor så fort som mulig for å nå klimamålene for 2030 og 2050.
«Hvis jeg skulle peke ut ett strategisk mål som miljø og klimaforkjempere tidlig på 2020-tallet skulle sette alt inn på å stoppe, vil det nettop være Wistingfeltet. Det er vanskelig å se at et prosjekt så langt nord skal overleve en klimastresstest. Siden en ut utbygging av Wistingfeltet fremstår som en mulig økonomisk skandale kun er presset frem av et politisk ønske om å bygge ut brohoder lenger nord, er det dermed fortsatt håp om at prosjektet kan stoppes.»
Etter bokens utgivelse er Wistingprosjektet, et prosjekt ved 73 breddegrad, midlertidig stanset/utsatt. La oss håpe (og gjerne jobbe for) at det blir en permanent beslutning som setter en stopper for videre petroleumsleting i Barentshavet.
Har ikke lest hele, men slått opp og lest rundt omkring. Grundig og relevant om norsk oljepolitikk. Ryggvik peker på Wistingfeltet som avgjørende. Og at en mulig ekspansjon inn i Svalbardsonen må stoppes for enhver pris - det dreier seg om miljømessige, sikkerhetsmessige, klimamessige, økonomiske og geopolitiske risikoer som er så omfattende at mange andre brennende spørsmål blekner. Han skriver «hvis Norge slutter seg til den internasjonale «plimsollinjen» -ingen oljevirksomhet i Arktis - så vil mye av retningen for en nedtrapping av norsk oljevirksomhet følge av seg selv».