Det er blitt sagt om Dag Solstads artikler at de kan leses som dagbøker i klassisk forstand. Flere av tekstene i "Artikler om litteratur 2015-2021" har også preg av memoarer. Solstad skriver med stort overskudd og humør, om en drøm, om det norske språk og om «reisen gjennom, og til, mitt norske vesen». Og han skriver om litteratur, om sitt forhold til Knut Hamsun og hvordan det i den sekstenårige Hamsun-leseren Dag Solstad oppsto en hemmelig drøm om å bli forfatter, om Fernando Pessoa, Thomas Mann og Olav Duun, og om Selma Lagerlöfs roman "Gösta Berlings saga". I et forord til Albert Camus' "Myten om Sisyfos" jakter han på seg selv som ung leser og reflekterer over hva det var med ikke bare Camus, men også Kafka, som ble så betydningsfullt for ham rundt den tiden han debuterte som forfatter. I tillegg er flere store intervjuer med i denne boka, der Solstad bl.a. tenker høyt rundt omkring sitt eget forfatterskap og om hvordan hver ny roman er en ny begynnelse.
Til sammen danner disse tekstene en slags litterær selvbiografi. Fra forskjellige kanter sirkler de inn Solstads litterære virke og hans tenkning rundt litteratur. Tekstene er rause, skarpe og engasjerte, og kampvillige når det trengs.
Dag Solstad was a Norwegian novelist, short-story writer and dramatist whose work has been translated into 20 languages. He wrote nearly 30 books and is the only author to have received the Norwegian Literary Critics' Award three times. His awards include the Mads Wiel Nygaards Endowment in 1969, the Nordic Council's Literature Prize in 1989, for Roman 1987 and the Brage Prize in 2006 for Armand V. Solstad is among Norway's top-ranked authors of his generation. His early books were considered somewhat controversial, due to their political emphasis (leaning towards the Marxist–Leninist side of the political spectrum).
Her er jo tidvis Solstad på sitt beste. I kortere format så er mitt inntrykk av at ikke alle setninger er så overarbeidet som Solstad tidvis kan bli. Det virker litt mer som han bare lirer det av seg og min teori rundt dette er at han ser på seg selv som romanforfatter først og fremst og derfor kan tillate seg i de kortere tekstene å være mer leken, finurlig og noen ganger frekk. Det blir i noen av tekstene nærmest et autistisk detaljfokus som derfor ikke full score fra meg. Vi trekke frem teksten om hans forhold til Knut Hamsun, hvor han reflekterer godt rundt kunst.